Å viskast ut – fra Vendepunkter (Kalliope, 2021)

I 2021 hadde jeg denne teksten på trykk i antologien Vendepunkter på Kalliope forlag. Jeg ble spurt av redaktøren, Siri Meyer. De fleste andre bidragene fulgte den forventa dramaturgien i et vendepunkt. Min tekst er både en utforsking av om utredninga på Rikshospitalet kan kalles et vendepunkt, men også en drøfting av begrepene livsfortelling og vendepunkt. Er det sunt å se eget liv gjennom de brillene? Det hører også med at teksten ble skrevet under koronapandemien, men jeg har nå konkludert med at jeg fortsatt står inne for den og nå er klar for å gjøre den tilgjengelig her.

Ein gong i framtida
går du inn i teleporteren
slik eg gjekk inn på psykiaterkontoret
Straumbrot
Og du kan aldri setjast saman igjen
slik eg aldri kan verte sett saman
til han eg skulle vore

– Oi, har du født barn, utbryt sjefspsykiateren sjokkert.
– Ja, ei dotter i 2004. Som det står både i henvisninga og antakeleg i psykologen sine notat etter det året eg har gått her på Riksen.
– Ja ja. Du opplevde vel fødselen som ei valdtekt av din eigen kropp, går eg ut frå?
– Eg trur ikkje det fører noko godt med seg å sjå slik på det, seier eg forsiktig, sjølv om eg forstår at det er ei livline ho kastar ut. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at dei fleste spørsmåla dei stiller her, har ein fasit. Eg burde ha opplevd fødselen som ei valdtekt.ii

For meg var heile graviditeten og fødselen heller eit tydeleg teikn på at eg ikkje kunne halde fram med å leve som kvinne. Kroppen min laug om kven som var inni, og det blei stadig meir deprimerande å leve slik. Det å få barn skal liksom vere det ypparste provet på kvinnedom, men for meg blei det eit endeleg prov på manndom. Det er vanskeleg å skildre det slik at folk forstår, men generelt kan det å bli dytta inn i framandt land gjere deg meir klår over kvar du kjem frå, kven du er, ved å vise deg kven du ikkje er. Det er kontrastane som gjer verda tydeleg. Før eg blei gravid, kunne eg leve i ei akademisk boble, der berre innsida talde. Med ein gravid kropp var det umogeleg.

Idet eg fødde deg
vart eg sjølv den ufødde
Din son
din bror
Di mori

Det er tydeleg at eg ikkje passar i malen for transmenn på Rikshospitalet. Eg visste jo det. Eg har blitt åtvara. Eg har lest meg opp. Eg tviheld på overtydinga om at det skal gå bra likevel. Psykologen eg har gått til her i eit år, gav inntrykk av at denne timen er den siste før dei set seg saman, “teamet”, for å bestemme om eg får vere mann. Det er første gongen eg møter sjefspsykiateren, så eg anstrenger meg for å gjere kroppsspråket avslappa og signalisere tillit. Etter eit år hos psykologen har eg god trening, men han var meir opptatt av at eg skulle fullføre studiet.

Eg fortel om barndommen min, som eg trur var ganske idyllisk og vanleg. Sannsynlegvis ville eg fått problem med kjønnsidentitet tidlegare dersom eg hadde vakse opp i til dømes Iran eller her på 50-talet. For meg, som blei fødd av akademikarar mot slutten av 1970-åra, var ikkje kjønnsrollene særleg rigide. Ikkje hadde eg brør å samanlikne med heller, berre to yngre søstrer. Dette understrekar eg tydeleg. Eg prøver å unngå å lyge, det burde ikkje vere naudsynt, men eg trur ikkje det skadar å underspele dokkeleik og venninner og framheve sokalla maskuline interesser. Trass alt veit eg korleis malen for transmenn ser ut. Han er heterofil, barnlaus, leika berre med bilar som barn, blei hysterisk når han blei ikledd kjole, og har alltid visst at han var gut. Eg er ein treiging og har meir opposisjonstrong enn eg har godt av. Eg likar dårleg å bli fortald kva eg bør tenkje, kven eg skal vere. Det gjeld anten eg får ordre om å vere kvinneleg eller mannleg. Kanskje kom eg aldri ut av trassalderen, eller kanskje blei han berre svært forseinka og langvarig?

