Innlegg tagget ‘psykolog’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Lest: Den mørke porten av Lars Mæhle

Publisert: lørdag 8 februar, 2014 av Tarald i Bokomtaler
Stikkord:, , , ,

Dette er bra krim! Plottet(/plotta) er troverdige og spennende. Hovedpersonen, psykologen Ina, er et friskt pust blant alle politimennene i norsk krim. Ekstra spennende er det at en mannlig forfatter velger en kvinnelig hovedperson. Løsningen er akkurat passe innvikla, hovedpersonen akkurat passe intelligent. Dette er mangelvare i norsk krim; der løsninga ellers er for innvikla/lite troverdig eller hovedpersonen er for dum. Jeg har i det siste lest noen krimromaner der jeg forstod hvem morderen var midtveis, lenge før hovedpersonen, og det er kjedelig.

På minussida må jeg føre opp den irriterende allvitende fortelleren, skyggefiguren Winther gjør historien litt mindre troverdig, presten som omtaler preika som «talen» og de innskutte kapitlene fra fortida og som forklarer morderens tanker. Dette er ting som vanligvis ville irritere meg så mye at jeg slakta boka. At jeg likevel gleder meg til neste bok sier derfor mye om kvaliteten ellers. Men jeg håper inderlig at i alle fall fortidskapitlene og Winther blir borte i mellomtida.

Boka skal også ha pluss for nynorsk, siden det skrives altfor lite god krim på nynorsk.

Profesjonelle fordommer

Publisert: søndag 15 januar, 2012 av Tarald i Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , , ,

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

(mer…)

En ting som irriterer meg hver gang jeg går til en psykolog el.l. er at de ikke har noe begrepsapparat for å forstå forskjellen mellom selvtillit og tillit til andres oppfatning av en. Jeg mener det er en stor forskjell. (mer…)

En av psykologene jeg har gått til formulerte seg omtrent sånn. Det han mente var noe sånt som at mentale lidelser er ekstreme eller unormale reaksjoner på vanlige situasjoner. Et eksempel på dette er den voldsomme frykten som personer med fobier føler for ganske ufarlige ting som edderkopper.

De samme reaksjonene vil i ekstreme eller unormale situasjoner være normale. Henger du etter den ene armen fra et tau over Grand Canyon er det normalt å få hjertebank, bli svett og tro at livet er slutt. (mer…)

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. (mer…)