Å viskast ut – fra Vendepunkter (Kalliope, 2021)

I 2021 hadde jeg denne teksten på trykk i antologien Vendepunkter på Kalliope forlag. Jeg ble spurt av redaktøren, Siri Meyer. De fleste andre bidragene fulgte den forventa dramaturgien i et vendepunkt. Min tekst er både en utforsking av om utredninga på Rikshospitalet kan kalles et vendepunkt, men også en drøfting av begrepene livsfortelling og vendepunkt. Er det sunt å se eget liv gjennom de brillene? Det hører også med at teksten ble skrevet under koronapandemien, men jeg har nå konkludert med at jeg fortsatt står inne for den og nå er klar for å gjøre den tilgjengelig her.

Ein gong i framtida
går du inn i teleporteren
slik eg gjekk inn på psykiaterkontoret
Straumbrot
Og du kan aldri setjast saman igjen
slik eg aldri kan verte sett saman
til han eg skulle vore

– Oi, har du født barn, utbryt sjefspsykiateren sjokkert.
– Ja, ei dotter i 2004. Som det står både i henvisninga og antakeleg i psykologen sine notat etter det året eg har gått her på Riksen.
– Ja ja. Du opplevde vel fødselen som ei valdtekt av din eigen kropp, går eg ut frå?
– Eg trur ikkje det fører noko godt med seg å sjå slik på det, seier eg forsiktig, sjølv om eg forstår at det er ei livline ho kastar ut. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at dei fleste spørsmåla dei stiller her, har ein fasit. Eg burde ha opplevd fødselen som ei valdtekt.ⁱⁱ

For meg var heile graviditeten og fødselen heller eit tydeleg teikn på at eg ikkje kunne halde fram med å leve som kvinne. Kroppen min laug om kven som var inni, og det blei stadig meir deprimerande å leve slik. Det å få barn skal liksom vere det ypparste provet på kvinnedom, men for meg blei det eit endeleg prov på manndom. Det er vanskeleg å skildre det slik at folk forstår, men generelt kan det å bli dytta inn i framandt land gjere deg meir klår over kvar du kjem frå, kven du er, ved å vise deg kven du ikkje er. Det er kontrastane som gjer verda tydeleg. Før eg blei gravid, kunne eg leve i ei akademisk boble, der berre innsida talde. Med ein gravid kropp var det umogeleg.

Idet eg fødde deg
vart eg sjølv den ufødde
Din son
din bror
Di mori

Det er tydeleg at eg ikkje passar i malen for transmenn på Rikshospitalet. Eg visste jo det. Eg har blitt åtvara. Eg har lest meg opp. Eg tviheld på overtydinga om at det skal gå bra likevel. Psykologen eg har gått til her i eit år, gav inntrykk av at denne timen er den siste før dei set seg saman, “teamet”, for å bestemme om eg får vere mann. Det er første gongen eg møter sjefspsykiateren, så eg anstrenger meg for å gjere kroppsspråket avslappa og signalisere tillit. Etter eit år hos psykologen har eg god trening, men han var meir opptatt av at eg skulle fullføre studiet.

Eg fortel om barndommen min, som eg trur var ganske idyllisk og vanleg. Sannsynlegvis ville eg fått problem med kjønnsidentitet tidlegare dersom eg hadde vakse opp i til dømes Iran eller her på 50-talet. For meg, som blei fødd av akademikarar mot slutten av 1970-åra, var ikkje kjønnsrollene særleg rigide. Ikkje hadde eg brør å samanlikne med heller, berre to yngre søstrer. Dette understrekar eg tydeleg. Eg prøver å unngå å lyge, det burde ikkje vere naudsynt, men eg trur ikkje det skadar å underspele dokkeleik og venninner og framheve sokalla maskuline interesser. Trass alt veit eg korleis malen for transmenn ser ut. Han er heterofil, barnlaus, leika berre med bilar som barn, blei hysterisk når han blei ikledd kjole, og har alltid visst at han var gut. Eg er ein treiging og har meir opposisjonstrong enn eg har godt av. Eg likar dårleg å bli fortald kva eg bør tenkje, kven eg skal vere. Det gjeld anten eg får ordre om å vere kvinneleg eller mannleg. Kanskje kom eg aldri ut av trassalderen, eller kanskje blei han berre svært forseinka og langvarig?

