Posts Tagged ‘revolusjon’

  1. del i min politiske serie

Dagens situasjon: Stadig flere sliter med å ha råd til mat og andre nødvendigheter. Eierne av matvarekjedene tjener grovt på et helt grunnleggende menneskelig behov. Staten bruker til dels store summer på folkeopplysning om sunn mat og har liten direkte påvirkning på folks matvaner.

Den tradisjonelle kommunistiske løsninga ville være at staten overtok alt salg av mat. Jeg tror ikke det er gjennomførbart uten væpna revolusjon, og langt fra sikker på at resultatet ville bli bra.

Så hva kan vi gjøre?

Staten burde ta alle pengene som brukes på informasjon til folk om mat og bruke dem til å starte en statlig billigkjede. Her skal man ikke ha mange typer av samme vare, men det skal være billig, sunt og miljøvennlig. Utvalget skal bestå av max et par varer i samme kategori og prisnivået være like under FirstPrice. De skal aldri ha tilbud på annet enn varer som snart går ut på dato, og utgåtte varer legges tilgjengelig utenfor butikken etter stengetid.

I tillegg til å hjelpe fattige og folk med beslutningsvegring, kan disse butikkene bli ypperlige steder å drive arbeidsmarkedstiltak. Det er ikke meningen at disse butikkene skal gå i pluss, men spare staten for utgifter til konsulenter og PR, og dermed ikke bli noen stor utgiftspost. Vi vet at helsa er dårligere blant fattige og at vi spiser mer usunt enn resten av befolkninga. Dette skyldes nok i stor grad at folk er fattige fordi de ikke er friske, men sunn mat kan neppe skade, og i beste fall spare staten for helseutgifter på sikt.

Dette vil ikke bety slutten for de private kjedene, som fortsatt kan tilby større utvalg, mer usunn mat og dyrere mat. Folk flest i Norge har svært god råd og bruker liten andel av inntekten på mat. Mange er dessuten genuint interessert i mat og kan bruke hobby-budsjettet også. Kanskje vil det resultere i etablering av flere mindre gourmetbutikker på bekostning av de store kjedene, noe som mange vil ønske velkommen.

På mindre steder kan man se for seg at statens butikk drives litt som post i butikk for ikke å konkurrere med den ene nærbutikken. Evt. finnes disse butikkene bare på steder med mer enn to matbutikker og tilbyr utkjøring til mer grisgrendte strøk. Dersom forsøk viser at bruk av disse butikkene virker stigmatiserende, kan man organisere dem som nettbutikker. Utkjøring kan også samkjøres med en del sosiale tjenester som hjemmehjelp og barnevern. Norske forbrukere er generelt opptatt av billig mat, så jeg tror egentlig ikke at stigmaet vil bli så stort.

Jeg ser faktisk ingen ulemper med en sånn ordning og vil gjerne høre motargumenter!

Reklamer

Opprinnelig var dette en «morsomhet» fra dem som aldri demonstrerte mot noe som helst; at alle til venstre for Ap var mot alt. Nå føles det imidlertid som om jeg nærmer meg denne klisjeen med stormskritt. Jeg er imot det meste som skjer i det politiske Norge, og imot hvordan det presenteres.

Det mangler i stor grad konkrete og ideologiske ideer til hvordan samfunnet heller bør innrettes. Ytterste venstre tror ikke lenger på væpna revolusjon, men har ikke funnet noen fullgod erstatning. Ok, jeg er ekstremt desillusjonert når det gjelder Folket og tror neppe at de vil gå i bresjen for grunnleggende forandring. Altså har jeg et problemt med å se hvordan man kan få til slik forandring. Men man må i alle fall ha et tydelig mål.

Jeg vil derfor skrive en serie her som tar opp konkrete ting som jeg synes bør forandres og som vies liten politisk interesse. Altså finne noe jeg er for, for å veie opp for alt jeg er imot. Først ut: Matvarebransjen.

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Regjeringa er klar på en ting: Freedom’s just another word for nothing left to loose. Eller på norsk: De fattigste er de frieste, og jo fattigere de blir, dess friere blir de. Dette skjønner alle som har tatt kveldskurs i yoga, mindfullness og feng-shui.

Jeg synes det er på tide å tenke på de aller mest ufrie av oss – rikingene. Regjeringa anstrenger seg for å befri både journalister, kunstnere og uføretrygda – altså grupper som er særdeles frie fra før av. Samtidig gjør de rikingene enda mindre frie ved å gi dem mer penger. Det er mildt sagt uetisk.

Det er også urovekkende at de som sitter i Regjeringa og på Stortinget i stor grad selv tilhører denne gruppa. Vi har altså en situasjon der de folkevalgte, som skal ta beslutninger på våre vegne, tilhører samfunnets mest ufrie. Vi kan derfor ikke forvente at de tar frie beslutninger til beste for oss alle.

Ikke minst lider ytringsfriheten under dette systemet. Uttrykket «det er pengene som taler» viser med all tydelighet at de rike ikke har ytringsfrihet. Dette kan også forklare hvorfor de ikke motsetter seg å bli bundet av enda flere penger. Derfor må noen ta ansvar og befri dem. Vi kan for eksempel kalle det revolusjon.

(Ordforrådet og logikken er mer eller mindre stjælt fra Regjeringa.)

 

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?