Posts Tagged ‘fordommer’

Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:

Hva er poenget med en åpningstaler?

Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?

Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.

Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?

Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).

Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.

Feid under teppet

Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.

Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.

Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).

Penger i alle regnbuens farger

Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne.  Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.

Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.

Advertisements

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig. (mer…)

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Kjønn på nett

Posted: mandag 15 august, 2011 by Tarald in frigjøring, Min fortelling
Tags: , , , , ,

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som «egentlig» kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie. (mer…)

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

(mer…)