Archive for the ‘Depresjon’ Category

Når man tror det ikke kan bli verre, at bunnen er nådd, finnes det alltid mennesker som beviser at menneskets natur er ondskap.

Ja, jeg ble skremt (men ikke overraska) over at han vant. Mer skremmende er det å tenke på alle dem som stemte for å få en president som spyr hat. Men aller mest skremt blir jeg av alle dem som, i forsøket på å forklare hvorfor han vant og hvorfor de selv tippa feil, ubevisst anerkjenner de holdningene han står for. Eller dem som går i den samme fella når de tar til orde for å jevne ut splittelsen i det amerikanske samfunnet.

Nei, hat mot minoriteter handler ikke om politikk. Det handler om manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det handler om folk som våkna dagen etter valget i USA og fant bilen sin nedtagga med N-ordet. Mine venner i USA utarbeider lister over alt de skal fikse før januar; få alle papirer i orden, mest mulig som gjenspeiler deres kjønnsidentitet, i håp om at selv ikke Trump kan ta det fra dem. The Kinsey Institute publiserer en sammenligning av langtidsvirkende prevensjonsmidler. Homofile og lesbiske bekymrer seg for at deres ferske ekteskap skal bli ugyldig med et pennestrøk. Det rapporteres om en markant økning i hatkriminalitet. Det er dette valget av Trump handler om. Skriften på veggen utbasunerer «Black lives don’t matter, nor does your vote».

Mye av amerikanernes frykt er sannsynligvis ubegrunna. Alle mine worst case scenarios etter å ha fått FrP i regjering slo ikke til, men her har vi tross alt Høyre som en slags ballast og et velferdssystem som ikke lar seg utslette over et par år. Det har ikke amerikanerne.

Europeiske medier kappes om å bortforklare alle som stemte på Trump. De er ikke egentlig rasister, alle er ikke voldtektsforbrytere (nei, selv med en kultur som godtar date-rape skal det godt gjøres). Noen sier de bare er bitre. Hvis man ikke er rasist – hvorfor i all verden stemmer man på en da? Jeg mener at den som stemmer på en rasist er rasist. Man deltar og opprettholder et rasistisk system på den måten, enten man vil det eller ei.

Er det slik at fattige (som man påstår utgjør de fleste Trump-velgerne) mangler evnen til etisk tenkning? Er ikke det isåfall en ganske arrogant påstand? Det finnes forskning som viser at en persons IQ faller hvis de opplever konstante økonomiske bekymringer, tilsvarende det som vises etter ei søvnløs natt. Det kan forklare hvorfor fattige stemte på en mann som har vært med på å gjøre mange i USA fattigere (spesielt under boligkrakket).

Er det også slik at evnen til å ta etiske valg synker på samme måten? Isåfall skulle man forvente at rikinger levde i tråd med de høyeste etiske prinsipper, men vi vet alle at slik er det ikke (nesten tvert imot). Like lite som jeg er villig til å bortforklare historiens ondskap med «de visste ikke bedre» er jeg villig til å bortforklare fattiges ondskap. Etter norske mål (som er noe annet enn amerikanske) er jeg fattig, men det kunne ikke falle meg inn å stemme på FrP av den grunn.

Mange tar nå til orde for at vi må lytte til de fattige hvite menn (og kvinner), at de stemte som de gjorde for å bli hørt, fordi de følte seg oversett. Man skal altså senke sine etiske krav for å komme de ekstreme i møte. Det var akkurat det samme man sa her hjemme etter 22.juli. Man trodde at det å slippe rasister og konspirasjonsteoretikere til i avisspaltene og kommentarfelta ville forhindre en ny terrorist. Foreløpig ser det ut til at ideen har vist seg helt feil. Resultatet er FrP i regjering, Europas minst humane innvandringspolitikk og en offentlighet preget av rasisme, trusler og sjikane. Terrorismen har inntatt hjertene. Alt tyder nå på at USA vil gå i samme retning. Måtte Gud bevare oss!