Dei fleste utviklar kjønnsidentitet før dei fyller tre år. Eg gjorde ikkje det. Eg var sjølvsagt klar over at eg hadde blitt tildelt merkelappen «jente», men det tok lang tid før det skapte problem for meg. Først var det gutane som ikkje ville leike med meg fordi eg tilhøyrde den andre båsen. Dermed gjekk eg glipp av nødvendig maskulin sosialisering, truleg på både vondt og godt. Eg har aldri slost, aldri blitt banka opp. Ungdomsskulen var utestenging og verbal mobbing, svært lite fysisk mobbing. Lenge var eg overtydd om at alle jenter med ein viss intelligens helst ville ha vore gutar om dei fekk velje, det var berre å bite tennene saman og knytte nevane som alle andre feministar. Mykje av dette prøver eg å halde kjeft om på Riksen, for eg veit at det ikkje stemmer med fasiten. Det tok også lang tid før eg sjølv forstod at eg kunne vere transmann og like menn.

Sjefspsykiateren har framleis ikkje forstått at det er mogeleg. Eg må igjen korrigere henne fordi ho kom til timen utan førebuing:
– Eg er homo. Sit i styret for LLH i Tromsø.
– Jaha. Har du prøvd å ha sex med kvinner?
– Nei, eg kjenner ingen kvinner som ynskjer å ha sex med ein mann som har bind for auga og prøver å tru at han har sex med ein mann. Eg trur ikkje det ville vore ei god oppleving for nokon av partane.

Eg prøver å vere morosam. Både temaet og formuleringa er så langt utanfor komfortsona mi at eg ikkje finn andre svar. Det er så sjokkerande, så absurd, at eg slit med å ta henne på alvor. Etter kvart kan eg snakke ganske ope om sex, for all del. Eg tener pengar på å skrive erotiske noveller for Cupido. No kjennest det som om eg må forklare ein framand treåring på ein fullsett buss korleis barn blir til. Men her trur eg det hadde hjelpt med publikum. Psykiateren ler ikkje. Eg veit ikkje om ho manglar humor eller om det er dei ironiske nyansane som forsvinn i framandspråket; ho kjem frå Tyskland.
Ho gir seg ikkje.
– Kanskje du burde vurdere det likevel? Kanskje du finn ut at du eigentleg er lesbisk?

Eit år seinare får eg lese journalen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av homofili.»

Ingen som ikkje var der, kan vite kva som faktisk gjekk føre seg. Då eg klagar til Helsetilsynet, synest dei at alt er slik det skal vere. Eg skriv det på kontoen for bortskjemd middelklassebarn som trur at hjelpeapparatet faktisk er der for å hjelpe ein, at klageinstansane er meint for at dei makteslause skal kome til orde. Eller som sjefspsykiateren avslutta timen med: «Du er så intelligent og ressurssterk, du klarer deg alltids.» Ein som har vakse opp med færre privilegium, ville nok innsett at det var bortkasta krefter, ein håplaus kamp. Tretten år seinare har eg lyst til å brøle over avstanden i tid og rom: «Ja, sjå på meg no!», her eg sit med uføretrygd, kronisk depresjon, angst, nevropati, utandørs rullestol og manglande tru på medmenneske. Om det er dette ein meiner med å klare seg, tør eg ikkje tenkje på dei som ikkje klarer seg.

Jeg har altfor mange brødre
under jorda
uten pust
Altfor mange fedre
sørger over sønner
de ikke kjente

Men her har eg spola vel raskt framover. Eg trur likevel det held med detaljar no. Eg kjenner det på den korte pusten, sveitta, korleis det dirrar i kroppen. «Flykt!» skrik hjernen min. Ingen fleire sitat frå journalen, ingen fleire forsøk på å minnest tretten år gamle replikkar.