Dei fleste utviklar kjønnsidentitet før dei fyller tre år. Eg gjorde ikkje det. Eg var sjølvsagt klar over at eg hadde blitt tildelt merkelappen «jente», men det tok lang tid før det skapte problem for meg. Først var det gutane som ikkje ville leike med meg fordi eg tilhøyrde den andre båsen. Dermed gjekk eg glipp av nødvendig maskulin sosialisering, truleg på både vondt og godt. Eg har aldri slost, aldri blitt banka opp. Ungdomsskulen var utestenging og verbal mobbing, svært lite fysisk mobbing. Lenge var eg overtydd om at alle jenter med ein viss intelligens helst ville ha vore gutar om dei fekk velje, det var berre å bite tennene saman og knytte nevane som alle andre feministar. Mykje av dette prøver eg å halde kjeft om på Riksen, for eg veit at det ikkje stemmer med fasiten. Det tok også lang tid før eg sjølv forstod at eg kunne vere transmann og like menn.

Sjefspsykiateren har framleis ikkje forstått at det er mogeleg. Eg må igjen korrigere henne fordi ho kom til timen utan førebuing:
– Eg er homo. Sit i styret for LLH i Tromsø.
– Jaha. Har du prøvd å ha sex med kvinner?
– Nei, eg kjenner ingen kvinner som ynskjer å ha sex med ein mann som har bind for auga og prøver å tru at han har sex med ein mann. Eg trur ikkje det ville vore ei god oppleving for nokon av partane.

Eg prøver å vere morosam. Både temaet og formuleringa er så langt utanfor komfortsona mi at eg ikkje finn andre svar. Det er så sjokkerande, så absurd, at eg slit med å ta henne på alvor. Etter kvart kan eg snakke ganske ope om sex, for all del. Eg tener pengar på å skrive erotiske noveller for Cupido. No kjennest det som om eg må forklare ein framand treåring på ein fullsett buss korleis barn blir til. Men her trur eg det hadde hjelpt med publikum. Psykiateren ler ikkje. Eg veit ikkje om ho manglar humor eller om det er dei ironiske nyansane som forsvinn i framandspråket; ho kjem frå Tyskland.
Ho gir seg ikkje.
– Kanskje du burde vurdere det likevel? Kanskje du finn ut at du eigentleg er lesbisk?

Eit år seinare får eg lese journalen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av homofili.»

Ingen som ikkje var der, kan vite kva som faktisk gjekk føre seg. Då eg klagar til Helsetilsynet, synest dei at alt er slik det skal vere. Eg skriv det på kontoen for bortskjemd middelklassebarn som trur at hjelpeapparatet faktisk er der for å hjelpe ein, at klageinstansane er meint for at dei makteslause skal kome til orde. Eller som sjefspsykiateren avslutta timen med: «Du er så intelligent og ressurssterk, du klarer deg alltids.» Ein som har vakse opp med færre privilegium, ville nok innsett at det var bortkasta krefter, ein håplaus kamp. Tretten år seinare har eg lyst til å brøle over avstanden i tid og rom: «Ja, sjå på meg no!», her eg sit med uføretrygd, kronisk depresjon, angst, nevropati, utandørs rullestol og manglande tru på medmenneske. Om det er dette ein meiner med å klare seg, tør eg ikkje tenkje på dei som ikkje klarer seg.

Jeg har altfor mange brødre
under jorda
uten pust
Altfor mange fedre
sørger over sønner
de ikke kjente

Men her har eg spola vel raskt framover. Eg trur likevel det held med detaljar no. Eg kjenner det på den korte pusten, sveitta, korleis det dirrar i kroppen. «Flykt!» skrik hjernen min. Ingen fleire sitat frå journalen, ingen fleire forsøk på å minnest tretten år gamle replikkar.

