Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Trening – ikke for transpersoner

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta.

Jeg var en gang… radikalfeminist

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.

---

Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

«Klassekampen – vi kan også sparke nedover»

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Advarsel til norske feminister

Vi vet at amerikanske kristenfundamentalister eksporterer sitt homohat til Afrika. Nå kan det se ut til at amerikanske radikalfeminister eksporterer transhat til Norge. Nedenfor følger ei liste over feminister som ikke kan inviteres til Norge for å snakke eller siteres som autoritet uten at din feministiske organisasjon er med på å spre hat mot transfolk:

• Janice Raymond
• Julie Bindel
• Sheila Jeffreys
• Germaine Greer
• Mary Daly
• Gail Dines
• Andrea Dworkin
• Julie Burchill

Denne lista er bare en begynnelse. Det finnes dessverre mange flere av sorten. Tips meg i kommentarfeltet! Og gjør hjemmeleksa før du inviterer amerikanske feminister.

Lista er laga spesielt for alle de vennlige norske feministene jeg kjenner (og de jeg ikke kjenner) som ikke ønsker å spre transhat. De fleste feminister er ikke transfober, så det burde være mulig å invitere feminister som ikke er transfobiske.

Jeg tror problemet oppstår når norske feminister forsøker å rettferdiggjøre sin støtte til sexkjøpsloven. Det ser ut til å være en sammenheng mellom synet på sexarbeid og transfolk internasjonalt. Jeg håper at vi kan unngå konflikter i Norge mellom transfolk og feminister, siden de fleste transfolk er feminister.

Det finnes til og med et eget begrep; Trans-Exclusionary Radical Feminist, med forkortelsen TERF, for denne typen feminister. Hovedsakelig angriper de transkvinner og bryr seg mindre om transmenn (aka kjønnsforrædere) som meg.

lhbT – gode intensjoner

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: «Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.» Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre «homo»-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter «legning/seksuell orientering» med «kjønnsuttrykk».  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.

Sensur på bloggen – trygghet for deg

Jeg sensurerer kommentarene til bloggen min. Det er sjelden jeg må gjøre det. De fleste tilfellene av sensur rammer kommentarer som er uenige og fokuserer på meg som person uten å vise den respekten som jeg mener man skal vise sine medmennesker. Dette er min blogg. Jeg stiller meg lagelig til for hugg, men disse huggene må skje andre steder enn her.

Jeg leser jo de kommentarene jeg sensurerer. Og av og til er det mer enn nok til at jeg blir såret. Mange av leserne på bloggen er transfolk. Jeg ønsker at dette skal være et sted hvor de kan føle seg trygge.

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra.

At noen jeg er glad i skal plages p.g.a. meg

Dette er sannsynligvis den ene tingen jeg er aller mest redd for. Det absolutte mareritt. Derfor unngår jeg å snakke om det og tenker på det så sjelden som mulig. Jeg berørte det såvidt, uten at jeg tror jeg er synsk, i posten om filmen «Milk«.

Transgender Day of Remembrance i Bergen – rapport

På torsdag var det altså Transgender Day of Remembrance (TGDR). Jeg var invitert til å holde foredrag i regi av Uglez i Bergen.

Først kom det ei dame fra politiet som snakka om voldsstatistikk generelt og ikke hadde den ringeste transkompetanse. Det var tørt og frustrerende.

Så var det min tur. Etter den begynnelsen var det kanskje ikke så rart at mitt foredrag falt i smak. Det er nok ikke så mange som kan bruke orda «fitte» og «narrasjonsteori» i samme foredrag. Folk lo på de tiltenkte plassene og jeg fikk en del spørsmål etterpå. Jeg drister meg til å kalle det en suksess, selv om det ikke var så mange tilhørere. Arrangørene var i alle fall fornøyd med foredraget mitt.

Her følger en liten del av det jeg snakka om:

Transfobi

Lisa er opprørt over et blogginnlegg og har derfor skrevet en glimrende oversikt over hva transfobi er:

How about Janice Raymond?

«transsexuality must be morally mandated out of existence.»

How about Germaine Greer?