La oss heller drøyme oss tilbake til tida like etter at eg kom ut i 2006. Det gjekk overraskande bra å fortelje min kristenkonservative familie at eg var mann. Ei tid var eg utplassert på eit ungdomsskulebibliotek. På den skulen gjekk nevøen til ein av avisjournalistane i Tromsø. Eg ville eigentleg vente med merksemda til eg hadde ei bok å selje, men vanskeleg å overtyde var eg kanskje ikkje, så det blei eit intervju. Vips pryda eg forsida. Det ville kanskje vore annleis i dag, men den gongen var mottakinga for det meste positiv. Kjente og framande syntest at eg var modig, nokre fortalde om transfolk dei hadde kjent. Eg såg på merksemda meir som ei forsikring enn som ein risiko. Om noko fælt skulle hende, hadde eg lagt grunnlaget for å bli høyrd slik at dei skuldige fekk svi. Og når boka mi kom, ein vakker dag ville det omsider skje, ville det kanskje kome godt med òg.

Mannen i meg
underjordisk
rota til eit tre som ikkje
finst
enno
Reiser meg
tek blad
for
blad
frå munnen
og stamma
og stemma
tek langsamt form

I eit par år var eg sosial, optimistisk og full av pågangsmot. Ei ny verd hadde opna seg, den skeive verda som eg hadde drøymt meg inn i sidan eg leste den første ungdomsromanen om homofile. Eg fekk vener og engasjerte meg i Skeiv Ungdom og LLH (no FRI). Engasjementet dreiv meg til protest mot dei tradisjonelle transseksuelle, som det heitte då, i det som no er HBRS. Dei som passa i formene på Rikshospitalet, eller sette alt inn på å gjere det. Dei som var godkjente eller framleis hadde håp om å bli det. Dei som den dag i dag prøver å hindre at monopolet på Rikshospitalet blir oppløyst, som tviheld på at det berre finst to kjønn.

Frå 2006 til 2010 fullførte eg masteren og eit ekstra studieår. Eg fekk gitt ut to diktsamlingar, og spesielt den første fekk mykje merksemd. Eg blei intervjua i Cupido, Se og Hør og Nytt norsk kirkeblad, og i tillegg i tradisjonelle litterære kanalar. Det blei bokmeldingar, diktlesing på Dagsrevyen og Bokprogrammet. Eg sat i styret for fleire foreiningar, flytta til Oslo og fekk jobb i FRI. Eg fekk min første og einaste homofile kjærast (kortvarig). Dette er framleis den tjukkaste delen av CV-en min; det er desse åra som gjer at eg synest livet har hatt ei viss meining. Eg mora meg og bidrog til dei forbetringane vi sidan har sett i lovverket.

Inni deg
finst ei kyrkjeklokke
ljomar i øyrene
skakar, slår deg
langsamt sund
Eg legg huda mi
fingrane, føtene, tunga
i sprekkane dine
legg meg mjukt
kring kolven din
Saman lagar vi
ein annan tone

Det var kanskje det å kome ut som skulle ha vore mitt vendepunkt, men slik gjekk det ikkje. På same måte som eg brukte lang tid på å utvikle og erkjenne kjønnsidentiteten min, tok det lang tid før opplevingane på Riksen sank innover meg. Eg trur ikkje at eg har anlegg for brå skift. Kor lang tid kan eit vendepunkt ta? Er ei to år lang utreiing for lang til å kallast eit punkt? Det var ikkje ei bølgje som skylde meg ut på ope hav, det var den endelause rekkja av bølgjer som aldri gav seg. Den største var sjølvsagt avslaget på Rikshospitalet og det som leidde fram mot det.