La oss heller drøyme oss tilbake til tida like etter at eg kom ut i 2006. Det gjekk overraskande bra å fortelje min kristenkonservative familie at eg var mann. Ei tid var eg utplassert på eit ungdomsskulebibliotek. På den skulen gjekk nevøen til ein av avisjournalistane i Tromsø. Eg ville eigentleg vente med merksemda til eg hadde ei bok å selje, men vanskeleg å overtyde var eg kanskje ikkje, så det blei eit intervju. Vips pryda eg forsida. Det ville kanskje vore annleis i dag, men den gongen var mottakinga for det meste positiv. Kjente og framande syntest at eg var modig, nokre fortalde om transfolk dei hadde kjent. Eg såg på merksemda meir som ei forsikring enn som ein risiko. Om noko fælt skulle hende, hadde eg lagt grunnlaget for å bli høyrd slik at dei skuldige fekk svi. Og når boka mi kom, ein vakker dag ville det omsider skje, ville det kanskje kome godt med òg.

Mannen i meg
underjordisk
rota til eit tre som ikkje
finst
enno
Reiser meg
tek blad
for
blad
frå munnen
og stamma
og stemma
tek langsamt form

I eit par år var eg sosial, optimistisk og full av pågangsmot. Ei ny verd hadde opna seg, den skeive verda som eg hadde drøymt meg inn i sidan eg leste den første ungdomsromanen om homofile. Eg fekk vener og engasjerte meg i Skeiv Ungdom og LLH (no FRI). Engasjementet dreiv meg til protest mot dei tradisjonelle transseksuelle, som det heitte då, i det som no er HBRS. Dei som passa i formene på Rikshospitalet, eller sette alt inn på å gjere det. Dei som var godkjente eller framleis hadde håp om å bli det. Dei som den dag i dag prøver å hindre at monopolet på Rikshospitalet blir oppløyst, som tviheld på at det berre finst to kjønn.

Frå 2006 til 2010 fullførte eg masteren og eit ekstra studieår. Eg fekk gitt ut to diktsamlingar, og spesielt den første fekk mykje merksemd. Eg blei intervjua i Cupido, Se og Hør og Nytt norsk kirkeblad, og i tillegg i tradisjonelle litterære kanalar. Det blei bokmeldingar, diktlesing på Dagsrevyen og Bokprogrammet. Eg sat i styret for fleire foreiningar, flytta til Oslo og fekk jobb i FRI. Eg fekk min første og einaste homofile kjærast (kortvarig). Dette er framleis den tjukkaste delen av CV-en min; det er desse åra som gjer at eg synest livet har hatt ei viss meining. Eg mora meg og bidrog til dei forbetringane vi sidan har sett i lovverket.

Inni deg
finst ei kyrkjeklokke
ljomar i øyrene
skakar, slår deg
langsamt sund
Eg legg huda mi
fingrane, føtene, tunga
i sprekkane dine
legg meg mjukt
kring kolven din
Saman lagar vi
ein annan tone

Det var kanskje det å kome ut som skulle ha vore mitt vendepunkt, men slik gjekk det ikkje. På same måte som eg brukte lang tid på å utvikle og erkjenne kjønnsidentiteten min, tok det lang tid før opplevingane på Riksen sank innover meg. Eg trur ikkje at eg har anlegg for brå skift. Kor lang tid kan eit vendepunkt ta? Er ei to år lang utreiing for lang til å kallast eit punkt? Det var ikkje ei bølgje som skylde meg ut på ope hav, det var den endelause rekkja av bølgjer som aldri gav seg. Den største var sjølvsagt avslaget på Rikshospitalet og det som leidde fram mot det.

I to år hadde eg sett mykje av livet på vent. Eg hadde tålt fornedring og mentale overgrep. Eg hadde innstudert eit kroppsspråk som ikkje ymta noko om stoda på innsida. Eg hadde utsett dotter mi for desse helsevesenets rovfuglar, ettersom dei kravde å få kontrollere at ho ikkje tok skade av å ha ein mann til mor. Deira råd skulle få meg til å flytta frå dotter mi i Tromsø til Oslo. Eg gjorde nokre feilslåtte forsøk på å ha sex med folk med vagina. Eg hadde prøvd å ikkje lyge, men hadde openbert ikkje pynta sanninga godt nok. Kanskje ville det ikkje vore mogeleg. Det finst ting ein ikkje kan eller vil lyge seg frå, som barn, alder eller legning. Alt dette hadde eg gjort for å få hormon og kjønnsstadfestande operasjonar, men alt var fåfengd. Det hadde vore ein kamp for å få lov til å bli synleg, bryte gjennom det laget av løgn som kroppen hadde lagt over meg. Å få lov til å bli sett og finnast – kan det tenkjast noko meir eksistensielt?