«The transsexual is identified as such solely on his/her own script, which can be as learned as any sex-typed behaviour and as editorialized as autobiographies usually are. The lack of insight that MTF transsexuals usually show about the extent of their acceptance as females should be an indication that their behaviour is less rational than it seems. There is a witness to the transsexual’s script, a witness who is never consulted. She is the person who built the transsexual’s body of her own flesh and brought it up as her son or daughter, the transsexual’s worst enemy, his/her mother. Whatever else it is gender reassignment is an exorcism of the mother. When a man decides to spend his life impersonating his mother (like Norman Bates in Psycho) it is as if he murders her and gets away with it, proving at a stroke that there was nothing to her. His intentions are no more honourable than any female impersonator’s; his achievement is to gag all those who would call his bluff. When he forces his way into the few private spaces women may enjoy and shouts down their objections, and bombards the women who will not accept him with threats and hate mail, he does as rapists have always done.”

Er det rart jeg ikke ønsker å kalle meg feminist?

Transfobi: Bekymringsmelding 13.04.2007

Nedenfor følger bekymringsmeldingen som barnevernet mottok om meg i fjor i sin helhet:

Xxxx Lenore XXXXXXXX XXXXX bor i Tromsø og er snart tre år. Hun bor med sin mor som er i ferd med å gjennomgå en kjønnsskifte operasjon [sic!].

Etter et oppslag om denne operasjonen i VG ble vi oppmerksom på morens hjemmeside girlfag.weblogg.no hvor jeg har kikket innom i ny og ne.

Der blir hennes mentale helse diskutert og skildret. Det er urovekkende å lese mye av det som står der.

Det har stått noe om at hun er i kontakt med helsepersonell i Oslo (i forbindelse med utredningen av kjønnsoperasjonen) – og at de snakker om barnets situasjon. Jeg erlikevel [sic] ikke trygg på at barnets daglige behov blir tilstrekkelig ivaretatt.

Dessuten beskriver moren sine depressjoner, og stadige humørsvingninger kommer til uttrykk på hjemmesiden.

Dette kan umulig være et godt oppvekstvilkår for et barn.

Årsaken til denne bekymringsmeldingen til barnevernet er i hovedsak at jeg er urolig for om barnet har det godt midt i denne prosessen som moren går gjennom.

Jeg har møtt moren ved et par anledninger og da er det som mann hun både er kledd og presenterer seg. Navnet er da Tarald Stein. Han har et veldig sterkt fokus på seg selv og det nye livet som mann. Jeg opplever at morsrollen kommer i bakgrunnen av denne prosessen.

Anmoder at dere ser på saken og forsøker å finne en bedre løsning for ungen.

Hilsen «Bekymret»

Jeg merker at jeg fortsatt blir provosert. Hva hadde jeg gjort denne personen? Hadde det vært bedre om jeg blottstilte dattera mi på bloggen (dere kan se innleggene det er snakk om på den gamle bloggen)? Blir alle deprimerte foreldre meldt til barnevernet? Burde de det?

De første dagene visste jeg ikke hva det dreide seg om. Jeg fikk brev en fredag om at det var kommet en anonym bekymringsmelding på meg. Flaks at dattera mi var hos sin far! Jeg lå mesteparten av helga i fosterstilling i senga og grein og skalv, mens alle mulige forklaringer for gjennom hodet ustoppelig. Det er det verste jeg har vært med på.

En gang i løpet av helga ringte jeg eksen min og ba ham overta ansvaret for dattera vår sporenstreks og spurte om han kunne være så snill å følge meg på møtet med barnevernet.

Etter hvert anstrengte jeg meg for å ikke spekulere på hvem som hadde sendt meldinga. Jeg hadde uansett ingen mulighet til å finne det ut, og merka paranoiaen som en skygge i bakgrunnen, klar til å kaste seg over meg i et ubevokta øyeblikk. Jeg aner fortsatt ikke hvem som ønska å knekke meg når jeg endelig begynte å kjenne fast grunn under føttene.

Jeg tror jeg lo da jeg leste brevet første gang. «Dette kan de da ikke ta seriøst», tenkte jeg. Men, joda. Jeg burde vel fått en anelse om hvor landet lå da de viste åpenbar overraskelse over at jeg hadde tatt med meg eksen. Alenemødre pleier nok ikke det når de klages inn for barnevernet. Han oppførte seg eksemplarisk og sa alt jeg hadde lyst til å si, men ikke turde.

