Et selvmord i 1919

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.

59 486 barn blir født.

6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.

Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.

De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.

Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.

Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.

Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.

En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Reisen til Aldabra

I 1879 seiler et skip kalt Debora fra Bergen. Ombord er en broket forsamling kristne emigranter. Noen har fortalt dem at Aldabra ligger som en uberørt perle i det indiske hav og bare venter på å bli kolonisert. Stort mer vet de ikke, men de er overbevist om at dette er deres lovede land, et tropisk land der ingen ennå bor. De har brukt alle sparepengene sine på et lite skip og nå setter de kursen sørover. Ombord er også min tippoldemors bror, Rasmus Elias Rasmussen. Han har ikke investert penger, bare tid og arbeid siden han er sjømann.

Det er slikt man leser om i eventyrbøker, og navnet Aldabra må ha bidratt til emigrantenes forventninger. De visste neppe at navnet stammet fra arabisk og henspilte på de ugjestmilde forholdene på atollen.

Langt om lenge runder de Sør-Afrika og kommer seg helberget til Madagascar, der det er norske misjonærer. Noen av de reisende har vært sjøsyke i 90 dager. Men nå nærmer de seg Aldabra, spenningen stiger.

Og så får de høre at der ikke finnes ferskvann. Dessuten har franskmennene for lengst lagt beslag på Aldabra (på denne tida var den vel kommet i hendene på britene?). For en gigantisk skuffelse! De prøver å selge båten, men går med tap. De kommer seg ikke engang til Aldabra, hele selskapet oppløses og bare noen få vil fortsette for i alle fall å ha sett øya.

Min tippoldemors bror får altså aldri sett kjempeskilpaddene og resten av den fantasktiske naturen som finnes her. I stedet drar de fleste til britenes Natal, dagens Durban, og blir blant de første nordmenn som bosetter seg der. Rasmus Elias tilbringer 5 år der som seilmaker. Han fikk selskap av sin forlovede og sin mor, han gifter seg og kommer hjem i 1885 med en liten sønn. Det aller beste med hele eventyret (fra mitt synspunkt) er at han skrev ned beretningen om Debora-ekspedisjonen! Av ukjente grunner anonymiserte han seg selv under navnet «Sjømannen James».

Beretningen slutter med at han påstår å slå seg til ro i Bergen, men der var han litt raskt ute. Han blir involvert i Bergen havnemsjon (visstnok en forløper for den indre sjømannsmisjon). Han blir mannskap ombord på Gokstadskipskopien «Viking» som seiler til verdensutstillingen i Chicago i 1893, noe han skriver bok om. Før han til slutt utvandrer til Lisbon, Illinois, USA i 1906 med familien. Det er imidlertid grunn til å tro at to av hans søsken slo seg ned i Afrika (midlertidig eller permanent), og da mest sannsynlig Durban, Sør-Afrika. Kanskje finnes det fortsatt fjerne slektninger der nede?

Det er skrevet relativt mye om Debora-ekspedisjonen. Jeg vil sitere litt som handler om Rasmus Elias, fra en annen førstehåndsberetning:

Erik Ellingsen:

Stuerten mente at de syke trængte extra forpleining, kom med sin kokebok og lavet efter de bedste pudding paragraffer en slags pudding – men om det var pudding eller kake er ikke godt at si.  Deboras utrustning var meget tarvelig saa det var ikke meget at ta op. Stuerten utdelte puddingen efter forgodtbefindende slik at ikke alle fik.  En kvinde, som var fortrydelig over tilsidesættelsen spurte: Hvorfor ga du ikke os pudding?  Har ikke vi samme ret som de andre?  Stuerten var 6 fot höi, den störste og stærkeste av os alle og kunne taale hvadsomhelst, kun ikke at bli dadlet.  Han kom inn i byssen, satte sig paa bænken ved siden af meg og graat saa taarerene randt.  Jeg mente, det var ikke noe aa graate for men stuerten var av en annen mening.

Aldabra har aldri hatt skikkelig bosetning og var lenge forbudt område for andre enn biologer og andre forskere. Charles Darwin var den første som ønsket å verne atollen. I dag tillates små grupper av økoturister. Tenk så kult det hadde vært å få besøke dette stedet som min tippoldemors bror aldri fikk se!

Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Bergenskartet

Besten og Farmors slekter går mange generasjoner tilbake i Bergen. Gjennom 1800-tallet kan man følge dem ganske tett fra bosted til bosted, siden prestene oftest noterte adressen både ved dåp og begravelse. Jeg har konsentrert meg om perioden 1800-1920.