Det er store forskjeller mellom USA og Norge, men menneskets natur er den samme; ondskap.

Advertisements

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her. (mer…)

Nei, jeg har ikke tenkt å feire det. Men stadig dukker det opp påstander om at antidepressiva ikke virker, eller at man får samme virkning av placebo eller en tur i skogen. Som en motvekt vil jeg derfor dele min erfaring.

Umiddelbar effekt

Etter først å ha prøvd noen medisiner som ikke virket på meg, fikk jeg våren 2006 Efexor/Venlafaxin. Jeg hadde ikke store forhåpninger. De mest plagsomme symptomene på min depresjon var ønsket om å sove hele døgnet (og misnøye når jeg ikke klarte det) og kverning av negative tanker.

Til min overraskelse opplevde jeg umiddelbar effekt av medisinen (det vanlige er visst en gradvis effekt). Plutselig våknet jeg med overskudd av energi, oppdaget at det finnes lystbetonte aktiviteter og tankene kjørte seg ikke lenger fast i negative spor. Ingen hadde forespeilet meg en sånn mirakuløs bedring. Jeg tror det må føles omtrent sånn å bli «født på ny».

Etter hvert har dosen blitt økt. Jeg har også forsøkt å slutte med medisiner, bare for å oppleve at alle depresjonssymptomene kom tilbake. Etter det har jeg forsont meg med at jeg må fortsette med denne medisinen resten av livet. Selv om jeg skulle ønske at jeg fungerte uten medisiner, må jeg innrømme at det gjør jeg ikke.

Dersom man veier mye og det er noe av det som gjør deg deprimert, kan Venlafaxin være et bra alternativ til medisiner som fører til vektøkning. Min vekt er den samme som for 13 år siden. (Akkurat da jeg begynte med antidepressiva hadde jeg høyt stoffskifte og veide lite til meg å være.)

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene har jeg unnsluppet. Jeg vet om mennesker som har blitt nesten psykotiske av samme medisin. Jeg vil derfor ikke anbefale den til alle og enhver, og det kan være lurt å prøve andre medisiner først og ikke minst samtaleterapi.

Høyt blodtrykk er en kjent bivirkning og mitt er definitivt ikke blitt lavere i løpet av de 10 åra jeg har gått på Venlafaxin. Det gjør at jeg tar enda flere medisiner, men ellers plager det meg ikke. Redusert libido passer meg ganske bra.

Den bivirkningen jeg misliker mest, er redusert uttrykksbehov. For en forfatter/kunstner er det ganske alvorlig. Dette er ikke registrert som en bivirkning, men jeg tviler ikke på at det er en direkte årsakssammenheng. Hvis jeg har glemt å ta medisinen en dag, får jeg trang til å skrive utleverende statusoppdateringer på facebook og lange bloginnlegg, eller får nye ideer til skjønnlitterær skriving. Så lenge jeg husker å ta medisinen opplever jeg ikke noen trang til noe av dette. For meg bidrar det til redusert livskvalitet og inntektsmuligheter.

Andre kognitive funksjoner er også utsatt for bivirkninger. Mens jeg for 11 år siden hadde følelsen av å tenke de samme (negative) tankene igjen og igjen uten å komme videre, har jeg nå ofte følelsen av å tenke helt nye tanker. Dessverre har jeg en mistanke om at denne følelsen skyldes dårlig hukommelse. Kanskje tenker jeg de samme tankene om og om igjen fortsatt, men uten å huske at de har vært tenkt før. Dersom dette skyldes Venlafaxin (og ikke alder eller annet), er det isåfall en langtidsvirkning og ikke noe jeg merket umiddelbart. Det er først de siste par åra at dette har blitt plagsomt.