Man kan ikke utrydde transofobe mennesker. Det finnes ingen vaksine mot dumhet eller ondskap. Derfor er det ikke brevskriveren jeg er mest forbanna på, men barnevernet. Burde alle deprimerte foreldre meldes til barnevernet? Og skal det virkelig være bedre å ikke søke hjelp for sine mentale problemer? Ville de tatt det alvorlig dersom noen meldte folk til barevernet fordi de hadde en annen hudfarge enn hvit?

Hendelsen fikk meg til å bli mindre privat på bloggen, men samtidig viste den med all mulig tydelighet at vi har et stykke igjen på flere områder i dette samfunnet, bl.a. når det gjelder transfobi og mentale lidelser. Anonyme meldinger som åpenbart er basert på fordommer bør ikke tas alvorlig. Det irriterer meg at jeg ikke tør å legge dette innlegget ut uten passord, men jeg tør ikke annet.

Saken ble endelig avslutta i mai i år, over ett år for seint.

Tidligere relaterte innlegg:

Ingen grunn til bekymring

Bloggen – en del av samfunnet (en smule bitter)

Gammelt blogginnlegg om dattera mi

Om GID og depresjon

Barn på GID-klinikken

Følgende mennesker fortjener en stor takk for støtten de ga meg i den vanskelige situasjonen:

Johanne
Thomas
Ingebjørg
Mamma
Fastlegen
Psykologen

Reaksjon til LLH og LFTS

Jeg skulle posta denne for lenge sia, men kom liksom aldri så langt. Dette brevet ble sendt til de to organisasjonene og underskrevet av meg og to andre LLH-medlemmer fra Nord-Norge. Vi mottok et hyggelig brev fra LLH, men så langt ingenting fra LFTS. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg fremmer mistillitsforslag mot lederen i LFTS og foreslår endringer i vedtektene på det kommende årsmøtet.

En reaksjon på felles uttalelse fra LLH og LFTS

Vi reagerer sterkt på den felles uttalelsen fra sentralstyret i LLH og landsstyret i LFTS (Transskript nr.4 – 2007) av flere grunner. Teksten bærer dessuten sterkt preg av at LFTS har forfattet alt unntatt de to siste avsnittene, som bærer tydelig preg av LLHs forsøk på diplomati. Forsøket på å lytte til en annen minoritet har imidlertid ført til at andre, svakere grupper uten klar organisering blir overkjørt.

Lokalt selvstyre

Vi oppfatter dette som et forsøk på å overstyre fylkeslagene rundt i landet. Flere har, i likhet med oss, aktive medlemmer som er transkjønna og ønsker å inkluderes i homo-planene. Vi mener det er viktig å ta utgangspunkt i lokale forhold og dem som faktisk blir berørt av «homo-planene». Hva sentrale organer som LFTS (som ikke har noe lokallag nord for Trondheim) mener, har liten relevans for oss. Sentralstyret i LLH burde holde seg for gode til å gå inn på LFTS’ premisser på denne måten og forsøke å overstyre sine egne fylkeslag.
LFTS’s språkbruk

Videre reagerer vi på måten LFTS omtaler homoplaner. «LFTS derimot opplever det som problematisk at deres gruppe skal bli inkludert i slike homoplaner.» De får her homoplaner til å høres ut som et skjellsord. At styret i LFTS gir uttrykk for skjult homofobi på denne måten, og ikke minst at LLH godtar det, overrasker oss.
Etter å ha stemplet alle som fortsatt bruker ordet transseksuell som ufølsomme og kunnskapsløse etter innføringen av transkjønnet som nytt begrep for noen år siden, ønsker LFTS nå «å komme bort fra betegnelsen transkjønnet». Vi mener at LLH ikke bør involvere seg i denne jungelen av skiftende begreper. At LFTS dessuten organiserer dem som stikker hodet i sanden og hevder at transkjønna er akkurat som alle andre menn og kvinner burde være et argument mot organisasjonens eksistens. I alle fall gjør skiftende begrepsbruk og sykdomsfokuset det vanskelig for oss som prøver å forklare allmuen hva transkjønnethet er. At LFTS ønsker å øke forståelsen for denne gruppen er derfor vanskelig å forstå.
Det er åpenbart problematisk å inngå samarbeid med en organisasjon som først og fremst fungerer som en pasientforening (og burde holde seg til det), all den tid det ikke er mange tiår siden homofile frigjorde seg fra våre diagnoser. Årsmøtet i LFTS 2007 vedtok å utsette saken om å endre begrepsbruk til 2008, delvis fordi det var uenighet om man ønsket større sykdomsfokus. At organisasjonens landsstyre ikke respekterer dette mener vi er symptomatisk for organisasjonens udemokratiske kultur.