Farmors slekt (Hansen, Kristoffersen, Rasmussen) er markert med lyseblått, mens Bestens (Nilsen, Olsen, Colombo, Paulsen) har fått mørkeblått. Det interaktive kartet.

Fram til 1880 ble adressene oppgitt som rodenr. og husnr. En stor del av arbeidet med kartet har derfor bestått av å sammenligne rodekart med dagens kart. Sannsynligvis forandret husnumrene seg litt mellom 1800 og 1855, men jeg har bare hatt tilgang på kart fra 1855. Jeg har lært mye om Bergens historie og geografi. Farmors slekt bodde mye ytterst på Nordnes, i det som var rode nr. 1. Dette var et av de fattigste strøkene i Bergen. Mange av disse slektningene var løsarbeidere og sjauere.

 

Bergen er kjent for sine bybranner som flere ganger har endret byen drastisk. Bestens slekt ble rammet flere ganger. I 1856 mottar Carl Josef Colombo 15 speciedaler som gave etter å ha blitt rammet av brann. 182 bygninger brant ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet under bybrannen i 1855.

Også familien Rasmussen på farmors side ble rammet, og kanskje hardere. I 1854 bodde de i Skostredet, men i 1856 bor de helt ytterst på Nordnes, enten i en sjøbod eller i noen fattigslige skur litt lenger oppe. I motsetning til den tidligere kjøpmannen Colombo, fikk ikke disse noen hjelp.

I 1915 hadde enkemann og gullsmedsvenn Richard Peder Olsen adresse Stokkebæksmuget 8. Så kom den store Bergensbrannen.

380 bygninger gikk tapt og 2700 mennesker ble husløse, deriblant Richard Peder. Han havnet i Barak B4 i Årstad, og ble nabo med Harald Gerhard Nilsen, som skulle bli hans svigersønn.

Blant kildene er kirkebøker, folketellinger, avisa Bergens Adressecontoirs Efterretninger, Adressebok for Bergen og fattigmanntall  for Bergen.

Bestens slektskart

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Farmors slektsgeografi

Arbeidet med dette kartet har vært både interessant og frustrerende. Jeg har fått klart for meg hvor mye jeg mangler (og noe vil jeg sikkert aldri finne). Men jeg har også funnet mye nytt og spennende. Farmors kart er helt ulikt morfars, selv om det også her finnes en del punkter i Sunnhordland. Spredningen i slekta strekker seg fra Vesterålen i nord til Flekkefjord i sør.

Både i sør og nord jobbes det med bygdebøker (hhv. Hidra og Hadsel), men de er ikke nært forestående.

Sørlendingen som flytta til Bergen var Severine Johanne Olsdatter (1820-94) fra Itland

Det meste av denne slekta kom også fra Hordaland, fra Bergen og sørover. Hovedansvaret for det må plasseres hos min farmors morfar, Kristoffer Kristoffersen (1843-1913) fra Furuholmen (Bømlo).

Bergensslekta har jeg anstrengt meg for å finne gateadresse på. Fram til slutten av 1800-tallet hadde ikke byen gatenavn, men roder, så det var ekstra utfordrende (og morsomt). Der jeg ikke har funnet gateadresse, har jeg brukt menighetens adresse.

Noen flekker i Sogn og Fjordane har vi også, som skyldes to uavhengige forflytninger til Bergen. Avstikkeren til Jølster var en helt ny oppdagelse jeg gjorde mens jeg laga kartet.

Og så har vi Vesterålen i Nordland. Her hadde jeg håpa å finne noen samer, men foreløpig har jeg ikke funnet det. Uansett er det takka være min farmors farmor, Petra Vilhelmine Olsdatter (f. 1856) fra Grytting, at jeg kan skryte av nordnorsk slekt.

Det som har slått meg med denne delen av slekta, er hvor mange som var lutfattige. Det er selvsagt derfor de har forflytta seg over såpass store avstander (uten nok penger til en amerikabillett). Mange har dødd som fattiglemmer, understøttet av fattigvesenet, men også underveis har livet vært tøft. Farmors mor kan stå som en representant for hele slekta. Det ser dessuten ut til å ha vært kort vei i alle fall nedover klassestigen, men i noen tilfeller også oppover.  Her finnes flere historier å poste etter hvert.