Ein dag i mai 2008 tok eg med meg eit vitne og fekk høyre domen. Det er vanskeleg å gjengi henne, for ho gir inga meining for nokon utanfor avdelinga, og det er fare for at eg fordreier i forenklinga. Venninna mi forstod ingenting av det og ville insistere på å få det meir konkret. Eg ville berre langt vekk derifrå. Hovudpoenget var at eg ikkje fekk nokon behandling, basert på at eg ikkje passa i forma deira. Eg hadde ikkje utvikla/erkjent kjønnsidentiteten før eg var vaksen. Dei hadde alt sagt rett ut at eg med mine tretti år var for gamal. At eg var homofil og hadde barn, kunne dei kanskje sett bort frå, kvar for seg. No for tida skal ein visst ikkje vere for ung heller.

Men eg kunne godt henvisast tilbake om eit par år. Som om eg blei yngre, mindre homo eller meir barnlaus på den tida … Dette førehaldet innebar at det var lite å gjere med saka juridisk, skulle det vise seg. Som det barnet av middelklassen eg var, prøvde eg verkeleg alt for å protestere. Etter å ha lovt venninna mi at eg ikkje skulle ta livet av meg, som var det eg hadde aller mest lyst til, gjekk eg i gang med å skaffe meg testosteron. Esben Esther Pirelli Benestad redda nok livet mitt med den resepten. Det gjeld ganske mange etter kvart, noko hen har fått betale for med tallause meldingar til Helsetilsynet frå Riksen. Mange av pasientane har klart seg mykje betre enn meg.

I spegelen ser eg no den mannen eg var meint å vere, han eg skimta lenge, men prøvde å dekkje over med sminke. Eg har vanskar med å kjenne att meg sjølv i gamle bilete. Eg veit at eg var der inne, men fotografiet viser berre ei ganske vanleg jente. Likevel var det ikkje så vanskeleg for meg å bli synleg mann; andre har dårlegare utgangspunkt på dette òg. Så snart eg slutta å maskere meg med femininitet, blei folk usikre på kva kjønn eg var. Brysta kunne pressast saman, det verste var stemma. Difor var hormon viktigare enn kirurgi. Eg lengta etter å få mørkare stemme, slik at eg igjen kunne opne kjeften med sjølvtillit. Skjegg og alle dei andre hårete effektane var ikkje viktige, sjølv om eg trivst med heilskjegget eg har no. Då eg omsider byrja med testosteron, blei eg overraska over effekten. Stemma blei berre litt lågare, men det første som skjedde, var at feittet fordelte seg annleis på kroppen. Før breidde overvekta seg i eit jamt lag over kjake, hender, lår og rumpe. Ganske fort samla det seg no på magen. Det er heilt sikkert ei mindre sunn fordeling, men utruleg mykje betre for sjølvkjensla mi. No ser eg ut som den middelaldrande, småfeite mannen eg er. Berre dei som sjølve har opplevd manglande samsvar mellom kjønnsidentitet og synleg kjønn, kan forstå gleda over dette. Kanskje håpar eg framleis å skape forståing for kva det har kosta.

Eg sende to klager til Helsetilsynet, ei for avslaget og ei for dei mange overtrampa under utreiinga. Dei fann at alt var slik det skulle. Med det forsvann endå ein bit av tilliten til systema, menneska og språket. Før eg møtte på Riksen første gong, hadde eg aldri hatt angst. Deprimert hadde eg sjølvsagt vore, men det var noko grunnleggande annleis. Eg trur ein kan takle det eine, men saman er dei ganske invalidiserande. Når du endeleg har lyst til å gjere noko, tør du ikkje, og det gjer deg endå mindre lysten på å prøve igjen. Jo da, eg var intelligent og ressurssterk, men eg hadde ikkje akkurat blitt herda av motgang i livet heller. Utestenginga i ungdommen kunne blitt ein parentes, eit resultat av uheldige omstende (innflyttar i Jølster). I staden la det grunnlaget for fullstendig tap av tiltru til menneske og samfunn.