I to år hadde eg sett mykje av livet på vent. Eg hadde tålt fornedring og mentale overgrep. Eg hadde innstudert eit kroppsspråk som ikkje ymta noko om stoda på innsida. Eg hadde utsett dotter mi for desse helsevesenets rovfuglar, ettersom dei kravde å få kontrollere at ho ikkje tok skade av å ha ein mann til mor. Deira råd skulle få meg til å flytta frå dotter mi i Tromsø til Oslo. Eg gjorde nokre feilslåtte forsøk på å ha sex med folk med vagina. Eg hadde prøvd å ikkje lyge, men hadde openbert ikkje pynta sanninga godt nok. Kanskje ville det ikkje vore mogeleg. Det finst ting ein ikkje kan eller vil lyge seg frå, som barn, alder eller legning. Alt dette hadde eg gjort for å få hormon og kjønnsstadfestande operasjonar, men alt var fåfengd. Det hadde vore ein kamp for å få lov til å bli synleg, bryte gjennom det laget av løgn som kroppen hadde lagt over meg. Å få lov til å bli sett og finnast – kan det tenkjast noko meir eksistensielt?

Ein dag i mai 2008 tok eg med meg eit vitne og fekk høyre domen. Det er vanskeleg å gjengi henne, for ho gir inga meining for nokon utanfor avdelinga, og det er fare for at eg fordreier i forenklinga. Venninna mi forstod ingenting av det og ville insistere på å få det meir konkret. Eg ville berre langt vekk derifrå. Hovudpoenget var at eg ikkje fekk nokon behandling, basert på at eg ikkje passa i forma deira. Eg hadde ikkje utvikla/erkjent kjønnsidentiteten før eg var vaksen. Dei hadde alt sagt rett ut at eg med mine tretti år var for gamal. At eg var homofil og hadde barn, kunne dei kanskje sett bort frå, kvar for seg. No for tida skal ein visst ikkje vere for ung heller.

Men eg kunne godt henvisast tilbake om eit par år. Som om eg blei yngre, mindre homo eller meir barnlaus på den tida … Dette førehaldet innebar at det var lite å gjere med saka juridisk, skulle det vise seg. Som det barnet av middelklassen eg var, prøvde eg verkeleg alt for å protestere. Etter å ha lovt venninna mi at eg ikkje skulle ta livet av meg, som var det eg hadde aller mest lyst til, gjekk eg i gang med å skaffe meg testosteron. Esben Esther Pirelli Benestad redda nok livet mitt med den resepten. Det gjeld ganske mange etter kvart, noko hen har fått betale for med tallause meldingar til Helsetilsynet frå Riksen. Mange av pasientane har klart seg mykje betre enn meg.

I spegelen ser eg no den mannen eg var meint å vere, han eg skimta lenge, men prøvde å dekkje over med sminke. Eg har vanskar med å kjenne att meg sjølv i gamle bilete. Eg veit at eg var der inne, men fotografiet viser berre ei ganske vanleg jente. Likevel var det ikkje så vanskeleg for meg å bli synleg mann; andre har dårlegare utgangspunkt på dette òg. Så snart eg slutta å maskere meg med femininitet, blei folk usikre på kva kjønn eg var. Brysta kunne pressast saman, det verste var stemma. Difor var hormon viktigare enn kirurgi. Eg lengta etter å få mørkare stemme, slik at eg igjen kunne opne kjeften med sjølvtillit. Skjegg og alle dei andre hårete effektane var ikkje viktige, sjølv om eg trivst med heilskjegget eg har no. Då eg omsider byrja med testosteron, blei eg overraska over effekten. Stemma blei berre litt lågare, men det første som skjedde, var at feittet fordelte seg annleis på kroppen. Før breidde overvekta seg i eit jamt lag over kjake, hender, lår og rumpe. Ganske fort samla det seg no på magen. Det er heilt sikkert ei mindre sunn fordeling, men utruleg mykje betre for sjølvkjensla mi. No ser eg ut som den middelaldrande, småfeite mannen eg er. Berre dei som sjølve har opplevd manglande samsvar mellom kjønnsidentitet og synleg kjønn, kan forstå gleda over dette. Kanskje håpar eg framleis å skape forståing for kva det har kosta.

