Innlegg tagget ‘sosial angst’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Jeg har fortsatt å være medlem av Kritikerlaget, selv om jeg ikke har skrevet noen anmeldelse på tre år. Takket være det medlemsskapet har jeg tilgang til skrivesalen på Litteraturhusloftet. Da jeg søkte om medlemsskap i Forfatterforeninga i fjor, hadde jeg planer om å melde meg ut, siden det er skjønnlitteratur jeg skriver for tida, og ikke kritikker. Men siden Forfatterforeninga ikke ville ha meg, beholdt jeg medlemsskapet i Kritikerlaget.

Og i dag overtok jeg dette lagets munkecelle på Litteraturhusloftet! Den er min til nyttår. Det var fantastisk å kunne låse seg inn i sitt eget avlukke! Jeg så ikke et levende vesen, bortsett fra Thorvald Steen som viste meg hvordan jeg måtte bruke nøkkelkortet også for å komme inn i kontorlandskapet. (mer…)

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra. (mer…)

Jeg har skrevet ganske mye om depresjon her tidligere. Inspirert av Christina Barbos innlegg om sosial angst, tenkte jeg å skrive litt om angsten min. Først må jeg si at jeg er mindre plaga av angst enn av depresjon. Angsten er en bagatell i forhold, for meg. Jeg har venner som har mye sterkere og mer angst enn jeg har.

I motsetning til mange andre med sosial angst, kan jeg fint stå på ei scene eller holde foredrag. Faktisk er det å foretrekke foran gruppesituasjoner. Jeg tror det har noe med at jeg har beskjært de sosiale antennene mine til et minimum. Den beskjæringa var en konsekvens av mobbing og at jeg ikke lenger orka å lure på hva folk egentlig mente med det de sa eller blikkene de utveksla. (mer…)