Posts Tagged ‘mareritt’

Å sove for fort

Posted: tirsdag 30 oktober, 2018 by Tarald in angst, helse, Psykiatri
Stikkord: , , , , , ,

Våkner av at jeg ikke får puste, gjennomsvett etter 6 timers søvn. Øynene gjengrodd av for tørr luft (39%rh allerede, kvir meg til det blir 20 minus ute). Trekke pusten dypt. Igjen og igjen. Ikke tenke på drømmen – man glemmer lettere da. Stå opp, skifte klær, vente på at senga skal tørke. Tenke på alt mulig annet og helst ingenting.

Vente på at det hele skal gjenta seg, gjerne flere ganger i døgnet. For jeg trenger jo søvn, selv om den bare kan friste med mareritt og stress. Det er sjelden gjentakende drømmer og lite å hente på å analysere dem. De handler om hverdagslige situasjoner som de fleste opplever i våken tilstand, ispedd litt ekstra stress, skuffelser, ondsinnede mennesker, dumme mennesker, folk, folkemengder, svik. Alt det jeg skyr som pesten i våken tilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde drømmer som ikke var mareritt.

Jeg møtte en gang en chilener som fortalte at han som nyankommen flyktning trodde at å «sove for fort» var et norsk uttrykk for å forsove seg. Jeg synes uttrykket er meget treffende for min opplevelse, og sikkert mange flyktningers også. Jeg sover for fort og våkner utslitt.

Så bruker jeg dagen på å restituere meg, før jeg tvinges til å sovne i forventningen om marerittene. Det er ikke rart jeg har innsovningsproblemer. Tabletter hjelper lite mot lakenskrekk. Det er ulogisk å frivillig utsette seg for alt hjernen kan koke sammen av skrekk og stress. Og likevel må jeg det. Mennesket trenger søvn. Det er blitt rutine ligge pal i mange timer, gjerne like mange som selve søvnen tar, og bare vente på å miste kontrollen, overlate den til skrekk og avmakt.

Heldigvis går det i perioder. Det kan gå hele uker uten at jeg våkner på denne måten. Jeg har ikke funnet noe mønster i det, det virker tilfeldig. I likhet med angsten, er marerittene noe som har dukket opp etter utredningen på Riksen. Det ville vært lettere å holde ut, hvis marerittene og tap av livskvalitet kunne brukes til å stille dem til ansvar. Dessverre virker det ikke som om det er en mulighet.

Reklamer

Det heter selvsagt anti-depressiva. Jeg har ikke hørt om noen som har blitt lykkeligere av dem, men mange som blei mindre deprimerte. En del mener at alle piller er skumle, unaturlige greier som hindrer at folk tar ansvar for sitt eget liv. For min del har det virka motsatt. (mer…)

Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.

En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.

Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.

Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.

Monsteret

Posted: lørdag 15 november, 2008 by Tarald in Drøm, Psykiatri, Trans
Stikkord: , , , , , ,

I en liten by bodde det en mann som kunne drepe ved å stirre på folk. Ingen visste hvem han var og byen var fylt av frykt.

Jeg var ikke redd. I stedet gikk jeg rundt og så alle i øynene i håp om å møte på denne mannen som kunne drepe med øynene. Det gjorde jeg til slutt. Og så viste det seg at man ikke døde i det hele tatt. I stedet ble man en zombie.

Alle zombiene holdt til i kjelleren i et stort hus. Det fantes en gruppe mennesker som kom til huset med forsyninger av mat og snop. De planla å redde zombiene. Mannen som gjorde mennesker til zombier, monstermannen, hadde en del fikse ideer. Blant anna fjerna han brystene til alle zombiene med kvinnekropp. For de fleste var dette den ultimate terror. Jeg gleda meg til det ble min tur.

Så kom dagen da zombiene ble redda tilbake til menneskeheten. Alle strømma ut i sollyset, kasta seg om halsen på familien og var glade. Jeg gikk i stedet tilbake ned i kjelleren. Der satt monstermannen forvirra i et hjørne og skjønte ikke hvor alle var blitt av. Jeg overtalte ham til å operere meg, noe han gjorde veldig bra.

(mer…)

Jeg kjenner en gutt på 20 år som gråtkvalt spurte meg i telefonen om GID-klinikken kan inndra testosteronet hans hvis de finner ut at han er homofil. Det kan de selvsagt ikke, siden han har gjennomgått hele behandlinga og er juridisk mann. Men han var redd, veldig redd. Han har mareritt om «die führer» lenge etter at han hadde kontakt med henne sist. Dessuten er han slett ikke sikker på at det var riktig å frata ham muligheten til å få barn. Men sånn er systemet; for å få være mann må du godta at de kastrerer deg. De fleste tror ikke at man driver med tvangskastrering i Norge i dag, men det gjør vi faktisk. (mer…)

Svar: De aller fleste transseksuelle.

Jeg har en venn som har mareritt om henne selv om han for lengst har kommet trygt ut på den andre sida av GID-klinikken, med nytt personnummer og det hele. Når han ringer meg må jeg forsikre ham om at de ikke kan ta fra ham hormonene, og oppildne ham til å klage behandlinga inn for Helsetilsynet.

I dag uttaler IRA til Dagbladet at

– I Norge har vi et offentlig tilbud for transseksuelle som er åpent for alle som trenger oss.

Flaks for henne at det er hun som får definere hvem som er transseksuelle…

Til VG presterer hun å si at

– Benestad tar feil når han snakker om monopol. Vi har mange landsfunksjoner her i landet. Skal du for eksempel ha en transplantasjon får du ikke det mange steder. Med sjeldne sykdommer er det meningsfylt at man samler kompetansen, det er ikke det samme som et monopol, sier Haraldsen.

I dette tilfellet har de klart å samle både inkompetanse og fordommer på ett sted, men så meningsfylt er jeg slett ikke sikker på om det er.

(mer…)