Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Esben Esther Pirelli Benestad, Rikshospitalet og Helsetilsynet

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved.

DSM 5 og kjønnsdysfori

DSM er ei liste over psykiatriske diagnoser. Offisielt brukes den ikke i Norge – i stedet bruker man ICD 10 fra WHO (som i tillegg også lister somatiske lidelser). Likevel er DSM i uoffisielt bruk, noe jeg har erfart på Rikshospitalet. Det skyldes for en stor del at DSM er mer utfyllende og detaljert. Nå er DSM under revisjon. Slik ser forslaget ut:

Ytringsfrihet

Det finnes meninger som er så uglesette i vårt samfunn at få tør å stå for dem offentlig. Ideen med ytringsfrihet er ikke det samme som fravær av konsekvenser, men konsekvensene bør etter mitt syn stå i forhold til (språk)handlingen. Og det må gå an å føre en debatt om barnevern, psykisk helse eller narkotikapolitikk uten personangrep.

Ingen historietime: Tvangskastrering

Du tror kanskje at tvangskastrering* er noe vi har slutta med i Norge? Slik er det ikke. Dersom man trenger kjønnsbekreftende behandling, tvinges man i dag til kastraksjon i Norge. Dette er også et vilkår for å få ny offisiell kjønnstilhørighet. Dette er problematisk på flere plan:

Viktig underskriftskampanje

Er det rimelig at det i Norge avhenger av en person hvorvidt man får kjønnsbekreftende behandling?

LLH og Skeiv Ungdom synes ikke det. Vi har starta underskriftskampanjen «Opphev Rikshospitalets diagnosemonopol!«:

«Vi krever at Regjeringen opphever Rikshospitalets monopol på å bestemme hvem som skal få kjønnsbekreftende behandling (stille Gender Identity Disorder (GID) -diagnoser). Dette innebærer:
a) at fagpersoner utenfor Rikshospitalet tillates å stille GID-diagnoser.
b) at Rikshospitalet må behandle pasienter som har fått GID-diagnoser av fagpersoner utenfor Rikshospitalet.

GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Ting jeg ikke burde sagt på GID-klinikken

Inspirert av Trollhares post om hva han ikke sa under utredningen, vil jeg lage ei liste over alt jeg i mørke stunder angrer på at jeg sa på GID-klinikken:

• Jeg var ikke klar over at jeg var gutt da jeg var liten (ikke jente heller, men det hjalp ikke)
• Jeg tiltrekkes av menn og er altså homse
• Jeg har født barn
• Jeg tror ikke at det bare finnes to kjønn
• Jeg liker ikke kjønnsstereotypier

For det meste er jeg likevel glad for at jeg beholdt integriteten min. Spørsmålet er hva jeg gjør hvis jeg får ny utredning.

Helsetilsynet

Det råder sikkert ingen tvil blant faste lesere om at jeg kommer til å klage GID-klinikken v/Ira Haraldsen og Frøydis Hellem inn for Helsetilsynet. Dette er de nok klar over selv også, siden jeg har mast og mast i over to måneder uten å få se min egen journal.

I mellomtiden ser jeg meg nødt til å skrive et brev til Helsetilsynet om Esben Esthers sak, der jeg bl.a. opplyser dem om hvordan utredninga og pasientbehandlinga på GID fungerer. Jeg liker å sette meg skikkelig inn i en sak før jeg gjør noe overilt, så jeg har surfa rundt og lest litt om nevnte tilsyn. Følgende uttalelse fra Helsetilsynet fant jeg hos Viktor Viktorsen:

Legen har en forpliktelse til å utøve sin virksomhet forsvarlig, i dette ligger en plikt for legen til å foreta selvstendige vurderinger. Legen er ikke forpliktet til uten videre å akseptere verken spesialisters diagnoser eller pasienters egen oppfatning om egen sykdom og behandlingen av denne.

Dette kan ikke bety annet enn at Esben Esther må frikjennes for alle anklager. Og dessuten en implisitt anklage mot alle leger som aksepterer GID-klinikkens maktmisbruk.

(Forøvrig er resten av Viktorsens blogg-post om møtet mellom pasient og lege tragi-komisk lesning. Anbefales ikke for folk med snev av paranoia.)

