Innlegg tagget ‘diktsamling’

10-årsjubileum for Frikar

Publisert: torsdag 26 mars, 2020 av Tarald i Bransje, Frikar
Stikkord:, , , , ,

Frikar har 10-årsjubileum denne våren. Det er et bittersøtt jubileum. Jeg skulle ønske at den ikke ble min siste diktsamling. Den representerer en sorg over alt som ikke ble noe av, meninga med livet som forsvant. Men det er også fint å tenke på at jeg fikk oppfylt min store drøm om å bli forfatter, om enn kortvarig.

Når jeg i anledning jubileet deler samtlige dikt på instagram får jeg bekrefta at dikta fortsatt har et liv. Jeg får spørsmål om hvor man får tak i boka og oppdager til min store overraskelse at den fortsatt er i salg hos Haugen og Ark (som også har den 12 år gamle Framandkar!). Jeg blir reint rørt, selv om det sikkert mest skyldes tilfeldigheter og manglende avsetning.

Appen er ferdig!

Kjøp her
Sellfy-pris: 5,90€ (ca.50kr)

Framandkar handlar om identitet, kjønn og kropp. Dikta er korte og tilsynelatande enkle. Framandkar er Tarald Steins første diktsamling. Den trykte utgåva kom i 2008 på Tiden forlag, men er no endeleg tilgjengeleg som android-app. Dette er T.S. forlag si andre utgjeving, på under eit halvår.

I tillegg til alle dikta du finn i den trykte utgåva av Framandkar, finn du også 5 dikt frå Frikar og rabatt-link til Sprik.

Tarald Steins forlag
ISBN 978-82-999604-1-0

Appen er utvikla med tanke på telefon, men skal fungere på nettbrett og. For å få installere den må du kanskje godkjenne appar frå ukjende kjelder (du kan slå på sperra igjen så snart installasjonen er gjort).

Så langt har ikkje utviklinga av appen kosta anna enn tid og krefter. Dersom eg skal laste han opp til Google Play, kostar det ca 170kr/år. Kanskje eg gjer det når eg får litt ekstra pengar (noko som knapt skjer). Fjerning av annonsene vil koste 900kr/år, så det er dessverre ikkje noko eg tek meg råd til no. Det er lite sannsynleg at han vil verte tilgjengeleg for iPhone og iPad.

Veien til app

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

  • Skrive dikt til neste års diktsamling
  • Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

  • Skrive krim
  • Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.

Dette er ei av de aller beste diktsamlingene jeg har lest på lenge. Dette til tross for at jeg er tilhenger av diktsamlinger på under 100 sider, mens denne er på over 300! Jeg blir fort litt kritisk til bøker som så åpenbart baserer seg på en (god) ide (konsept), men her fungerer det svært godt. Her finnes gode enkeltdikt, men samlingen bør leses i sammenheng ettersom den forteller en historie. Jeg må innrømme at jeg ble inspirert av den. Innimellom flommer den over av futt og overskudd, og den var forfriskende annerledes å lese. Noen av diktene klarer dessuten å romme en urovekkende følelse, og sånt er jeg svak for.

Følgende innlegg er skrevet til bladet Språklig samling:

Mye av stoffet i bladet Språklig samling dreier seg om grammatikk. Her vil eg dele litt av min erfaring som profesjonell språkbruker.

Bakgrunnen min er ei usalig vestnorsk blanding av konservativt bokmål og konservativt nynorsk. Ettersom eg kobla nynorsk til eit miljø eg ikkje følte meg hjemme i, la eg det vekk da eg blei voksen. På universitetet i Tromsø forsøkte eg meg først på nordisk, men ga opp i møtet med det konserverende synet på dialekter. Eg meiner det er på tide at det moderne norske flyttemønsteret blir tatt på alvor. Mange har ingen gjenkjennelig dialekt, og eg syns ikkje det skal være grunn til å skamme seg. (mer…)

En passende tittel

Publisert: søndag 2 januar, 2011 av Tarald i Skriving
Stikkord:, , , ,

Jeg syns titler er vanskelige å finne. En tittel skal være i perfekt balanse mellom å si for mye og å si for lite. Tittelen på min første diktsamling, «Framandkar», var resultat av en nitidig leiting etter passende tittel. Tittelen er henta fra et av dikta. «Frikar» var enklere; det var den logiske fortsettelsen. De hører sammen, og det syns i titlene. Jeg planlegger en diktsamling til, med en tittel som ble foreslått som en spøk fra en venn. Dikta i de to foregående diktsamlingene har ingen titler, men kanskje jeg klarer å lage titler til alle dikta i den neste? Jeg skal i alle fall prøve.