Denne gangen har jeg brukt Googles egen MyMap-løsning. Den har mange kule tilpasningsmuligheter, men takler hller ikke mengden data særlig godt. I alle fall har det kræsja flere ganger hos meg. Likevel kommer jeg til å fortsette å bruke denne løsninga og håpe på at den forbedres etter hvert.

Nå gjenstår altså slektskart for mormor fra Sogn og farfar fra Bergen. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvem jeg tar først.

Etterlyser bilder fra Bergen

Rikard Peder Olsen (1861-1920) var født i Ålesund, men flytta med sine foreldre (Rasmus Johannes Olsen og Pernille Kristensdatter (1819-1907)) til Bergen i 1871. I 1899 gifta Rikard Peder seg med Hilda Osmunda Ovidia Colombo (1873-1900). Dessverre døde hun i barselfeber etter å ha født deres første (og dermed eneste) barn. Dette barnet var Hilda Dagny Olsen.

Hilda Dagny Olsen

Det er en del usikkerhetsmomenter her, så korriger gjerne om jeg har bomma. Sjansen for at noen sitter på bilder av dette paret er vel minimale, siden de bare fikk ett barn. Men det er lov å håpe. Kanskje kan det finnes noe lenger tilbake også – begge hadde mødre som levde innpå 1900-tallet.

Hilda Osmunda Ovidias foreldre var Severine Dorothea 1835-1914 og Didrik Colombo 1844-1933. Ham har jeg funnet bilde av i ei bok, men vil gjerne se flere:

Etterlyser slektsbilder fra Voss

Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder, men de har ikke bilder av alle. Vi har ikke kontakt med fjernere slektninger, så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

Henrik Severin Hansen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

Henriks foreldre var innflyttere på Voss, bodde på Finne og hadde mange barn. Hans Olai Hansen (1854-1938) var sporskifter fra Bergen. Kona Petra Vilhelmine Olsdatter (1856-?) kom nordfra (Sortland/Hadsel) og jeg har ikke klart å finne hennes begravelse (hun forsvinner etter 1910). De hadde to barnebarn boende hos seg ved FT1910.

 

Petra Vilhelmine Olsdatter – min nordnorske forbindelse

Petra Vilhelmine ble født på Grytting i Eidsfjorden i 1856. I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Eidsfjorden et eventyrlig sildefiske. Det var reine Klondyke-stemninga, med over 10 000 tilreisende og landets nest travleste telegrafstasjon. Det var ikke bare fiskere som kom, men alle som så en sjanse til å tjene seg rike, fra kremmere til gjøglere, og soldater for å holde orden i kaoset. 100 år seinere ble vestsida av Eidsfjorden, der Grytting ligger, fraflytta. I dag er dette den eneste delen av Sortland kommune uten veiforbindelse, og det var også årsaken til fraflyttinga.

Foreldrene til Petra var ikke gift, og i kirkeboka står det uægte med strek under ved dåpen hennes i 1856. De gifter seg året etter og hun får etter hvert en bror. De er fiskerbønder.

I 1865 dør mora, Hanna Marie, og Petra blir pleiedatter hos naboene. Lillebroren blir sendt i pleie hos en annen familie. Faren kunne (eller ville?) ikke ta seg av dem. Hvordan det føltes for 10åringen Petra Vilhelmine kan vi neppe sette oss inn i. Kanskje får vi en pekepinn når vi finner ut at hun ikke kaller noen av sine sønner Ole etter sin egen far (men den eldste døpes Ove). Heller ikke pleiefaren Martinus får den æren.

I 1875 befinner Hans Olai Hansen seg også i Grytting. Han er sønn av tidligere garver Hans Hansen i Gravdal i Bergen. Hva han gjorde der nord vet vi ikke. Sannsynligvis hadde det noe med fisk å gjøre. Det står at han er «forsørget av faderen», det må betyr hans egen far. Hvordan garveren hadde råd til det kan vi bare fundere på. Nord-Norge var dessuten «fattigfolks Amerika». Mange som ikke hadde råd til å reise over Atlanteren dro nordover.

Petra er nå tjenestejente på den samme gården på Grytting. Kanskje var det ekte kjærlighet, kanskje så hun en mulighet til å komme seg langt bort. I alle fall gifter de seg året etter. På slutten av tiåret vender de nesa sørover og bor ved folketellingen i 1885 i Professor Dahlsgate i Bergen. Hans er da salmakersvenn, men snart får han jobb i jernbanen.