Jeg mener også at evnen til å holde tråden, skape lange tankerekker og å formidle disse er sterkt redusert. Det påvirker også evnen til å skrive skjønnlitteratur. Dette kan selvsagt skyldes andre forhold enn medisinen, som den underliggende depresjonen, alder, manglende sosial kontakt m.m. Likevel mener jeg å oppleve en sammenheng. Dette bør man være obs på hvis man går i samtaleterapi, siden det kan redusere utbyttet av terapien i stor grad. Hvis jeg skal begynne i terapi igjen, vil jeg mest sannsynlig slutte med medisinen mens det pågår.

Konklusjon

Jeg er sjeleglad for at denne nyere typen antidepressiva er oppfunnet. Uansett hvor meningsløst livet mitt må virke for andre, er det mange hakk bedre enn før jeg fikk medisinen. Jeg vet at alternativet til et visst tap av kognitive funksjoner er å ha dem intakt, viet 100% til å framheve alt negativt som har hendt og kan hende. Det blir ikke mye bra skriving av det heller.

Man blir ikke lykkelig av antidepressiva. Derimot kan man få lov til å oppleve små glimt av glede over små ting. Hvis man får behandling tidlig, er det sannsynlig at man også kan bli frisk og slutte med medisiner. Så heldig var ikke jeg. Og tross medisinen har jeg fortsatt noen symptomer som jeg ikke blir kvitt, som at livet ofte virker meningsløst og jeg har lite energi. Det har jeg lært meg å leve med.

Jeg har gått en del tur og innbilt meg annet som fungerer mot depresjon, men ingenting har hatt så stor (og uventet) effekt som Venlafaxin. Derfor reagerer jeg når det hevdes at antidepressiva ikke virker eller at andre ting virker like bra. Ikke alle medisiner virker på alle (jeg har selv prøvd flere uten effekt), og det meste som virker har også bivirkninger. Man må selv avgjøre om bivirkningene oppveier virkningene.

Fotnoter

  • Det finnes helt klart kritikkverdige forhold i legemiddelindustrien, men oppfinnelsen og tilgjengeligheten av nye antidepressiva er ikke blant dem.
  • For meg hadde også testosteron en antidepressiv virkning, men det anbefales bare for transmenn og andre menn med lavt testosteron. Ellers kan lavt stoffskifte ha symptomer som ligner depresjon, og høyt stoffskifte symptomer som ligner angst.
  • En blodprøve kan vise om man får for høy dose antidepressiva. Min viste at jeg kanskje skulle hatt en høyere dose.
  • Jeg tror ikke egentlig at alder kan forklare noen av bivirkningene mine, siden jeg ikke har fylt 40 ennå.
  • All medisinering må skje i samarbeid med lege.

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

dsc03076

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Du trodde kanskje at Klassekampen var ei avis som var på parti med de som stiller svakest i samfunnet. Kanskje trodde du at Klassekampen var avisa som ville tale makta imot og forsvare dem som utsettes for diskriminering og trakassering? Det er lenge siden det.

Nå for tida er Klassekampen avisa som setter sin ære i å la alt grums komme på trykk. Det du kaller trakassering av utsatte grupper kaller sjefsredaktøren ytringsfrihet. Å hevde at noen ikke finnes er i hans øyne helt legitimt. All ære til dem som tar kampen opp for rettferdighet, men selv blir jeg bare matt av avmakt.

Nå sist er det Nina Karin Monsens tvillingsøster som får boltre seg i spaltene ved å hevde at transfolk ikke fins og i alle fall ikke trenger kjønnsbekreftende behandling. Dette er mitt ordvalg, hennes får jeg meg ikke til å gjenta. Det er selvsagt ikke første gangen noen mener at jeg ikke fins eller ikke burde finnes. Og bare for å klargjøre: Uten testosteron ville jeg ikke sittet her i dag. Kanskje ville det vært det beste for alle parter, men enn så lenge insisterer jeg på å eksistere. For hver gang noen mener at jeg ikke finnes eller burde finnes blir jeg mattere, litt mindre full av liv, litt mer engstelig for å gå ut i den verdenen der slike folk fins.