Ved å markere avstand til begrepet transkjønnet klarer LFTS også å distansere seg fra meningsmotstandere i egne rekker ved å proklamere at vi ikke tilhører deres gruppe. Dette er en velkjent taktikk som også var i bruk på årsmøtet 2007 overfor flere medlemmer. Vi reagerer sterkt på en slik hersketeknikk og advarer LLH mot å godta dette. LFTS organiserer bare en liten del av alle transkjønna i Norge og kommer til å bli enda mindre i de kommende årene hvis de fortsetter slik.

Situasjonen i andre land

«I de fleste land er håpet om en egen stemme knapt nok noe denne gruppen kan drømme om. I den grad noen overhodet arbeider for dem, har de blitt en del av LGBT-organisasjoner. I Norge er situasjonen heldigvis annerledes […]». Dette vil vi på det sterkest protestere mot. I de fleste land ser man at transkjønna utgjør en liten gruppe og at man står sterkere sammen i det politiske arbeidet for rettferdighet, frigjøring og likeverd. To av unntakene er de sterkeste stemmene for transkjønnas rettigheter, nemlig FTM International og Press for Change. At LFTS’ landsstyret ikke kjenner til dem finner vi foruroligende.

Ofte trekker man fram land man «finner det naturlig å sammenligne oss med». Her er Sverige et glimrende eksempel. Opprinnelig fantes det en organisasjon, Benjamin, for «transsexuella» (som det fortsatt heter der). Denne organisasjonen har blitt meget marginalisert de senere år, bl.a. fordi de satte strengere kriterier for hva en «ekte» transkjønna var, enn det medisinske og juridiske apparatet og de internasjonale diagnosemanualene og «Standards of Care» (SOC).

RFSL, LLHs søsterorganisasjon i Sverige, har i mange år inkludert transkjønna. Aktiviteten på dette området har vært sterkt varierende, men har blant annet gitt rom for en kapasitet som Lukas Romson og gjort transinkludering til en viktig del av f.eks. Stockholm Pride. Her ser man frihet fra transfobi og homofobi som to sider av samme sak og dermed et felles mål. En slik åpenhet vil vi arbeide for at LLH også viser.

FTM Sverige er en relativt nystartet organisasjon for transkjønna menn som hovedsakelig har drevet opplysning og skapt sosiale møteplasser. De hadde også ansvar for seminarene om kjønnskorrigerende behandling under Stockholm Pride 2007.

I vår ble en ny organisasjon stiftet. KIM står for kjønn, identitet og mangfold, og skal arbeide for alle transpersoner og transkjønna. Organisasjonen er åpen for alle kjønn og legninger. Å utarbeide svenske proteser for transkjønna menn og få dem dekka av «vården» har vært den viktigste saken så langt, men seksualopplysning og generelt opplysningsarbeid har også vært tatt opp.

Vi vil si at situasjonen dessverre er annerledes i Norge. LFTS er på god vei til å havne i samme grøft som Benjamin har gjort, og LLH legger seg flat og svikter dermed også egne medlemmer. Ennå har ingen stiftet KIM Norge, men dette må ansees å være et tidsspørsmål, dersom ikke LLH og/eller LFTS endrer kurs. Vi mener imidlertid at vi har alt å vinne på samarbeid og samorganisering, og mye å tape på ytterligere separatisme mellom grupper som har flere fellestrekk, om enn ikke kjønn og legning.

Avslutning

Forøvrig håper også vi på flere mangfoldsplaner, men mener at innholdet er viktigere enn navnet, og vil derfor arbeide for å inkludere transkjønna, eller menn og kvinner som søker somatisk kjønnskorrigerende behandling som det nå visstnok heter.