Jernbanen fører familien til Voss en gang på midten av 1880-tallet, hvor Hans kjøper hus på Finne i 1889. Her ser det ut til at de får flere fine år. Ti barn får de, deriblant min oldefar Henrik Severin. De er såvidt ferdige med småbarnsperioden da datteren Henriette (22år) kommer «i ulykka» med en jernbanearbeider første gang og får sønnen Håkon Østensen. Tre år senere gjentar det seg og hun får datteren Maria Toresen. I 1910 er barna Håkon 6 år og Maria bare tre og er pleiebarn hos besteforeldrene. Henriette har flytta fra Voss til Bergen og arbeider på Hotell Victoria i Starvhusgaten 10 (det brenner ned i bybrannen 1916). Dette bildet må være tatt omtrent på den tida Henriette jobba der:

Før det jobba hun på et hotell på Voss (på Sørheim, hvis noen kan fortelle meg hva hotellet het blir jeg glad, enda gladere for bilde av det) og det er vel sannsynlig at det var der hun møtte jernbanearbeiderne som ble fedre til hennes barn. Man kan spekulerer litt på hvor utsatt jenter som jobba på hotell var på den tida, lenge før man satte ord på seksuell trakassering, den gangen voldtekt virkelig var tabu.

Oppdatering: Jeg har nå fått opplyst at Petra Vilhelmine døde i 1922 (men har foreløpig ikke klart å finne henne i kirkeboka).

Byslekt

Når man søker etter slekt på landet er bygdebøkene til stor hjelp. Noe tilsvarende for byene finnes ikke. Så hvordan finner man ut av slektskap med kirkebøker som eneste utgangspunkt?

Som oftest har man en dåp av et ektefødt barn som utgangspunkt. Er man heldig er både mor og far oppført, men i eldre tid ble gjerne bare faren nevnt. Og er man riktig uheldig har han et veldig vanlig navn som Hans Olsen og et søk etter ekteskap resulterer i et utall treff. Det man da må gjøre er å eliminere ekteskap. Her er noen tips:

• Koner som dør før barnet blir født kan strykes. Det samme kan kvinner over 50.
• Man kan søke opp flere barn av Hans Olsen i håp om at mor er oppgitt der.
• Man kan undersøke hvem fadrene er, ofte finner man en fra hver av foreldrenes familie, spesielt ved de eldste barnas dåp.
• Barn av Hans Olsen som deler flere fadre er mest sannsynlig søsken.
• Sjekk om det paret du mistenker får andre barn for tett opptil det du er på jakt etter. La oss si at Hans Olsen og kona Marie Pedersen får barn i juni. Da kan de ikke få et nytt barn allerede i september.
• Det er sannsynlig at noen av barna er døpt i samme kirke som foreldrene giftet seg i. Lag en tidslinje.
• Sjekk også om Hans Olsen er oppført som fadder hos det du nå antar er hans søsken.
• Det er også sannsynlig at ekteparet kommer fra samme sosiale klasse. Hvis faren til hans var borger i byen, er det mindre sannsynlig at hans kone Marie er datter av legdslem Peder. Her trengs det en del sosialhistorie for å vite klassetilhørighet.
• Normene for oppkalling av barn ble oftest fulgt. Den førstefødte sønnen skulle kalles opp etter sin farfar, den andre sønnen etter morfar, den første datteren etter farmor og den andre datteren etter mormor.
• I de fleste tilfellene er mannens yrke permanent.

Summen av dette blir at du med stor sannsynlighet har funnet riktige foreldre.

Feilkilder:

• Klasse var ikke alltid permanent. Det kunne ta mange generasjoner å klatre oppover, men bare en å falle ned.
• Krangel i slekta var nok ikke uvanlig, og da vil ikke dåpsfadre være til noen hjelp (kanskje bare forvirrende). Dette kunne også få dem til å avvike fra normene om oppkalling.
• Døde barn. Hvis du har en folketelling som utgangspunkt vil bare levende barn vises. Den eldste heter da kanskje Osmund og man kunne tro at han er oppkalt etter farfar, mens han i stedet er oppkalt etter morfar. Den eldste døde nemlig.
• Hverken bosted eller yrke er helt permanent. Kanskje drakk han og mista jobben, kanskje jobba han seg oppover og spesialiserte seg.

Skifter, altså arveoppgjør, kan trumfe alle andre kilder når det gjelder å fastslå slektsskap, men disse finnes bare der det faktisk finnes noe å arve. De er heller ikke transkribert, og etter mitt syn generelt uleselige.

