Det var ikke mye jeg så av Havanna. Lite av storbyen frista etter å ha tilbragt nesten en måned i mer spennende deler av landet. Dessuten bodde jeg langt utenfor sentrum (og trivdes stort sett med det). Til gjengjeld så jeg mye av nabolaget der jeg bodde, et ganske typisk middelklassestrøk i utkanten av byen.
Heldigvis kom jeg meg av gårde til den botaniske hagen en av dagene, og den turen angra jeg ikke på. Det var en fantastisk opplevelse! Der er et stort område viet trær fra alle verdensdeler, som man ser fra traktortilhenger. Bildene tatt i fart derfra ble ikke noe særlig. Det kuleste var likevel de gamle drivhusa. Det var helt annerledes enn andre botaniske hager jeg har vært i; mer viltvoksende og færre skilt. De skilte seg også positivt ut arkitektonisk. Jeg stortrivdes med det, men den lille suvenirbutikken kunne med fordel solgt en flora og en oversikt over hva man så i drivhusene.
Deler av området var ganske overgrodd og overlatt til seg selv. Dette, og det faktum at det var svært få besøkende, ga meg en helt magisk følelse. Joda, anlegget kunne sikkert trengt større budsjett og mer vedlikehold, men da ville noe av sjarmen blitt borte.
Og med det var mitt kubanske eventyr slutt. Les de andre delene her: Del 1: Havanna og Viñales, del 2: Trinidad, del 3: Bayamo, del 4: Cuabitas, Santiago de Cuba og del 5 (på sneglebloggen): Baracoa.
Evaluering
Jeg hadde en fantastisk måned på Cuba og lærte utrolig mye både om meg selv og om Cuba. Jeg hadde hatt råd til flere guida turer, men synes egentlig at aktivitetsnivået var akkurat passe. Dessuten hadde jeg ikke følelsen av å se mer natur på tur enn hjemme i en hage. For framtidige reiser kommer jeg derfor til å ordne overnatting et sted i utkanten med hage. Opphold på 5-6 dager på hvert sted var helt riktig tempo for meg, med unntak av det første stedet, der jeg burde beregna mer tid til å være syk.
Det var flere ting som ikke gikk helt som planlagt, men jeg fikk trent opp evnen til å improvisere (noe av det viktigste man har på en reise). Spesielt i disse situasjonene var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde ansvar for andre enn meg selv (som f.eks. en datter eller venn) som kunne bli skuffa. Selv ble jeg litt skuffa over at det gikk tre uker før jeg så en levende snegl, men de små øglene var et godt plaster på såret.
Selv om jeg hadde gjort mer research enn turistene i Baracoa som ikke hadde hørt om orkanen Matthew, burde jeg ha hørt om den langvarige tørken i Santiago de Cuba. Jeg burde dessuten forsøkt hardere å skaffe meg sneglekompetente kontakter.
Jeg fikk mye bedre selvtillit av turen, fordi ting gikk bra og jeg klarte å improvisere og tilpasse meg. Enda mer tiltrengt var tillit til omgivelsene. Det var til tider helt rørende hvor godt casa-eierne tok vare på meg, og selv en tilfeldig taxisjåfør kjørte meg til fastlegen sin for en blodtrykksmåling (etter en litt for hard tur i varmen). Jeg fikk rett og slett gjenoppretta min tro på at de fleste vil deg godt. Noe av det kan jeg tilskrive kubanere spesielt, men en del tror jeg er allmenngyldig.
Cuba er virkelig et land av paradokser som det er vanskelig å bli klok på. Jeg hadde forventa å måtte revurdere mitt syn på sosialismen, men jeg har et mer positivt syn på den nå enn før jeg dro dit. Selvsagt er landet ganske skakkjørt og jeg så at det var mangel på det meste der. Samtidig er kubanere bedre stilt enn andre innbyggere i fattige land. Jeg har sjelden spist så kortreist økologisk mat og samtidig pusta inn så mye eksos som på Cuba.
En del her i Vesten drømmer om å leve i pakt med naturen, slik tidligere generasjoner har gjort. Hvis jeg hadde en sånn drøm, ville jeg blitt på Cuba, for der er den drømmen dagligliv og allemannseie. En del ting i hverdagen virka enklere enn her. Man slapp å velge hva man skulle ha til middag, man kjøpte det som var i butikken den dagen. Og var butikken tom, slakta man ei av hønene sine, for alle hadde høner (og haner, forbannede vekkerklokker!). Grønnsakshandleren passerte under vinduet ditt med kjerra si, så det bare var å rope ut hva du ville ha og fire ned ei korg med penger i.
Noe av det mest irriterende var kravet om å følge turer med guide. Kanskje var det derfor jeg trivdes best hjemme i hagen, der jeg fritt kunne bruke tid på å utforske de små detaljene i naturen. Samtidig er de to turene jeg tok (fra Trinidad og Baracoa) noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg skulle vel bare ønske at det fantes et alternativ for oss snegler blant turgåere. For eksempel kunne jeg godt betalt like mye for en skrevet guide med kart.
