Innlegg tagget ‘psykolog’

Lest: Den mørke porten av Lars Mæhle

Publisert: lørdag 8 februar, 2014 av Tarald i Bokomtaler
Stikkord:, , , ,

Dette er bra krim! Plottet(/plotta) er troverdige og spennende. Hovedpersonen, psykologen Ina, er et friskt pust blant alle politimennene i norsk krim. Ekstra spennende er det at en mannlig forfatter velger en kvinnelig hovedperson. Løsningen er akkurat passe innvikla, hovedpersonen akkurat passe intelligent. Dette er mangelvare i norsk krim; der løsninga ellers er for innvikla/lite troverdig eller hovedpersonen er for dum. Jeg har i det siste lest noen krimromaner der jeg forstod hvem morderen var midtveis, lenge før hovedpersonen, og det er kjedelig.

På minussida må jeg føre opp den irriterende allvitende fortelleren, skyggefiguren Winther gjør historien litt mindre troverdig, presten som omtaler preika som «talen» og de innskutte kapitlene fra fortida og som forklarer morderens tanker. Dette er ting som vanligvis ville irritere meg så mye at jeg slakta boka. At jeg likevel gleder meg til neste bok sier derfor mye om kvaliteten ellers. Men jeg håper inderlig at i alle fall fortidskapitlene og Winther blir borte i mellomtida.

Boka skal også ha pluss for nynorsk, siden det skrives altfor lite god krim på nynorsk.

Reklamer

Profesjonelle fordommer

Publisert: søndag 15 januar, 2012 av Tarald i Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , , ,

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

(mer…)

En ting som irriterer meg hver gang jeg går til en psykolog el.l. er at de ikke har noe begrepsapparat for å forstå forskjellen mellom selvtillit og tillit til andres oppfatning av en. Jeg mener det er en stor forskjell. (mer…)

En av psykologene jeg har gått til formulerte seg omtrent sånn. Det han mente var noe sånt som at mentale lidelser er ekstreme eller unormale reaksjoner på vanlige situasjoner. Et eksempel på dette er den voldsomme frykten som personer med fobier føler for ganske ufarlige ting som edderkopper.

De samme reaksjonene vil i ekstreme eller unormale situasjoner være normale. Henger du etter den ene armen fra et tau over Grand Canyon er det normalt å få hjertebank, bli svett og tro at livet er slutt. (mer…)

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. (mer…)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

(mer…)