Generelt er forskning på byslekter i lavere klasser en oppgave for viderekomne. Jeg synes det er den mest spennende delen av hobbyen, men også den vanskeligste. Derfor er jeg nok også mest stolt av den slektslinja jeg har klart å spore ni ledd bakover bosatt i Bergen.

Grafsing?

(Oppdatert med ny infor 2019)

Finnes det ting i slekta og historien vi bør holde fingrene unna? Dette spørsmålet ble stilt på et forum for slektsforskere i anledning åpninga av landssvikarkivet. I den sammenhengen er selvsagt svaret nei. Vi må kjenne historien for å lære av den, og jo nærmere den kommer dess lettere er det å lære av den.

Men også i mange andre sammenhenger kan det å granske slekta føles som grafsing i andres privatliv. La oss ta et eksempel fra min slekt:

Cecilie Amalie blir født i 1880 i Ravnekroken  på Nordnes i Bergen. Ravnekroken ble så beryktet at man 18 år senere vedtok å endre navnet til Wulfsgården, men da var familien for lengst flyttet. Bare ett år gammel dør Cecilie Amalies mor av lungebetennelse. I folketellinga i 1885 finner vi henne hos pleieforeldre. Samtidig har faren, som er sjømann, stiftet ny familie og tatt med seg to av barna, men altså ikke lille Cecilie Amalie.

Kanskje fikk hun det bedre i fosterhjemmet, det vet vi ikke. Men følelsen av å bli valgt bort må ha vært ufattelig vond.

Cecilie Amalie (f. Kristoffersen)

I 1904 finner hun Henrik Severin. De gifter seg på Voss, der hans foreldre bor. Henriks familie jobber i jernbanen, men han klarer ikke helt å fylle sin far sporskifterens sko. De to nygifte bosetter seg på Nordnes; først i Strandgaten og siden i Madsensmuget. Henrik er stort sett løsarbeider og de må ha levd fra hånd til munn med mange barnemunner å mette. De får hele 11 barn.

En tid jobber han på Hansa bryggeri, og det var sannsynligvis årsaken til at det gikk som det gikk. Arbeiderne der hadde det «godet» at de kunne slukke tørsten med øl i løpet av arbeidsdagen. Denne praksisen førte til utbredt alkoholisme og mange triste skjebner.

Henrik Severin Hansen

4. november 1919 blir Henrik Severin innbrakt i fyllearresten. Der henger han seg. De bor nå i Bergens aller første kommunale boligkompleks, Rotthaugen. Her føder Cecilie Amalie deres siste og ellevte barn inn i en fattigdom som selv i 1920 kvalifiserte til hjelp fra det offentlige.

Fattigprotokollen kan fortelle at de fikk støtte til kull og ved, støvler og konfirmasjon. Barnet som fødes etter farens død er min farmor. Hun fortalte ofte om den gangen hun ble så glad for mye støvler at hun sov med dem om natta. Cecilie Amalie dør av hjernehinnebetennelse (hvis jeg forstår kirkeboka riktig) når farmor er 8år gammel.

Farmor ville sagt at dette er grafsing. Så lenge hun levde, var det ingen som nevnte Henriks dødsårsak med et ord. Min farmor var ikke noe enkelt menneske å omgås. Når jeg graver i slekta hennes er det delvis for å forstå mer av hvorfor hun ble som hun ble. Og noe av det jeg har funnet lenger bak, tror jeg ville gjort henne litt stolt. Tilgitt meg ville hun nok aldri gjort.

Etter meg kommer det også til å finnes en fattigprotokoll. Ikke bare har jeg søkt sosialhjelp et par ganger (med vedlagte kontoutskrifter), men det kommer til å finnes en haug med legeerklæringer og rapporter fra mislykkede arbeidstiltak. Værsågod, sier jeg. Når den tid kommer bryr det meg ikke om andre grafser i mine nederlag. Døde merker ikke sånt, og vi levende har godt av å skitne til fingrene.

Kulturkrasj innad i Norge

Selv om Norge er et uvanlig homogent land, kan det likevel oppstå krasj mellom ulike kulturer.

By/land, kyst/innland

Mitt første kultursjokk inntraff da jeg flytta fra Bergen til Jølster som 12-åring. I Bergen (nærmere bestemt en utskjelt drabantby med dårlig rykte) opplevde jeg at nye mennesker ble oppfatta som spennende og interessante, enten de kom fra Ålesund eller Vietnam. Tanken om at alle skulle være like, med like interesser og væremåter, var ganske fjern.

