Innlegg tagget ‘psykolog’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Lest: Den mørke porten av Lars Mæhle

Publisert: lørdag 8 februar, 2014 av Tarald i Bokomtaler
Stikkord:, , , ,

Dette er bra krim! Plottet(/plotta) er troverdige og spennende. Hovedpersonen, psykologen Ina, er et friskt pust blant alle politimennene i norsk krim. Ekstra spennende er det at en mannlig forfatter velger en kvinnelig hovedperson. Løsningen er akkurat passe innvikla, hovedpersonen akkurat passe intelligent. Dette er mangelvare i norsk krim; der løsninga ellers er for innvikla/lite troverdig eller hovedpersonen er for dum. Jeg har i det siste lest noen krimromaner der jeg forstod hvem morderen var midtveis, lenge før hovedpersonen, og det er kjedelig.

På minussida må jeg føre opp den irriterende allvitende fortelleren, skyggefiguren Winther gjør historien litt mindre troverdig, presten som omtaler preika som «talen» og de innskutte kapitlene fra fortida og som forklarer morderens tanker. Dette er ting som vanligvis ville irritere meg så mye at jeg slakta boka. At jeg likevel gleder meg til neste bok sier derfor mye om kvaliteten ellers. Men jeg håper inderlig at i alle fall fortidskapitlene og Winther blir borte i mellomtida.

Boka skal også ha pluss for nynorsk, siden det skrives altfor lite god krim på nynorsk.

Profesjonelle fordommer

Publisert: søndag 15 januar, 2012 av Tarald i Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , , ,

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Arne Thorvik disputerte i april for sin doktorgrad Suicid som etisk fenomen ved Universitetet i Oslo.Dette er viktig og banebrytende forskning, ettersom det er gjort få kvalitative studier rundt selvmord. Jeg har lest intervjuet på forskning.no.

En del lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt selvmordstanker, og jeg vil kommentere intervjuet med utgangspunkt i mine erfaringer. Jeg ønsker å bidra til at folk får bedre hjelp.

– Disse samtalene har gitt noen nyttige innsikter som terapeuten kan bruke i møte med pasientene. For eksempel det at noen, når de kommer langt nok ned, snur konsekvensetikken på hodet og mener andre vil ha godt av at han eller hun dør.

Thorvik mener pasienten i slike tilfeller kan være mottagelig for en realitetsorientering, altså at terapeuten sier seg uenig i pasientens vurdering, og understreker at han eller hun betyr noe.

(mer…)

En ting som irriterer meg hver gang jeg går til en psykolog el.l. er at de ikke har noe begrepsapparat for å forstå forskjellen mellom selvtillit og tillit til andres oppfatning av en. Jeg mener det er en stor forskjell. (mer…)

En av psykologene jeg har gått til formulerte seg omtrent sånn. Det han mente var noe sånt som at mentale lidelser er ekstreme eller unormale reaksjoner på vanlige situasjoner. Et eksempel på dette er den voldsomme frykten som personer med fobier føler for ganske ufarlige ting som edderkopper.

De samme reaksjonene vil i ekstreme eller unormale situasjoner være normale. Henger du etter den ene armen fra et tau over Grand Canyon er det normalt å få hjertebank, bli svett og tro at livet er slutt. (mer…)

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. (mer…)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

(mer…)

Jeg er allergisk mot svada og unngår det når jeg kan. Ergo har jeg unngått de selvutvikla damene det er så mye snakk om for tida. Samtidig tilbyr jeg selv skriveverksteder som ligger i grenselandet. Jeg har ingen utdannelse i å snakke med folk om problemene deres, men desto mer erfaring i å gå til de profesjonelle lytterne. Jeg tror at jeg har lært noe på veien som jeg kan lære videre. Det handler om skriving. (mer…)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

  • Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.
  • Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
  • Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
  • Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
  • Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
  • Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
  • Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
  • Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

Det råder sikkert ingen tvil blant faste lesere om at jeg kommer til å klage GID-klinikken v/Ira Haraldsen og Frøydis Hellem inn for Helsetilsynet. Dette er de nok klar over selv også, siden jeg har mast og mast i over to måneder uten å få se min egen journal.

I mellomtiden ser jeg meg nødt til å skrive et brev til Helsetilsynet om Esben Esthers sak, der jeg bl.a. opplyser dem om hvordan utredninga og pasientbehandlinga på GID fungerer. Jeg liker å sette meg skikkelig inn i en sak før jeg gjør noe overilt, så jeg har surfa rundt og lest litt om nevnte tilsyn. Følgende uttalelse fra Helsetilsynet fant jeg hos Viktor Viktorsen:

Legen har en forpliktelse til å utøve sin virksomhet forsvarlig, i dette ligger en plikt for legen til å foreta selvstendige vurderinger. Legen er ikke forpliktet til uten videre å akseptere verken spesialisters diagnoser eller pasienters egen oppfatning om egen sykdom og behandlingen av denne.

Dette kan ikke bety annet enn at Esben Esther må frikjennes for alle anklager. Og dessuten en implisitt anklage mot alle leger som aksepterer GID-klinikkens maktmisbruk.

(Forøvrig er resten av Viktorsens blogg-post om møtet mellom pasient og lege tragi-komisk lesning. Anbefales ikke for folk med snev av paranoia.)

Jeg lette gjennom en del gamle filer og kom over et dagboksnotat med tittelen «Kan jeg bli mann?». Merkelig hvordan jeg innbilte meg at det var minst ett år senere at jeg kom på tanken for alvor. Det er rart å lese hvor lite kontakt jeg hadde med kroppen min. Dette var like etter at jeg var blitt gravid, så jeg hadde ikke vært gjennom den bevisstgjøringa rundt kroppen som det medførte. Jeg skal bringe noen utdrag:

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It’s all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen «profesjonell».