Eg snakkar
med andres ord
forsvinn
mellom dei
som ein annan

For ein som hadde klokkartru på språk, kommunikasjon og eigne evner på desse områda, var det eit hardt slag å lese journalen. Der var alle utsegna mine tolka på verst tenkjelege måte. Misforstått, kanskje ikkje eingong med vond vilje. Fram til då hadde eg alltid følt at eg kunne formidle kva eg tenkte og følte. Språket var min beste ven. Det hendte nok at det ikkje blei forstått, men oftast kunne eg tilskrive det manglar hos mottakaren. No ser eg på mellommenneskeleg forståing som ein illusjon. Vi kan ikkje eingong stole på språket – alle ord er farga ulikt av ulike erfaringar hos kvar enkelt. Det er umogeleg å forstå kvarandre; det er berre på overflata at vi snakkar same språk.

Vidare klaga eg til Likestillingsombodet, men dei kunne ikkje gjere noko, sidan kjønnsidentitet enno ikkje var ulovleg diskrimineringsgrunn. Eg klaga endå til Sivilombudsmannen, men då var eg ikkje lenger fylt av kampglød. Heller ikkje dei kunne gjere noko.

Dikt for dikt
skreiv eg meg inn
Ein framandkar
i mannsverda
Linje for linje
stryk psykiateren meg ut

Ein stor del av den andre diktsamlinga, Frikar, var ei skildring av utreiinga på Riksen, alt eg hadde halde inne med så lenge det kunne påverke den endelege domen. Eg la ikkje fingrane imellom i intervju heller. Eg kjente det som mi plikt å bruke stemma mi slik at andre skulle sleppe å oppleve det same som meg. Etter kvart kjente eg fleire transpersonar, og mange hadde unekteleg færre ressursar enn meg. Samtidig viste det seg at raseri er eit tidsavgrensa drivstoff. Eg krasja for alvor i 2010, men energien hadde dabba av ei stund før det blei full stopp. Tanken på at eg kunne gjere det lettare for dei som kom etter meg, var det som heldt meg gåande. Kommentaren frå ein av dei yngre om at vi burde samarbeide med HBRS, som konsekvent motarbeida oss og motsette seg alle invitasjonar til samarbeid, punkterte den ballongen. Eg hadde ikkje meir å gi.

I ettertid er det vanskeleg å vite om det var avslaget eller utreiinga som var verst for den mentale helsa mi. Kanskje hadde eg fint kunna lagt utreiinga bak meg om eg hadde blitt godkjend for behandling? Og utan utreiinga kunne eg kanskje takla avslaget? Eit liv er summen av erfaringar. Tek du vekk ei, blir det eit anna liv. Å bli henvist tilbake verkar framleis som komplett galenskap og mental sjølvskading på høgt nivå. Ettersom eg fekk testosteron, betalte for privat brystfjerning og fekk nytt juridisk kjønn etter lovendringa, har det heller ikkje så mykje føre seg reint praktisk. Og så var det småbølgjene: ei grunnlaus melding til barnevernet, eit forhold som enda stygt, nokre manusrefusjonar, diagnosen polynevropati og eit NAV-system som overbeviste meg og samfunnet om at eg er ganske livsudugeleg. Ting som understreka det eg «lærte» på Riksen: kor lite slike som meg er verd, kva ein kan vente seg av system og folk flest, kven som har makta, kor aleine ein er i verda.

Senga held meg oppe frå golvet
Eg samlar støv
Tida har gått
utan å ta farvel

Eg har levd over eit tiår i ei krise som ikkje ser ut til å ha nokon ende. Store deler av denne tida har eg levd som i karantene og kjent meg meir og meir framand og utanfor samfunnet. Koronapandemien gav meg ei uventa kjensle av å vere med igjen, bli inkludert. Min isolasjon var brått ikkje eit problem, men eit samfunnsnyttig bidrag. Mine erfaringar kunne kanskje endåtil kome andre til nytte. Til dømes dette med å nytte ei anna målform for å kunne uttrykke noko som elles blir for vondt og nært. Eg skriv vanlegvis ikkje nynorsk. Dei fleste av dikta mine har eg omsett frå bokmål før utgiving fordi forlagsverda innbiller seg at nynorsk er eit mykje meir poetisk språk.

