Innlegg tagget ‘trakassering’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?