Eg sende to klager til Helsetilsynet, ei for avslaget og ei for dei mange overtrampa under utreiinga. Dei fann at alt var slik det skulle. Med det forsvann endå ein bit av tilliten til systema, menneska og språket. Før eg møtte på Riksen første gong, hadde eg aldri hatt angst. Deprimert hadde eg sjølvsagt vore, men det var noko grunnleggande annleis. Eg trur ein kan takle det eine, men saman er dei ganske invalidiserande. Når du endeleg har lyst til å gjere noko, tør du ikkje, og det gjer deg endå mindre lysten på å prøve igjen. Jo da, eg var intelligent og ressurssterk, men eg hadde ikkje akkurat blitt herda av motgang i livet heller. Utestenginga i ungdommen kunne blitt ein parentes, eit resultat av uheldige omstende (innflyttar i Jølster). I staden la det grunnlaget for fullstendig tap av tiltru til menneske og samfunn.

Eg snakkar
med andres ord
forsvinn
mellom dei
som ein annan

For ein som hadde klokkartru på språk, kommunikasjon og eigne evner på desse områda, var det eit hardt slag å lese journalen. Der var alle utsegna mine tolka på verst tenkjelege måte. Misforstått, kanskje ikkje eingong med vond vilje. Fram til då hadde eg alltid følt at eg kunne formidle kva eg tenkte og følte. Språket var min beste ven. Det hendte nok at det ikkje blei forstått, men oftast kunne eg tilskrive det manglar hos mottakaren. No ser eg på mellommenneskeleg forståing som ein illusjon. Vi kan ikkje eingong stole på språket – alle ord er farga ulikt av ulike erfaringar hos kvar enkelt. Det er umogeleg å forstå kvarandre; det er berre på overflata at vi snakkar same språk.

Vidare klaga eg til Likestillingsombodet, men dei kunne ikkje gjere noko, sidan kjønnsidentitet enno ikkje var ulovleg diskrimineringsgrunn. Eg klaga endå til Sivilombudsmannen, men då var eg ikkje lenger fylt av kampglød. Heller ikkje dei kunne gjere noko.

Dikt for dikt
skreiv eg meg inn
Ein framandkar
i mannsverda
Linje for linje
stryk psykiateren meg ut

Ein stor del av den andre diktsamlinga, Frikar, var ei skildring av utreiinga på Riksen, alt eg hadde halde inne med så lenge det kunne påverke den endelege domen. Eg la ikkje fingrane imellom i intervju heller. Eg kjente det som mi plikt å bruke stemma mi slik at andre skulle sleppe å oppleve det same som meg. Etter kvart kjente eg fleire transpersonar, og mange hadde unekteleg færre ressursar enn meg. Samtidig viste det seg at raseri er eit tidsavgrensa drivstoff. Eg krasja for alvor i 2010, men energien hadde dabba av ei stund før det blei full stopp. Tanken på at eg kunne gjere det lettare for dei som kom etter meg, var det som heldt meg gåande. Kommentaren frå ein av dei yngre om at vi burde samarbeide med HBRS, som konsekvent motarbeida oss og motsette seg alle invitasjonar til samarbeid, punkterte den ballongen. Eg hadde ikkje meir å gi.

I ettertid er det vanskeleg å vite om det var avslaget eller utreiinga som var verst for den mentale helsa mi. Kanskje hadde eg fint kunna lagt utreiinga bak meg om eg hadde blitt godkjend for behandling? Og utan utreiinga kunne eg kanskje takla avslaget? Eit liv er summen av erfaringar. Tek du vekk ei, blir det eit anna liv. Å bli henvist tilbake verkar framleis som komplett galenskap og mental sjølvskading på høgt nivå. Ettersom eg fekk testosteron, betalte for privat brystfjerning og fekk nytt juridisk kjønn etter lovendringa, har det heller ikkje så mykje føre seg reint praktisk. Og så var det småbølgjene: ei grunnlaus melding til barnevernet, eit forhold som enda stygt, nokre manusrefusjonar, diagnosen polynevropati og eit NAV-system som overbeviste meg og samfunnet om at eg er ganske livsudugeleg. Ting som understreka det eg «lærte» på Riksen: kor lite slike som meg er verd, kva ein kan vente seg av system og folk flest, kven som har makta, kor aleine ein er i verda.

