Arkiv for kategorien ‘angst’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Å sove for fort

Publisert: tirsdag 30 oktober, 2018 av Tarald i angst, helse, Psykiatri
Stikkord:, , , , , ,

Våkner av at jeg ikke får puste, gjennomsvett etter 6 timers søvn. Øynene gjengrodd av for tørr luft (39%rh allerede, kvir meg til det blir 20 minus ute). Trekke pusten dypt. Igjen og igjen. Ikke tenke på drømmen – man glemmer lettere da. Stå opp, skifte klær, vente på at senga skal tørke. Tenke på alt mulig annet og helst ingenting.

Vente på at det hele skal gjenta seg, gjerne flere ganger i døgnet. For jeg trenger jo søvn, selv om den bare kan friste med mareritt og stress. Det er sjelden gjentakende drømmer og lite å hente på å analysere dem. De handler om hverdagslige situasjoner som de fleste opplever i våken tilstand, ispedd litt ekstra stress, skuffelser, ondsinnede mennesker, dumme mennesker, folk, folkemengder, svik. Alt det jeg skyr som pesten i våken tilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde drømmer som ikke var mareritt.

Jeg møtte en gang en chilener som fortalte at han som nyankommen flyktning trodde at å «sove for fort» var et norsk uttrykk for å forsove seg. Jeg synes uttrykket er meget treffende for min opplevelse, og sikkert mange flyktningers også. Jeg sover for fort og våkner utslitt.

Så bruker jeg dagen på å restituere meg, før jeg tvinges til å sovne i forventningen om marerittene. Det er ikke rart jeg har innsovningsproblemer. Tabletter hjelper lite mot lakenskrekk. Det er ulogisk å frivillig utsette seg for alt hjernen kan koke sammen av skrekk og stress. Og likevel må jeg det. Mennesket trenger søvn. Det er blitt rutine ligge pal i mange timer, gjerne like mange som selve søvnen tar, og bare vente på å miste kontrollen, overlate den til skrekk og avmakt.

Heldigvis går det i perioder. Det kan gå hele uker uten at jeg våkner på denne måten. Jeg har ikke funnet noe mønster i det, det virker tilfeldig. I likhet med angsten, er marerittene noe som har dukket opp etter utredningen på Riksen. Det ville vært lettere å holde ut, hvis marerittene og tap av livskvalitet kunne brukes til å stille dem til ansvar. Dessverre virker det ikke som om det er en mulighet.

Facebookengasjement og angst

Publisert: torsdag 3 september, 2015 av Tarald i angst, Politikk
Stikkord:, , , ,

Jeg gråter for flyktningene som kjemper seg inn i Festning Europa. Og jeg gråter av frustrasjon over meg selv. Endelig er det noe jeg kunne gjort for andre, endelig trengs jeg. Jeg skulle stått på Tøyen og delt ut mat med forfatterkollegaer og andre frivillige. For eksempel. Men bare tanken gir meg krampe i leggmusklene og åndenød.

Ellers er jeg ganske flink til å akseptere mine begrensninger. Riktignok blir ikke angsten bedre av at jeg tilpasser meg den, men hverdagen blir mindre frustrerende. Jeg trives med de dagene jeg ikke ser et menneske, ikke trenger å samle alt jeg har av krefter for å gå på butikken. Gleden over å nærme meg livet igjen ved å ta et lite emne på universitetet kan jeg neppe få noen til å forstå.

Nei, det er ikke flyktningene jeg er redd for. De har sikkert nok å tenke på om de ikke skal bry seg med meg. Det er alle de andre som er skumle; folk med meningsfulle, sosiale liv, folk som tar enkle ting for gitt. Og det aller skumleste er muligheten for å bli en skuffelse, både for meg selv og andre (jeg nekter å gå med på at jeg allerede er det, slik noen vil påstå). Noen dager kunne jeg sikkert gjort en innsats, men jeg aner aldri hvilke dager det er. Jeg klamrer meg til timeplaner og konvensjoner for å komme meg gjennom litt av det som burde gjøres. Uten dagsorden i møte med andre mennesker har jeg ingenting å støtte meg til og faller sammen som en klut.

Så når Line Baugstø skriver «Vi må våge å utsette oss for møtet med andre mennesker, for uten de andre er vi ingenting» gjør det vondt. Og sikkert med rette, selv om jeg innser at det absolutt ikke er mynta på meg. Det treffer noe jeg har tenkt selv mange ganger, i de mørkeste morgenstundene.

Ettersom jeg har så fryktelig mye tid har jeg selvsagt analysert mine motiver for å skrive denne posten i småbiter for lengst. Flyktningekrisen handler da for faen ikke om meg! Og er det nødvendig å rettferdiggjøre min mangel på praktisk handling? Er det nødvendig å klistre NAV-vedtak og diagnoser i panna?

Jeg føler nok et visst behov for å rettferdiggjøre meg, og kvir meg ikke så veldig for å klistre vedtak og diagnoser hvor det trengs. Det var likevel ikke det som fikk meg til å skrive innlegget. Derimot skulle jeg ønske at folk slutta å snakke negativt om facebookengasjement. Noen av oss har virkelig ingen andre muligheter for å engasjere oss, og mye tid til facebook. Uten oss hadde kanskje ikke det praktiske IRL-engasjementet spredd seg så raskt? Jeg har på spøk kalt meg for «Taralds enmanns transnyhetsbyrå». Jeg oppfatter det som min oppgave å dele det jeg kommer over som kan ha interesse for noen på vennelista. Alle kan jo ikke ha 600 venner de aldri har møtt eller tid til å være pålogga 18 timer i døgnet 😉

Dessuten ønsker jeg å vise at det å nekte folk medisinsk behandling og allmenne rettigheter får konsekvenser. Eller bare manglende tilgang på psykolog når man trenger det. Det er ingen motsetning mellom å hjelpe nordmenn og flyktninger, tvert imot. Det ene kan avhenge av det andre. Om jeg hadde fått behandling kunne jeg vært en ressurs i mye større grad enn jeg er i dag. Og noen av flyktningene vi tar imot i dag kan være dem som hjelper nordmenn i morgen (meget sannsynlig, med tanke på eldrebølgen).

I tillegg til facebook-engasjementet (eller som del av det?) har jeg sagt ja til å donere et av bildene mine til en auksjon for Syria.

På vegne av alle oss som ikke kan stille opp i det virkelige liv, men gjerne vil, vil jeg takke alle de som kan. Dere gir meg tilbake troen på mennesket!

Sånn, nå kan jeg krype tilbake i bobla mi med bittelitt bedre samvittighet og pleie snegler og vonde muskler, mens jeg prøver å samle mot til å gå på butikken.