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. «Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg», sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte «aldri i verden!».

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida… Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: «Jeg er mann».

Denne gangen var det ganske generell prating hos psykologen som stod på timeplanen tydeligvis. Vi snakka om studier, om dattra mi og ellers generelt. Jeg etterlyste igjen behandlingsplanen og det viser seg at den ligger og venter på at han skal lese gjennom den, så det bør ikke ta altfor lang tid før jeg får den i posten. Han skulle undersøke hvorfor jeg ikke hadde fått den før. Han kunne i alle fall opplyse om at han ønska ett møte til med meg før første evaluering, og at jeg skal ha et (muligens to) møte med Ira Haraldsen, før hun skriver henvisning til endokrinolog (hvis alt går etter planen). Endokrinologen skal så sjekke at kroppen fysisk er i stand til å takle testosteron. Høyt blodtrykk var visst skummelt i den sammenheng. Så jeg får vel spise litt sundt på seinsommeren…

Etterpå møtte jeg to gode venner i Oslo. Veldig koselig! Jeg merker meg at jeg stadig oftere får spørsmålet «Har de ennå ikke funnet ut om du er gal? Hvor vanskelig kan det være?». Og jeg kan bare svare at det lurer jeg også på… Og så får jeg høre at jeg er veldig reflektert. Det er jo hyggelig. Jeg kaller det et frynsegode.

Etter at helga har sunket inn tror jeg at jeg kan trekke noen konklusjoner:
Jeg trenger neppe å frykte min framtid som mann. Når jeg tenker meg om er det utrolig hva man kan oppnå uten hormoner – hva jeg har oppnådd uten hormoner. Jeg har fått masse nye venner, blir tatt seriøst, selv om jeg har selvironi så det synger og jeg får masse positiv tilbakemelding i mange former. Tjihi…

Store nyheter!

Publisert: tirsdag 30 mai, 2006 av Tarald i frigjøring, Psykiatri, Reprise, Trans
Stikkord:, , ,

I dag fikk jeg kompresjonsvesten jeg bestilte for under ei uke siden fra USA! Imponert over rask leveringstid. Den funker absolutt som forventa. Gleder meg til å bruke den i morra!

Psykologen jeg går til har skrevet anbefalinga til GID! Endelig skjer det noe! Og i morra har jeg time hos legen min for å få ham til å sende henvisninga som hører med. Det er helt sikkert ikke noe problem.

Se også innlegget jeg skrev da jeg fikk vite at jeg skulle få henvisninga.

Første time hos psykolog/sexolog på mandag som var, neste time på mandag som kommer. Etter første time gikk det opp for meg at jeg febrilsk har prøvd å finne andre løsninger, unnskyldninger og hengt meg opp i bagateller i et halvt år. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg er transkjønna. Det var ikke lenger noen tvil, bare et spørsmål om hva jeg gjør med det. Og jeg tror altså at jeg egentlig har vært sikker nokså lenge.
For første gang i Tromsø var jeg helt kledd som mann med skjorte og bundne bryster. Vet ikke om jeg passerer, men det føles uansett bra. Gjorde det igjen i dag, riktignok med hettegenser. Etter å ha levert A. i barnehagen gikk jeg på kino og fikk endelig sett Brokeback mountain. Nydelig film! Etterpå gikk jeg på den nye skeive kafeen, Ragr, og leste avisa. En litt asosial dag, men fin.
På mandag skal jeg snakke med D. om å finne et navn. Klarer ikke å finne et som jeg syns er fint og passer på meg. De navna jeg syns er fine passer liksom ikke på meg, mens de som passer ikke er noe fine. Det skyldes sikkert at jeg ikke ser for meg hva slags type mann jeg er, eller i alle fall har veldig dårlig selvtillit på det området. Hele livet har jeg skilt meg ut ved å til dels oppføre meg som mann og det har blitt oppfatta som eksentrisk, opprørsk og sjarmerende til tider. Men nå blir det bare teit liksom.
En annen ting jeg skal prate med ham om er målet med timene. Han fortalte sist at jeg har 15 timer til disposisjon. Jeg sa at jeg ville finne ut om jeg virkelig er transkjønna. Han nevnte at mange kommer til ham med det mål å få en anbefaling til GID-klinikken. Og jeg tenkte at det er for tidlig. Jeg visste ikke om det var det som blir rett for meg. Men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil ha en sånn anbefaling, hvis han kan gi meg det. Jeg vil offisielt skifte kjønn. Det er en lettelse å ha tatt den avgjørelsen.
Det ble ekstra tydelig da jeg så BM i dag. Jeg levde meg veldig inn i den filmen og identifiserte meg veldig med Ennis. Og Jack hadde faktisk en viss ytre likhet med L. Akkurat det var litt komisk. Ellers var filmen ganske trist og som sagt nydelig. Den fikk meg til å tenke over kostnadene ved å fornekte seg selv. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Men hvis det man har er et ulykkelig liv, må ikke alt annet være bedre? Selv om det ikke finnes en vei tilbake? Og uansett personlige kostnader? Jeg tror det. Dessuten er det den mest romantiske filmen jeg har sett på veldig lenge. Jeg tror nesten den klarte å gi meg litt tro på kjærligheten.
Men nå er det på tide å ta natta. Betydelig lettere til sinns nå enn på lenge.