I Jølster ble nye mennsker sett på med mistenksomhet, enten man kom fra Bergen eller Sri Lanka. Alt som avvek fra det normale, som var det opprinnelig jølsterske, ble oppfatta som en trussel eller et direkte angrep på den jølsterske folkesjela.

Jølster er en jordbrukskommune på Vestlandet, uten tilknytning til sjø. Historisk har innlandsområder hatt mindre migrasjon enn kystområder. Man har aldri vært vant til fremmede. Dette kan være en del av forklaringa. I tillegg kommer det faktum at Bergen er en stor by med stor migrasjon både historisk og i dag.

Det var et sjokk å innse at det kunne være så stor forskjell i måten å tenke på innad i Norge, mellom etniske nordmenn.

Norsk/samisk

Det andre store kulturkrasjet i livet mitt skjedde da jeg som voksen bosatte meg i Tromsø og fikk samboer. Jeg opplevde denne kulturforskjellen som mindre og overså nok hvor dypt påvirka den nordnorske kulturen er av samisk kultur.

Jeg har tidligere kommet ut av skapet som «wannabe-same». Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. I ettertid tror jeg at mer kunnskap om samisk kultur (ikke om byggeskikk og klesdrakter, men om de uskrevne reglene for menneskelig samhandling) hadde hjulpet meg både i studier og sosialt.

Aha-opplevelsen kom på et seminar i sosialantropologi. Mens nordmenn sier at «den som tier samtykker», er samisk taushet en protest. Dette er en del av den samiske kulturen som jeg har inntrykk av har overlevd i beste velgående, kanskje til og med spredd seg til den norske befolkninga. Og så langt den delen av kulturen som føles mest fremmed for meg. Det er som å møte et folk som snakker samme språk, men der ja betyr nei. Noe som var et av irritasjonsmomentene i dagliglivet.

Konklusjon

Selv i et så homogent land som Norge finner vi altså kulturforskjeller som kan gjøre ting vanskelig, spesielt dersom man ikke er klar over dem. Jeg tror at Jølster hadde gjort mindra skade på min sjel dersom jeg var klar over at vi flyttet til en annen kultur. Og kunnskap om samisk kultur ville gjort det lettere å leve i Nord-Norge (selv om samboerforholdet nok uansett ville tatt slutt).

Jeg har altså opplevd kulturkrasj som skyldtes både geografi og etnisitet. I tillegg kan man si at ulike klasser har ulike kulturer. Det som blir oppfatta positivt i middelklassen blir ofte sett ned på av arbeiderklassen, og omvendt. Kanskje kan man også snakke om kjønnskultur, både når det gjelder normer for samhandling på tvers av kjønnsgrensene og innad i gruppene.

I parade for mangfoldet

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter.

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

UgleZ arrangerer Transgender Day of Remembrance i Bergen

Jeg er invitert av Uglez, studentenes LHBT-forening i Bergen, til å holde et lite foredrag på deres arrangement på torsdag 20.november. Alle byens innbyggere som leser denne bloggen oppfordres herved til å møte opp i Egget på studentsenteret kl. 18.00. Hvis dere ikke vet hvor det er, har vi noe til felles. Se kart

Her er presentasjonen fra deres hjemmeside:

Program for høsten

Jeg har allerede vært på Bokprogrammet og Ordkalotten. Videre i høst skal jeg

• lese på bokslepp på biblioteket på torsdag (13/11)
• markere Transgender Day of Remembrance på fredagen (14/11) med Forbundsmesse på Bymisjonen i Tromsø
• holde foredrag i Bergen i anledning Transgender Day of Remembrance 20. november kl. 18.00
• 28. og 29. november er det Nordnorske Bokdager i Mo i Rana. Jeg skal sannsynligvis lese lørdagen
• 3.-4. desember er det debutantdager på Litteraturhuset i Oslo, hvor jeg er invitert til å lese

Du kan holde deg oppdatert på hvor jeg leser i kalenderen min.

Ellers begynner ejg nå for alvor å glede meg til Italiaturen. Etter debutantdagene reiser jeg til en liten by som heter Terracina og blir der i ei uke sammen med et par kompiser. Gleder meg vilt! Ser ut som et sånt sted jeg vil elske! Dessuten er det utenfor turistsesongen, noe jeg setter stor pris på, selv om det godt kunne vært litt varmere.