Arkiv for kategorien ‘Foreldreskapet’

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Reklamer

Verdens beste datter 10 år!

Publisert: lørdag 7 juni, 2014 av Tarald i Foreldreskapet
Stikkord:, , ,

Det er veldig rart å tenke på at det i dag er nøyaktig 10 år siden jeg lå på UNN og så ut på snøværet. 10 år siden min fantastiske datter kom til verden.

De siste åra har gått så fort. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sett henne så ofte. Det er 5,5 år siden jeg forlot henne i Tromsø og flytta til Oslo. Jeg så ingen annen utvei og det var det beste for alle parter, likevel gjør det jo vondt. Kanskje spesielt på en dag som denne, bursdagen. Samtidig gjør tanken på å arrangere barneselskap meg direkte dårlig, så det er ingen tvil om at hun har det best i Tromsø hos sin far.

Fordi flyttinga var min avgjørelse, har jeg lenge nekta meg selv å savne henne. Nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan innrømme at jeg savner henne og at det gjør vondt. Jeg sørger over den tida som har gått uten henne. Fortsatt uten at jeg angrer på valget. Derimot er jeg bitter på omstendighetene som gjorde det nødvendig å flytte fra henne; Rikshospitalet, barnevernet (som henla saken, men skremte meg), sykdommer og dårlig økonomi.

Hun klaga en gang over at jeg ikke skrev om henne på bloggen. Dermed forklarte jeg henne at jeg ikke ønsker å utlevere henne til slemme mennesker. Derfor anonymiserer jeg henne. Hun skal få friheten til å velge sine kamper selv, ikke bli påført mine.

I løpet av de ti åra hun har eksistert har jeg lært å sette stor pris på henne. Hun er sosialt intelligent, reflektert og flott – jeg er utrolig stolt av henne! I løpet av de neste 10 åra regner jeg med å bli omtrent dobbelt så stolt, selv om det ikke virker mulig. Og jeg gleder meg til å tilbringe noen uker med henne i sommer!

I løpet av Spaniaturen var jeg innom Picassomuseet i Malaga. Der fant jeg et bilde som fikk håret til å reise seg på armene:

Madre y niño

Jeg mener ikke egentlig at Picasso har malt meg og dattera mi. Ingen av personene på bildet har særlig likhet med noen av oss (eller med modellen, Picassos kone Olga), og bildet er malt lenge før jeg eller foreldrene mine var født. Det jeg sikter til er den delen av mora som ligger i skygge, og som helt klart er en mann. Kanskje er det bare uttrykk for kubismens maskulinitet eller Picassos hyllest til kjernefamilien. For meg betyr ikke det så mye. Derimot opplever jeg bildet som et mye sannere bilde av meg selv den gangen jeg fødte dattera mi, enn fotografier som ble tatt da: På overflaten kvinne (selv om jeg hadde kortere hår enn mora på bildet), men i skyggene begynner mannen å tre fram. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt akkurat dette bildet.

Min datter

Publisert: torsdag 21 juni, 2012 av Tarald i Foreldreskapet
Stikkord:,

Dette innlegget er til ære for min datter. Hun syns det er litt dumt at jeg ikke skriver noe om henne. Jeg vil helst beskytte henne mot de internett-troll som fins, ja, mot alt ondt egentlig. Og det finnes mange slemme mennesker, for eksempel dem som mener at transfolk ikke burde ha barn.

Så hvordan kan jeg vie et innlegg til henne uten å nevne navnet hennes eller poste et foto av henne? Jo, jeg kan dele tegninga jeg tegna av henne for ei stund sia. Sia jeg ikke er så flink til å tegne tror jeg ikke det kan skade.

 

Barnehage

Publisert: onsdag 7 desember, 2011 av Tarald i Foreldreskapet, Politikk
Stikkord:, , , , ,

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid. (mer…)

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Skoleflink

Publisert: søndag 12 juni, 2011 av Tarald i Foreldreskapet, Min fortelling
Stikkord:, , , , , ,

Kristine Tofte (Avil) skreiv for ei stund sia om Smarte ungar, et innlegg jeg kjente meg en del igjen i. Så her er min historie:

Jeg gjorde lite lekser på skolen. Det eneste faget jeg brukte tid på, var matte. Ellers gikk det unna i en fei. Jeg blei vant til at det ikke krevdes noe av meg, jeg møtte svært sjelden utfordringer. Alt kunne gjøres i siste liten uten at det fikk konsekvenser. Jeg lærte fort, huska det jeg leste og hørte, og forstod det også. Jeg husker en opplevelse på ungdomsskolen da noen sa at de leste en tekst mer enn en gang. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor.

Nei, jeg var ikke genial eller helt ekstremt intelligent, jeg hadde bare lett for å lære. Og det jeg lærte hele veien, var at jeg ikke trengte å anstrenge meg for å gjøre det litt over middels. Unntaket var som nevnt matte, som jeg åpenbart ikke hadde de samme anlegga for, men anstrenge meg gjorde jeg sjelden der heller. (mer…)