Andre har heldigvis overtatt der eg slapp i FRI. Dei har fått gjennomslag for lov om juridisk kjønn, om diskriminering og hatmotivert vald. Eg har fått mannleg personnummer. Mykje har skjedd med internasjonale retningsliner, diagnosar og politisk medvit. Men framleis er det lite endring i utreiing, tilgang til hormon og kirurgi. Riksen og HBRS gjer alt dei kan for å halde fram med diskriminering og psykeleggjering.

Det finst framleis ein mal for korleis ein transmann skal vere. Ei «riktig» forteljing frå A til Å som kan gi kryss i dei rette rutene. Vendepunkt har òg ei slik «riktig» forteljing: Noko fælt skjer, og det fører til ny innsikt og positiv endring. Vi vil så gjerne at det skal ende godt, eller i alle fall at vi blir klokare. Å snakke om det motsette er verre. Noko fælt skjer, det stadfestar noko du allereie visste (eller noko nytt), og alt blir verre. Det er ikkje berre deprimerande for den som opplever det; den som høyrer på, kan òg bli nedstemt. Ein vil helst ikkje smitte andre med sitt eige tungsinn.

Dette gir meg enda ein årsak til å protestere mot den kronologiske livsforteljinga, i tillegg til motviljen etter at Riksen insisterte på den «rette» forteljinga. Eg har lest noko om at det å ha ei livsforteljing skal vere sunt, dette å ordne kaos til samanheng og meining. Eg vil hevde at kaoset er sanninga; dei konstruerte samanhengane er glasuren, livsløgna. Ei samanhengande forteljing om korleis ein har blitt slik ein er, der alle årsaker er identifisert og ligg ope, blir forma av korleis ein ynskjer å framstå, og kan aldri bli heilt sann. Det kan finnast eit hav mellom den ein er og den ein vil framstå som. Det biletet vi vil presentere av oss sjølve, kan òg endre seg etter kven vi viser det til og kva vi vil oppnå. Er verkeleg livsløgna sunnare enn sanninga? Rett nok er eg ingen psykolog eller psykiater, men eg vil driste meg til å hevde at det må vere situasjonsbunde.

For meg kjennest poesien meir sann enn forteljinga. Ei diktsamling representerer betre det kaoset som er livet, men òg eit høve til å finne meining og glede i dei mindre utsnitta. Om ein derimot tvingast til å sjå livet som ei line, vil denne for dei fleste peike nedover mot slutten. For nokon av oss tipper lina nedover lenge før det er slutt. Då kan det rimelegvis ikkje vere sunt å sjå slik på livet; ein bør heller leggje vekta på dei lyspunkta som er att.

Eg finst
der kroppen min
ikkje er, balanserer
på den lina
dei kallar røynda
lever vidare
på grensa til
fornuft

Kildelinkene forsvant stort sett i formatering til blogg, men her er oversikten:

iStein, Tarald (2010): Frikar; dikt. Tiden Norsk Forlag. 16

iiDialogane er slik eg hugsar dei frå første time hos sjefspsykiateren hausten 2007, ikkje direkte sitat.

iiiStein, Tarald: Frikar; dikt. 37

ivUpublisert

vStein, Tarald (2008): Framandkar; dikt. Tiden Norsk Forlag. 76

viStein, Tarald: Frikar; dikt. 63

viiStein, Tarald: Framandkar; dikt. 23

viiiStein, Tarald: Frikar; dikt. 10

ixStein, Tarald: Frikar; dikt. 24

xStein, Tarald: Frikar; dikt. 28

10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Verdens beste datter 10 år!

Det er veldig rart å tenke på at det i dag er nøyaktig 10 år siden jeg lå på UNN og så ut på snøværet. 10 år siden min fantastiske datter kom til verden.

De siste åra har gått så fort. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sett henne så ofte. Det er 5,5 år siden jeg forlot henne i Tromsø og flytta til Oslo. Jeg så ingen annen utvei og det var det beste for alle parter, likevel gjør det jo vondt. Kanskje spesielt på en dag som denne, bursdagen. Samtidig gjør tanken på å arrangere barneselskap meg direkte dårlig, så det er ingen tvil om at hun har det best i Tromsø hos sin far.