Senga held meg oppe frå golvet
Eg samlar støv
Tida har gått
utan å ta farvel

Eg har levd over eit tiår i ei krise som ikkje ser ut til å ha nokon ende. Store deler av denne tida har eg levd som i karantene og kjent meg meir og meir framand og utanfor samfunnet. Koronapandemien gav meg ei uventa kjensle av å vere med igjen, bli inkludert. Min isolasjon var brått ikkje eit problem, men eit samfunnsnyttig bidrag. Mine erfaringar kunne kanskje endåtil kome andre til nytte. Til dømes dette med å nytte ei anna målform for å kunne uttrykke noko som elles blir for vondt og nært. Eg skriv vanlegvis ikkje nynorsk. Dei fleste av dikta mine har eg omsett frå bokmål før utgiving fordi forlagsverda innbiller seg at nynorsk er eit mykje meir poetisk språk.

Andre har heldigvis overtatt der eg slapp i FRI. Dei har fått gjennomslag for lov om juridisk kjønn, om diskriminering og hatmotivert vald. Eg har fått mannleg personnummer. Mykje har skjedd med internasjonale retningsliner, diagnosar og politisk medvit. Men framleis er det lite endring i utreiing, tilgang til hormon og kirurgi. Riksen og HBRS gjer alt dei kan for å halde fram med diskriminering og psykeleggjering.

Det finst framleis ein mal for korleis ein transmann skal vere. Ei «riktig» forteljing frå A til Å som kan gi kryss i dei rette rutene. Vendepunkt har òg ei slik «riktig» forteljing: Noko fælt skjer, og det fører til ny innsikt og positiv endring. Vi vil så gjerne at det skal ende godt, eller i alle fall at vi blir klokare. Å snakke om det motsette er verre. Noko fælt skjer, det stadfestar noko du allereie visste (eller noko nytt), og alt blir verre. Det er ikkje berre deprimerande for den som opplever det; den som høyrer på, kan òg bli nedstemt. Ein vil helst ikkje smitte andre med sitt eige tungsinn.

Dette gir meg enda ein årsak til å protestere mot den kronologiske livsforteljinga, i tillegg til motviljen etter at Riksen insisterte på den «rette» forteljinga. Eg har lest noko om at det å ha ei livsforteljing skal vere sunt, dette å ordne kaos til samanheng og meining. Eg vil hevde at kaoset er sanninga; dei konstruerte samanhengane er glasuren, livsløgna. Ei samanhengande forteljing om korleis ein har blitt slik ein er, der alle årsaker er identifisert og ligg ope, blir forma av korleis ein ynskjer å framstå, og kan aldri bli heilt sann. Det kan finnast eit hav mellom den ein er og den ein vil framstå som. Det biletet vi vil presentere av oss sjølve, kan òg endre seg etter kven vi viser det til og kva vi vil oppnå. Er verkeleg livsløgna sunnare enn sanninga? Rett nok er eg ingen psykolog eller psykiater, men eg vil driste meg til å hevde at det må vere situasjonsbunde.

For meg kjennest poesien meir sann enn forteljinga. Ei diktsamling representerer betre det kaoset som er livet, men òg eit høve til å finne meining og glede i dei mindre utsnitta. Om ein derimot tvingast til å sjå livet som ei line, vil denne for dei fleste peike nedover mot slutten. For nokon av oss tipper lina nedover lenge før det er slutt. Då kan det rimelegvis ikkje vere sunt å sjå slik på livet; ein bør heller leggje vekta på dei lyspunkta som er att.

Eg finst
der kroppen min
ikkje er, balanserer
på den lina
dei kallar røynda
lever vidare
på grensa til
fornuft

Kildelinkene forsvant stort sett i formatering til blogg, men her er oversikten:

iStein, Tarald (2010): Frikar; dikt. Tiden Norsk Forlag. 16

iiDialogane er slik eg hugsar dei frå første time hos sjefspsykiateren hausten 2007, ikkje direkte sitat.

iiiStein, Tarald: Frikar; dikt. 37

ivUpublisert

vStein, Tarald (2008): Framandkar; dikt. Tiden Norsk Forlag. 76

viStein, Tarald: Frikar; dikt. 63

viiStein, Tarald: Framandkar; dikt. 23

viiiStein, Tarald: Frikar; dikt. 10

ixStein, Tarald: Frikar; dikt. 24

xStein, Tarald: Frikar; dikt. 28

Et selvmord i 1919

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.