Før jeg dro trodde jeg at det ville bli ubehagelig å se fattigdom mer brutal enn den vi ser i Norge. Jeg så folk som bodde i bølgeblikkskur, folk som levde av å plukke søppel eller selge peanøtter. Jo, mange på Cuba er fattige, og fattigdommen der ser annerledes ut enn i Norge. Desto mer givende var det å komme på besøk som fattig nordmann. Jeg følte at jeg til en viss grad kunne sette meg inn i situasjonen, og det føltes godt å kunne bidra til en økonomi og et land med vilje til fordeling av godene. Ingen tigga, men jeg er usikker på om det mest skyldtes et evt. forbud. Heldigvis trenger ingen å sulte ihjel der.
Jeg vil anbefale Cuba spesielt til sånne som meg selv; folk som har reist lite og er litt redd for den store skumle verden (med alle folka!). Cuba er tryggere og mer behagelig enn mange andre fattige land (ja, enn mange rike land også). Det var et godt valg som første steg ut av i-landsbobla for meg. Og med større tillit til både meg selv og verden har jeg rett og slett lyst til å reise mer.
Råd til andre Cuba-farere
Reiseruta mi var altså Havanna – Viñales – Trinidad – Bayamo – Santiago de Cuba – Baracoa – Havanna. De beste opplevelsene hadde jeg i øst; Santiago og Baracoa. Trinidad burde jeg bytta ut med Cienfuegos (og Playa Larga). Eller kanskje noen late stranddager på nordkysten? Mange turister er så dumme at de snur i Trinidad og ikke drar lenger øst (det gjelder også de pakketurene som arrangeres fra Norge). Da går man glipp av de aller beste delene av øya. Det går fly direkte til Santiago de Cuba i alle fall fra USA, så det er mulig å dra rett dit.
Uansett vil jeg anbefale å bo i casa particular. Da får man et glimrende innblikk i kubansk hverdagsliv og blir bedre tatt vare på enn på hotell. For meg var dette en myk introduksjon til Airbnb, en ideell kombinasjon av kapitalisme og sosialisme egentlig. Hvis man behersker spansk blir det billigere (og sikrere) å ringe for å bestille, i alle fall hvis man ikke er avhengig av å betale på forhånd (det var hovedgrunnen til at jeg valgte Airbnb). Selv i høysesongen er det mulig å finne seg ledig rom ved ankomst (men man må oppgi første overnattingssted til myndighetene, så greit å ha det booka).
Derimot er det lurt å ha bestilt buss (og evt. fly) på forhånd. Viazul-buss kan bestilles på nett. Alternativet er å møte opp på busstasjonen en dag eller mange før man har tenkt å reise, for å kjøpe billett. Disse køene kan bli veldig lange, og man risikerer at bussen er full. Størst pågang er det mellom Havanna, Viñales og Trinidad.
Å leie bil på Cuba er for dyrt for de fleste, men har man den muligheten får man sett mange spennende steder hvor få turister drar. Mange steder kan man leie mopeder for dagsturer, og det er overkommelig for flere. Jeg var igrunn helt fornøyd med å holde meg i ro.
Noe av det jeg brukte uforholdsmessig mye penger på var de få taxiturene jeg tok. Til tross for iherdige forsøk fikk jeg aldri helt taket på prutinga og ble lurt gang på gang. Mitt råd til andre som mangler pruteevna er å unngå taxibiler så mye som mulig.
Guideboka jeg hadde med var bare tull. Jeg hadde valgt den tynneste (og lest flere andre), for å pakke lett. Dessverre inneholdt Turen går til Cuba flere skjemmende feil og var overhodet ikke oppdatert, ting som burde vært oppdatert da den kom ut i 2015. Så kjøp heller ei skikkelig bok til turen.
Benytt enhver anledning til å kjøpe is og kaker! Generelt bedre enn det meste man får kjøpt i Norge. Spesielt vil jeg framheve kokosisen i Baracoa, men selv vaniljeisen smaker mer vanilje enn her.
Mest av alt: Dra til Cuba! Du kan glemme å komme før alle andre, men du kan finne dine favorittsteder og møte dine favorittmennesker. Dessuten er det en fantastisk surrealistisk opplevelse, med sine gamle amerikanere (helt uten fjæring etter 70 år på kubanske veier), sine regler og reguleringer for de merkeligste ting (ikke merkeligere enn EUs agurkdirektiv), sagnomsuste køer og fantastiske fargekombinasjoner.
Tarald Stein 
Tilbaketråkk: Cuba – de beste bildene | Taralds kunst
Tilbaketråkk: Et samfunn uten reklame – er det mulig? | Tarald Stein