Fordi flyttinga var min avgjørelse, har jeg lenge nekta meg selv å savne henne. Nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan innrømme at jeg savner henne og at det gjør vondt. Jeg sørger over den tida som har gått uten henne. Fortsatt uten at jeg angrer på valget. Derimot er jeg bitter på omstendighetene som gjorde det nødvendig å flytte fra henne; Rikshospitalet, barnevernet (som henla saken, men skremte meg), sykdommer og dårlig økonomi.

Hun klaga en gang over at jeg ikke skrev om henne på bloggen. Dermed forklarte jeg henne at jeg ikke ønsker å utlevere henne til slemme mennesker. Derfor anonymiserer jeg henne. Hun skal få friheten til å velge sine kamper selv, ikke bli påført mine.

I løpet av de ti åra hun har eksistert har jeg lært å sette stor pris på henne. Hun er sosialt intelligent, reflektert og flott – jeg er utrolig stolt av henne! I løpet av de neste 10 åra regner jeg med å bli omtrent dobbelt så stolt, selv om det ikke virker mulig. Og jeg gleder meg til å tilbringe noen uker med henne i sommer!

Tarald anno 2004 malt av Picasso i 1921

I løpet av Spaniaturen var jeg innom Picassomuseet i Malaga. Der fant jeg et bilde som fikk håret til å reise seg på armene:

Madre y niño

Jeg mener ikke egentlig at Picasso har malt meg og dattera mi. Ingen av personene på bildet har særlig likhet med noen av oss (eller med modellen, Picassos kone Olga), og bildet er malt lenge før jeg eller foreldrene mine var født. Det jeg sikter til er den delen av mora som ligger i skygge, og som helt klart er en mann. Kanskje er det bare uttrykk for kubismens maskulinitet eller Picassos hyllest til kjernefamilien. For meg betyr ikke det så mye. Derimot opplever jeg bildet som et mye sannere bilde av meg selv den gangen jeg fødte dattera mi, enn fotografier som ble tatt da: På overflaten kvinne (selv om jeg hadde kortere hår enn mora på bildet), men i skyggene begynner mannen å tre fram. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt akkurat dette bildet.

Min datter

Dette innlegget er til ære for min datter. Hun syns det er litt dumt at jeg ikke skriver noe om henne. Jeg vil helst beskytte henne mot de internett-troll som fins, ja, mot alt ondt egentlig. Og det finnes mange slemme mennesker, for eksempel dem som mener at transfolk ikke burde ha barn.

Så hvordan kan jeg vie et innlegg til henne uten å nevne navnet hennes eller poste et foto av henne? Jo, jeg kan dele tegninga jeg tegna av henne for ei stund sia. Sia jeg ikke er så flink til å tegne tror jeg ikke det kan skade.

 

Barnehage

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid. Les videre

Trenger vi skeive barnebøker?

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

Les videre

Skoleflink

Kristine Tofte (Avil) skreiv for ei stund sia om Smarte ungar, et innlegg jeg kjente meg en del igjen i. Så her er min historie:

Jeg gjorde lite lekser på skolen. Det eneste faget jeg brukte tid på, var matte. Ellers gikk det unna i en fei. Jeg blei vant til at det ikke krevdes noe av meg, jeg møtte svært sjelden utfordringer. Alt kunne gjøres i siste liten uten at det fikk konsekvenser. Jeg lærte fort, huska det jeg leste og hørte, og forstod det også. Jeg husker en opplevelse på ungdomsskolen da noen sa at de leste en tekst mer enn en gang. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor.

Nei, jeg var ikke genial eller helt ekstremt intelligent, jeg hadde bare lett for å lære. Og det jeg lærte hele veien, var at jeg ikke trengte å anstrenge meg for å gjøre det litt over middels. Unntaket var som nevnt matte, som jeg åpenbart ikke hadde de samme anlegga for, men anstrenge meg gjorde jeg sjelden der heller. Les videre

Oppdragelse – en evaluering

Jeg tror at jeg har gjort noe riktig i oppdragelsen av dattera mi. Hun fungerer godt i alle relasjoner, er reflektert, trives på skolen og «har knekt koden» som noen uttrykte det. Derfor våger jeg meg til en aldri så liten foreløpig evaluering av oppdragelsen. Jeg vil fokusere på de aspektene som er litt kontroversielle, siden jeg føler at det er en del ting som sjelden blir sagt. Les videre

Når mamma ikke får lov til å finnes

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant. Les videre

Mamma, pappa, forelder?

Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.

Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far. Les videre

Forlag med baller søkes

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, «Pappa Pernille», fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når «Pappa Pernille» kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med «Pappa Pernille» også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.

Ja til distriktspolitikk – nei til bygdefolk i byen

(I dette innlegget betegner «bygdefolk» først og fremst en personlighetstype eller sinnstilstand som ofte gjennfinnes hos mennesker i spredtbygde strøk.)

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg er tilhenger av bosetting i spredtbygde strøk. Folk som absolutt vil bo på bygda burde få statsstøtte direkte. Bygda er det moderne Norges versjon av helvete og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen vil bo der (inkludert mine egne foreldre).

Les videre

Barnebøker om foreldre

Det finnes noen barnebøker om å være et annerledes barn. Ikke mange nok, men de finnes. Men hvor er de annerledes foreldrene?

Jeg tror alle barn opplever at foreldrene truer deres mål om å være «som alle andre» på ett eller annet tidspunkt. Foreldre er voksne mennesker som (forhåpentligvis) har funnet seg selv og oppfører seg som individer.

Selv billedbøker for svært små barn presenterer foreldre som ganske uviktige bipersoner. Samtidig vet vi at foreldre er de viktigste personene i småbarns liv. Jeg kan ikke se at dette henger på greip.

Samtidig er det en uskreven regel at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner og at det er barna som skal drive historien framover. Da blir det komplisert å skrive gode bøker om det å ha annerledes foreldre, enten de sitter i rullestol, er lesbiske eller bare sære kunstnere.

Jeg har nå tilbrakt fem herlige dager i foreldreskapet og snubler nå ut av det med minst to ideer til barnebøker og en god del inspirasjon.

Identitet: Trans

Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS, tidligere LFTS) tar nå avstand fra alle trans-begreper. Trans betyr over(gang) (tenk transatlantisk). Jeg skal ikke skrive hva jeg tror HBRS mener med å ta avstand fra begrepene. I stedet skal jeg forklare hvorfor jeg, i motsetning til dem, har en transkjønna identitet. Stikkord: Solidaritet og egen historie. Les videre

«Beklager at du føler det sånn»

Jeg leser på psykiskbloggen om manipulering i terapi og får et lite flashback. Etter at det blei avgjort at Rikshospitalet ikke ville gi meg den behandlinga jeg trengte, klaga jeg til helsetilsynet. Hele greia tok omtrent et år fordi Rikshospitalet ikke svarte på henvendelsene før etter et par purringer.

Det de til slutt svarte kan kokes ned til «beklager at du føler det sånn». Jeg hadde bl.a. klaga på uttalelser om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp og krav om at jeg skulle ha sex med ei dame. «Beklager at du føler det sånn». Les videre

Sorteringssamfunnet: Surrogasi

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet “sorteringssamfunnet”. Dette ble til to saker, og her er den andre:

Jeg er en homofil mann som har født en datter. I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre.

Les videre

100 mil borte

For to år sia flytta jeg fra dattera mi. Det er sånt man ikke skal gjøre. Det er ikke uvanlig at menn gjør det, men kvinner kan forvente unison fordømmelse fra både venner og fremmede dersom de gjør det samme. Derfor er det ikke så mange som snakker om det. Les videre

Ærlig avviker

Jeg føler meg ofte veldig heldig. For eksempel når jeg leser på Magnhilds antiblogg om venner. Riktignok kan jeg ikke kalle meg vellykka; jeg har verken kjernefamilie eller (fancy) jobb. Jeg opplever det som en enorm frihet. Jeg er fri til å være ærlig, til å bruke tid på det som interesserer meg og de menneskene jeg bryr meg om. Les videre

Barn som blir voksne

I Sverige har de for tida nærmest en bølge av forfatterbarn som har blitt voksne og forteller den usminka sannheten om sine kreative foreldre. Det er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sønnen til pastor Jan-Aage Torp (bl.a. kjent for utagerende homohat kamuflert som kristendom) har nå blitt gammel nok til å ta avstand fra faren og det han står for. Barn blir heldigvis voksne og uavhengige til slutt.

Les videre