Arkiv for kategorien ‘Operasjon’

Det har altså gått et tiår siden jeg kvitta meg med puppene. Jeg har aldri angra, selv om dette er den mest drastiske delen av min kjønnsbekreftelse. Det løste ikke alle problemer, livskvaliteten skjøt ikke i været, men det hjalp på veldig mye. Nå føler jeg i alle fall at dette er min kropp.

Jeg betalte for underet selv. Der forsvant arven fra min (konservative) farmor, mens mine søstre brukte den som egenkapital for boligkjøp. Puppefjerninga (mastektomi) burde vært dekka av staten, men siden jeg fikk avslag på Riksen, måtte jeg ordne det hos en privat kirurg. Det var (og er vel fortsatt?) ei juridisk gråsone, siden Riksen har behandlingsmonopol. Derfor opplyser jeg ikke om kirurgens navn eller institusjon.

Jeg ble veldig fornøyd. Arrene er ikke særlig diskrete, fordi det var mye å fjerne. Du kommer neppe til å se min overkropp i en bildekavalkade av de beste resultatene. Til mitt bruk fungerer det fint. Jeg har ingen modellambisjoner, men synes det er fint å kunne ta av seg T-skjorta i sola uten å skape oppstandelse. Det er også befriende å ikke måtte gå med en såkalt binder som presser puppene flate. Det ble veldig varmt og ubehagelig i lengden.

Jeg hadde ikke spesielt sterk dysfori knyttet til puppene. De var bare i veien for å bli sett som den mannen jeg er, og de hadde oppfylt sin rolle som mat for en baby. Jeg så ingen grunn til å beholde dem, rett og slett.

Operasjonen var uproblematisk og jeg hadde ikke en gang smerter etterpå (det har de fleste). Jeg mista følelsen i store deler av brystkassa etterpå, men det var ikke noe stort tap for meg. Etter 10 år er mesteparten av følelsen tilbake. Fortsatt kan man se skyggen av hvor puppene hang når jeg har fått farge av sola. Det er litt sjenerende, ser ganske latterlig ut, men kunne sikkert vært fiksa med mer systematisk soling.

Jeg opplevde det som en befrielse å bli kvitt dem, og er glad for å kunne feire 10 puppefrie år!

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.
  1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
  2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
  3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir «ferdig kjønnsoperert».
  4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være «ektest», «renest» eller «best».

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig! (mer…)

Stadig flere transfolk forteller om hvordan Rikshospitalet ikke hjelper dem. Det som før het GID-klinikken (Gender Identity Disorder) heter nå seksjon for transseksualisme, men navneendringa er bare uttrykk for et ønske om å tydeliggjøre at de fleste transfolk ikke har noe der å gjøre. Selv blant oss som opplever oss som enten kvinnelig eller mannlig får de fleste avslag. En del blir derfor nødt til å reise til utlandet og betale operasjon selv.

Rikshospitalet forsvarer seg med at de ikke har fått myndighet til å behandle alle som trenger det. Det er et klassisk tilfelle av ansvarsfraskrivelse.Kanskje ville de foretrukket å plassere alle søkerne i et BigBrother-hus for så å la det norske folk stemme ut en etter en? Jeg kom på ideen da jeg så denne videoen fra Argentinske BigBrother:

Alejandros motivasjon for å delta er altså å få penger til kjønsbekreftende operasjon. I land uten offentlig helsetjeneste sliter mange med akkurat det. For mange er prostitusjon en løsning, og slik er det i ferd med å bli i Norge også. Er det slik vi vil ha det? At transfolk må prostituere seg (på den ene eller andre måten) for å få råd til selv å betale operasjon og hormoner?

 

*Jeg mener på ingen måte at dette er noen god ide.

Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg. (mer…)