59 486 barn blir født.

6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.

Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.

De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.

Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.

Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.

Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.

En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Mer skremmende enn Trump

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Testosteronmangel

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her.

Jubileum: 10 år på antidepressiva

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

• Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
• For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
• En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
• Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
• All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Selvhjelp?

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

• Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
• Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
• Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
• Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
• Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

10 år i ingenmannsland

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

«Klassekampen – vi kan også sparke nedover»

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her:

NAVklart: Endelig minstepensjonist?

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Jeg stiller ut på Europride

For første gang er Skeive Kunstnere i år representert på Pride House; med tema-utstillingen «Minoritetspotenser, mangfold og enhetstanken: retten til mangfold» der jeg stiller ut collagen «Eggstokkene»:

Tanken er å overrekke dette til finansministeren (ved en snarlig, passende anledning) som en utfordring til å skrote steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn. Som ansvarlig for personnummer er det altså pussig nok (delvis) finansministerens ansvar.

Skeive Kunstnere arrangerer som vanlig en utstilling i Pride Park, i år større enn noen gang med 40 kunstnere og 200 verk. Fra i år av er alle kunstformer inkludert og det blir derfor både opplesninger, videovisning og salg av bøker og CDer. Kunstteltet har samme åpningstid som resten av parken.

På denne hovedutstillingen bidrar jeg med to fotoserier (4 bilder i hver); «Roads to nowhere» og «Interior» som begge på hver sin måte illustrerer depresjon. Felles er også fokuset på det vi overser i hverdagen; blindveiene og rusket, men der «Interior» tar for seg depresjonen innendørs, fokuserer «Roads to nowhere» på utendørsmotiver.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

«Syns inte, finns inte» – fra usynlig til selvlysende

Villvettene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, ja gjør det fortsatt.

Hvordan kan du vite om du finnes hvis ingen ser deg? Hvis det folk ser og tror er deg, slett ikke stemmer med hvem du selv mener at du er, finns du egentlig da? I dette ligger min eksistensielle angst. Uten å kunne speile seg i andre mennesker er det vanskelig, nesten umulig, å finne ut hvem man er.

Jeg understreker alltid at de aller fleste transfolk ikke er like glade i oppmerksomhet som det jeg er. Men hvordan de kan unngå det har jeg egentlig aldri forstått. For meg er oppmerksomhet det motsatte av usynlighet, altså det motsatte av den fæle følelsen jeg hadde før jeg kom ut. I tillegg er det å fortsette å synes, fortsette å finnes, også en protest mot avslaget fra Rikshospitalet.

Så ender jeg ofte opp i motsatt grøft; å være selvlysende, transmann med stor T. Men heller det enn villvettenes trussel om å ikke synes, ikke finnes.

Det store nederlaget (skoleturné)

Enakter

Roller:

Kroppen

Psyken

Fornuften

Kroppen: Trodde du at du kunne overse meg, enda en gang? Bare dure i vei som om viljen var det eneste som teller? Ha! Nei du, her skal ingen gå noe sted uten at jeg godkjenner det først. Og underveis. Viljen er en bagatell som ikke kan bevises vitenskapelig. Disse musklene derimot, som du ikke visste fantes. Nå har jeg låst dem og gjemt nøkkelen. Til pass for deg din optimist! Idiot.

Psyken: Men det er jeg som bestemmer! Etter 35 år med løgn og kommunikasjonsproblemer burde det gå an å forvente en smule samarbeid, for en gangs skyld. Er tre uker virkelig for mye forlangt?

K: Selvfølgelig! Hevn, hevn, hevn! Du har tatt meg for gitt, latt som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i alle år. Og toppen av kransekaka var da du søkte om og takka ja til skoleturneen uten å ta meg med på råd. Trodde du virkelig jeg ville gå med på det? Trodde du at jeg ville samarbeide bare du ville det sterkt nok?

