Archive for the ‘Testo-effekter’ Category

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Reklamer

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her. (mer…)

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.
  1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
  2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
  3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir «ferdig kjønnsoperert».
  4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være «ektest», «renest» eller «best».

Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.

Den som hadde testikler og selv produserte sitt testosteron!

Mange menn har for lavt testo-nivå uten at de vet om det. De symptomene jeg har er dårlig humør, irritabilitet og lav libido. Omtrent som PMS hos kvinner altså. Eller depresjon. Eller lavt stoffskifte. Hvis du er biologisk mann med medfødte testikler og merker noen av symptomene på depresjon, kan det være lurt å sjekke testonivå og stoffskifte først. (mer…)

Garderobe-problematikken er velkjent for de fleste transfolk: Når skal du skifte hvor? Hva er kriteriene for å skifte i den ene eller andre garderoben? Og så videre. Jeg har brukt en del år for å komme meg dit jeg var i dag: I herregarderoben i en svømmehall. Veien har vært lang og kronglete.

(mer…)

The doctors usually have high reservations on prescribing testosterone to transmen. Female hormones do not cause as much irreversible changes as testosterone does.

I had a really hard time getting a prescription for testosterone because of this. Because I was not approved by the Norwegian gender clinic, I would not get testosterone from them either. I was ready to start hormone treatment when I went to the clinic the first time, fall 2006, but knew it would not happen.

(mer…)