Egentlig oppsummerte jeg det bra i dette diktet (Framandkar, 2008):

Du er ikkje deg
det du seier gjev oss inga
meining
Difor erklærer vi:
løgn
lukkar øyremuslingen
Det du seier kan ikkje seiast
Det du er kan ikkje vere

Jeg forsøkte å ta til motmæle mot Klassekampentrollet etter hennes først innlegg, men kom aldri på trykk. Ettersom avisa slapp gjennom enda et innlegg av trollet, føler jeg behov for å poste mitt første svar her.

I hvilken grad kan man «være kvinne»?

Å «være kvinne» er en statlig assistert lemlestelse av intellektet – et assistert intellektuelt selvmord. Resultatet er ikke et foredlet følelsesliv, men en utradering av evnen til logisk tenkning. En liten anatomisk forskjell leder mange til den feilslutning at mennesket består av to vesensforskjellige og gjensidig utelukkende «arter». Hjernen fungerer på samme måte hos «jenter» og «gutter» helt til de oppfatter at de befinner seg i en av disse to båsene og godtar det. Deretter ser vi at «kvinners» intellekt lammes, noe som viser seg blant annet i skoleresultatene i matematikk og Klassekampens debattsider.
Saken er at det ikke er mulig å «være kvinne», det er en vrangforestilling, en tvangstanke, og burde behandles av psykiatrien som nettopp det. Mennesket består ikke av to vesensforskjellige arter, men kun en, med et mangfold av variasjoner. Dessverre har vår kultur gjennom århundrer belønnet denne vrangforestillingen, blant annet gjennom tvangssterilisering av transfolk, en praksis som foregår den dag i dag.
Å «være kvinne», og dermed godta alle begrensninger som samfunnet legger på «kvinner», kan vanskelig oppfattes som annet enn sjelelig og intellektuell selvskading. Bak et slikt ønske om å «være kvinne» må det ligge et ufattelig hat mot egen evne til logisk tenkning og mot den frie vilje. Det å «være kvinne» får også store sosiale konsekvenser, inkludert kroppslige symptomer som vansker med å få orgasme.
Vally Vegge illustrerer dette på glimrende måte i Klassekampen 29.mai. Etter å ha lest debattinnlegget må det stå klart for alle at evnen til logisk tenkning er uforenelig med å «være kvinne». Fraværet av denne evnen fører til en ukontrollert oppblomstring av fordommer og hat som samfunnet ikke er tjent med. Det er på tide at vi våkner og avskaffer «kvinner»!

Det jeg gjorde var å ta utgangspunkt i Vally Vegge (ja, det er trollets navn) sin tekst og bytte ut trans med kvinner og spinne videre på det. Omtrent 5% av ovenstående tekst representerer mine meninger, resten er et forsøk på å matche trollets manglende logiske sammenheng og svake retoriske evner. Målet var egentlig å gjøre det tydelig for flere hvor urimelig og nedsettende trollets innlegg var, men det ble skrevet i affekt og ville sikkert uansett ikke hatt noen effekt. Jeg har ikke orka å lese trollets innlegg i dagens avis – så selvdestruktiv er selv ikke jeg.

For å klargjøre mener jeg at det finnes grenser for hva som fortjener trykksverte. Jeg skjønner at det er vanskelig å drive avis for tida, men jeg tror ikke at det å konkurrere med nettavisenes kommentarfelt er veien å gå. Jeg regner ikke med å få gjennomslag. Hittil har jeg protestert mot regjeringas ønsker om å legge ned mesteparten av avisene i Norge, men nå vil jeg be dem pent om å legge ned Klassekampen. Dersom sjefsredaktøren hadde et minimum av respekt for språket ville han i alle fall omdøpe avisa til Dagens Grums (for eksempel). Tenk at det fantes en tid da redaktøransvar faktisk innbar ansvar, et ansvar som ble tatt alvorlig.

(Overskriften her er mitt forslag til nytt slagord for avisa og representerer ikke et direkte sitat, bare et tenkt.)

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: (mer…)