P: Du er bare 80 kilos skuffelse, stappa med bitterhet. En eneste diger klump av sabotasje, løgn og manglende evne til samarbeid. Ingen orker vel å lytte til sånt! Skjerp deg!

K: Haha. Det kan du si, der du ligger innelåst, nedlåst i min dårekiste. Skjerp deg sjøl din gjøk. Her skal ingen gå noe sted på veldig, veldig lenge. Bare ligg der og kjenn at jeg er der. Mindfulness, har du hørt om det? Kjenn ordentlig godt etter, muskel for muskel. Kjenn at de spenner seg, verker. Føl på det, du!

P: Du er ond! Du undergraver min autoritet, ja, hele min identitet.

Fornuften: Må dere alltid krangle? Kan dere ikke innse at dere er to sider av samme sak? Du kan ikke legge skylden på kroppen når det er du som har pressa den for hardt, når du har ignorert alle faresignaler og oppført deg fullstendig optimistisk uten realitetsorientering. Jeg sier ikke at kroppen har rett; den er helt urimelig, men det er jo ikke noe nytt. Etter 35år skulle man tro du hadde innsett at du ikke kan stole på den, og knapt nok på deg selv.

P: Jada, jada. Alt er min skyld, som vanlig. Jeg burde jo skjønt at dette ikke ville gå bra, burde ikke hatt så høye forventninger, vært så optimistisk. Burde ikke gitt inntrykk av at jeg er til å stole på når alt jeg vil saboteres av dette jævla vedhenget. Men hva med å ta litt hensyn til meg også for en gangs skyld? Er det rart jeg blir deprimert når jeg utsettes for slik konstant sabotasje fra kroppen?

F: Dere påvirkes av hverandre. Saken har minst to sider. Dette synet på kropp og psyke som uavhengige størrelser er fullstendig foreldet.Og ærlig talt er dere mer fastlåst enn konflikten i Midt-Østen. Sukk. Hva med litt søvn? Kan dere bli enige om det i alle fall?

P&K i kor: Nei!

Fornuften: (snur ryggen til og går)

Jeg vil ha en diagnose!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig.

Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

• Jeg har gitt ut to bøker
• og påbegynt mange fler 😉
• Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
• og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
• Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
• Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Bitterfitte

Det hender jeg leser om eller snakker med folk som har blitt godkjent av Rikshospitalet og som likevel ikke er fornøyde. Oftest dreier det seg om for lang ventetid før operasjon eller at resultatene ikke blir gode nok på Riksen. De er gjerne en god del yngre enn meg og klager over at de må vente opptil et par år.

Det er da jeg kjenner at empatien min er borte vekk. Jeg leiter etter den der jeg hadde den sist uten å se snurten av den. Derimot bobler bitterheten fram, svart og jævlig. Jeg får lyst til å be dem holde kjeft, fortelle dem hvor heldige de er som faktisk er garantert å få den behandlinga de trenger, sjøl om det vil ta tid.

For her sitter jeg, snart 34 år, med fitte og eggstokker som råtner på rot, uten noe håp om å få det fiksa. Ever! Og som om ikke det var ille nok, er jeg i tillegg i ferd med å bli skikkelig sur og bitter.

Selvsagt er det ikke disse snørrungenes feil at jeg ikke får behandling. Selvsagt har de rett til å oppleve ventetida som uutholdelig. Jeg kan la være å lytte, tenke på noe annet mens de snakker, la være å lese bloggene og facebookoppdateringene deres. Fornuften min forteller meg at Rikshospitalet riktignok bestemmer over kroppen min, men at jeg selv bestemmer over sjela og derfor bør bestemme at den ikke skal forpestes av bitterhet. Men det er faenmeg lettere sagt enn gjort

Praksis

De siste månedene har jeg deltatt på et NAV-tiltak for å få vurdert min arbeidsevne. Jeg har strittet imot det ideologiske språket rundt dette, slitt med å undertrykke fluktrefleks og humoristisk sans. Det var derfor en lettelse da jeg endelig kom i gang med å gjøre noe.