Pupper er kjønnsorgan – del2

Som nevnt anser GID-klinikken pupper for å være kjønnsorganer. Etter å ha lest Johnnys post står sammenhengen plutselig klart for meg:

Hvis pupper er kjønnsorganer vil amming være pedofili. Da er det slett ikke så vanskalig å skjønne at GID-klinikken ikke ser med blide øyne på at man har barn. Bare litt pussig at det skulle være spesielt ille at transmenn har gjort det. Det er vel som med røyking og overvekt da…

Psykiatri

Nei, jeg føler meg ikke fri til å si hva jeg mener. Når jeg likevel blogger om det, er det fordi jeg ikke er den eneste som reagerer på mangelen på pasient-rettigheter i psykiatrien:

Det pårørende og tidligere pasienter beskriver, er syke mennesker som iført håndjern blir tvunget ut av sine hjem av uniformert politi, pasienter som i lang tid bindes fast til sengen, bagatellisering av tidligere traumatiske opplevelser som voldtekt, incest og tortur, langvarig isolasjon, manglende forståelse for behovet for vanlig medisinsk hjelp, utbredt bruk av skjerming på avdelinger som drives mer som fengsel enn som behandlingsinstitusjon, sterke medisiner som pasienter tvinges til å ta uten hensyn til deres bønn om å få prøve noe annet fordi bivirkningene er uutholdelige og mye verre enn den psykiske smerten uten medisiner. Mange forteller om personale som opptrer arrogant og hensynsløst. Det som går igjen, er mangel på respekt og opplevelsen av å bli sett på og behandlet som en diagnose og et stort problem, ikke som et menneske.

Det skriver Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsrådgiver i sin kronikk i Dagbladet;»Overgrep i norsk psykiatri». Sånne virkelighetsrapporter setter jeg stor pris på. Det gir styrke å vite at man ikke er alene, at det ikke er min virkelighetsoppfatning det er noe galt med, slik man av og til kan begynne å lure på. I tillegg gir det meg en viktig påminnelse om at mine problemer er del av et større system, der mange lider mye mer enn meg, mennesker som ikke har mine ressurser for å takle det. Jeg har aldri vært innlagt, aldri henta av politiet, alltid blitt hørt i mine ønsker om medisiner. Likevel har jeg erfaring med den mentaliteten som gjør at overgrep kan skje i norsk psykiatri. Når jeg er sikker på at mine meninger ikke vil ta livet av meg skal jeg skrive mer utførlig om det.

I mellomtida siterer jeg gjerne Sigrun Tømmerås, som har gått gjennom «Hersketeknikker i psykiatrien»:

1) Usynliggjøring. Pasienten overses som samfunnsborger og en myndig, voksen person med personlighet, kunnskaper og livskompetanse. Han eller hun blir møtt med taushet når vedkommende kommer med egne forslag om hvilken hjelp som er ønskelig, og blir i stedet overkjørt. Dette fratar pasienten selvfølelse og skaper følelsen av å være et mindreverdig menneske.

2) Latterliggjøring. Pasientens egne tanker, ideer og verdenssyn blir møtt med ironi, sarkasmer, sykeliggjøring eller framstilles som uviktig eller irrelevant for behandlingen.

3) Tilbakeholdelse av informasjon. Pasienten får ikke nødvendig, relevant og lovhjemlet informasjon om behandlingsstrategi, mulige bivirkninger av behandlingen eller om sine menneske- og pasientrettigheter. Helsepersonell kommuniserer seg imellom og tar beslutninger uten at pasienten engang blir invitert med og får komme til orde.

4) Dobbeltstraffing. Enten er pasienten for passiv (er klientifisert og går inn i en offerrolle) eller så er han eller hun for pågående (mangler evnen til å tilpasse seg pasientrollen eller er for storforlangende). Pasienten kan altså straffes både for det han eller hun gjør og det vedkommende ikke gjør.

5) Påføring av skyld og skam. Pasienten latterliggjøres, ydmykes, blottstilles og ærekrenkes gjennom stigmatiserende diagnoser, som får vedkommende til å skamme seg over sine egenskaper eller til å tro at alt vondt som skjer vedkommende, er hans eller hennes egen feil.

Hvor gjenkjennelig dette er for meg skal jeg som sagt komme tilbake til når jeg får den etterlengta diagnosen. Anbefaler også Jackys tanker om det å få brevet, altså diagnosen transseksualisme.

Interessant lesing

Jeg kjenner ei som tar forskningsjournalistikk, og lovte å bidra med litt kilder. I den forbindelsen kom jeg over anbefalt leseliste for spesielistutdanningen i psykiatri. Der var det mye interessant lesing.

Et godt stykke ned på lista fant jeg overskrifta «Etikk og menneskerettigheter». Under den var det lista opp ei – 1 – bok. Aha, tenkte jeg. Det burde jeg ha tenkt meg, for det er åpenbart ikke profesjonens sterkeste side. Dette kommer jeg nok tilbake til når jeg føler meg litt friere.

Trollhare skriver det jeg ikke tør å skrive – igjen

Atter en gang har Trollhare tatt bladet fra tastaturet og forteller sannheter jeg ennå ikke tør å skrive om. Denne gangen handler det om «psykvården» og spesielt om hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) i forhold til diagnosen transseksualisme. Mer tør jeg ikke å skrive. Tenk om de ansatte på GID-klinikken leser bloggen min? Les derfor mer hos Trollhare.