Ideologi i koronatid

Hvis man sammenligner vår høyreregjerings håndtering av koronakrisa med Sverige eller USA er det lett å si seg fornøyd. Det kunne åpenbart vært så mye verre! Jeg skal heller ikke evaluere tiltakene før effekten er påvist. I stedet vil jeg peke på tiltak som en Høyreregjering aldri ville kommet på, men som jeg tror ville vært bedre på sikt.

Selvforsyning

Regjeringa kommer kanskje til å satse mer på beredskapslagre etter dette, men selvforsyning er minst like viktig. Det gjelder mat, medisiner og andre viktige varer. Jeg er stort sett for EU, men her er unionen bare til hinder. Neste gang vi rammes av en pandemi, vil ikke regjeringa få lov til å bruke tester utvikla nasjonalt, men er bundet av EU til å kjøpe kommersielle tester. Til markedspris. Reinspikka idioti!

Arbeidsledighet

Koronakrisa har gjort mange helt eller delvis arbeidsløse. NAV blir overbelasta, klagesaker og folk som har stått helt uten inntekt i månedsvis allerede, havner bakerst i køen. Borgerlønn burde være en opplagt løsning. Med en fast (lav) sats ville mange få drastisk redusert inntekt. 20 000kr i måneden har vært nevnt. For noen av oss ville det bety en økning. Innsparingene i NAV ville derimot bli store. I tillegg til borgerlønn for alle arbeidsløse, folk på AAP, uføretrygda og pensjonister, kunne kriseramma bedrifter søke om borgerlønn for sine ansatte. Slik kunne man fortsette å holde hjula i gang i ei krisetid og minimere kostnad ved omstillinga.

Kriseramma bedrifter

Mens folk møtes av mistillit og mistenksomhet når de oppsøker NAV, møtes bedriftene av grenseløs tillit når de ber staten om hjelp. Det «forventes» at de ikke gir aksjonærene utbytte samtidig som de mottar statlig hjelp. Betingelsene er rett og slett pinglete. Folk mister jobber samtidig som aksjonærene håver inn. Hushaier nekter å kutte husleie for småbedrifter som ble tvunget til å stenge. Det er åpenbart ingen grunn til å ha tillit til kapitalistene. Det er helt utrolig at Høyre og resten av flertallet på Stortinget kan være så naive!
Staten burde i større grad drive oppkjøp av større og viktige bedrifter. Klar deg selv, ellers overtar vi. Det burde ikke være så vanskelig. For mindre bedrifter og dem man ikke har noe behov for statlig kontroll over burde det tilbys krisepakker med klare betingelser. Og for mange av de minste ville borgerlønn til ansatte (lønnsfritak for bedriftene) hjelpe mye. Man kunne også innført et forbud mot husleie over en viss prosent av omsetning.

Miljø

Vi hadde en glimrende sjanse til å sparke i gang heftig grønn omstilling. I stedet insisterer regjeringa på mer oljeleting og vil holde nasjonen fanga i petroleumsavhengighet, tross ekstremt lav lønnsomhet i bransjen. Snakk om å gå baklengs inn i framtida! Her kunne man omskolert permitterte og arbeidsledige, økt krisepakker for grønne næringer, fått fart på økonomien med statlig utbygging av jernbane og mye mer. Nei, vi kutter co2-avgifta i stedet, et av de viktigste miljøtiltakene.
Ekstra paradoksalt er det at koronaviruset aldri ville infisert mennesker hvis vi hadde latt naturen være i fred. Uten kapitalisme og internasjonal turistindustri ville spredninga gått mye langsommere, med færre døde.

Koronakrisa viser oss alt som ikke fungerer i de systemene vi har i dag. Så selv om Solberg er milevis fra Trump er jeg ikke fornøyd. Det burde ikke du være heller.

 

 

 

 

 

NAVklart: Endelig minstepensjonist?

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Praksis

De siste månedene har jeg deltatt på et NAV-tiltak for å få vurdert min arbeidsevne. Jeg har strittet imot det ideologiske språket rundt dette, slitt med å undertrykke fluktrefleks og humoristisk sans. Det var derfor en lettelse da jeg endelig kom i gang med å gjøre noe.

Poesi på tiltak

Man kan vel si at jeg har markert verdens poesidag på en svært passende måte. I dag var nemlig oppstarten for tiltaket jeg skal gå på fram til sommeren. NAV har nemlig et håp om at jeg skal skaffe meg en «ordentlig jobb». Det er nesten så man synes litt synd på dem (NAV altså).