Men nå skriver jeg altså på en ungdomsroman. Og jeg vet ikke hva den skal hete. En av ungdomsbøkene som gjorde uutslettelig inntrykk på meg var Adgang til festen. Tittelen på den er perfekt. Jeg syns titler skal ha dybde og gjerne dobbel betydning. Hvilke titler synes du er bra? Og kom gjerne med forslag til hva min ungdomsroman skal hete!

 

Det korte diktets tidsalder

Publisert: lørdag 11 desember, 2010 av Tarald i Bransje, Litteratur
Stikkord:, , , , , , , , ,

Jeg leser denne nedslående artikkelen og føler meg oppstemt. Jeg mener som kjent at enhver bok med mer enn 300 sider er for lang. Selv skriver jeg dikt så korte at lesetiden må måles i sekunder, og heller ikke diktsamlingene mine tar det en time hver å komme gjennom hvis man leser dem i ett strekk. Noe man kanskje ikke bør gjøre hvis man vil få mest mulig ut av dem. De fleste dikt krever rom rundt seg for å gi mest utbytte. (mer…)

Umulige mål

Publisert: onsdag 1 desember, 2010 av Tarald i Blogging, Skriving
Stikkord:, , , , ,

Inspirert av Kristine Toftes skriveøvelsestemmer jeg meg for å gjøre det samme. Men med et anna utgangspunkt. I dag har jeg faktisk sittet på kafe og skrevet dikt. Altfor lenge siden sist. I likhet med Kristine har jeg også et manus, eller; jeg hadde det før jeg fant ut at jeg dreiv og skreiv på feil bok. Den får komme seinere. Den om døden, alle de som døde på veien. Jeg kan ikke skrive den ennå. Kanskje når jeg er sikker på at jeg overlever. kanskje.

Den boka jeg skal skrive nå, diktsamling nummer tre, handler om mannlighet, om hva som skal til før man kan kalle seg mann, om å være mann blant menn, om å finne et sted å slå seg til ro, ja, den skal handle om det selv om jeg begynner å innse at jeg aldri kommer til å falle til ro. Er det forskjell på å slå seg til ro og å falle til ro? Uansett. Diktsamling nummer tre skal bli en plattform, en «basecamp» på vei oppover. Jeg skal ta mannligheten og gjøre den til min. Sånn at jeg kan skrive videre.

For eksempel på den ungdomsboka som jeg har hatt i hodet, og delvis på papiret, de månedene jeg lå nede for telling. Den som handler om å bli kjent med familien sin, kunne se dem som mennesker, ikke bare som den rollen de har i ens eget liv. Den er mitt «lære å skrive prosa»-prosjekt, men også personlig utrolig viktig. Og hvis jeg sier noe mer konkret om hva den skal handle om, vil en del mennesker si at jeg ikke kan skrive en slik bok, fordi jeg ikke er flink nok til å sette meg inn i andres følelser. Og kanskje har de rett, men da er det på tide å forandre seg isåfall.

Og det verste av alt: Jeg har satt meg som mål at en av disse bøkene skal komme ut i 2011. Det virker ganske umulig, men jeg vet jo at jeg kan hvis jeg virkelig vil, nå når jeg har kommet meg opp av grøfta og så lenge jeg styrer unna alle de grøftene som bare ligger og venter på at jeg skal falle nedi dem. Jeg liker å ha høye ambisjoner og lite selvhøytidlighet, jeg liker risiko, men bare på papiret. Eller skjermen, da. Og jeg trives best med korte deadlines.

En dag stod jeg opp og satte meg ned og skreiv ei nisiders erotisk novelle på engelsk. Bare helt plutselig. Og sånn kommer diktene også; plutselig med litt dyttehjelp. Men en ungdomsroman? Hjelpe meg! Og ikke har jeg noen redaktør som kan fortelle meg hva som trengs i en sånn heller, for Tiden gir ikke ut barne- eller ungdomsbøker. Erotiske noveller kan jeg skrive, med klassisk oppbygning og tabuord og alt som skal til, så da bør jeg kunne skrive en ungdomsroman, selv om det ikke skal være noe særlig sex i den. Men diktsamlinga kommer sikkert først.

Nå er det så kaldt her og nettleseren henger seg opp; den henger ca en setning etter fingrene på tastaturet, det er helt sykt. Så nå er jeg lei.

Ja, det illustrerer veldig godt bredden i oppmerksomheten jeg får (og fikk med Framandkar).

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet 11.06.2010:

«Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Taral­d Stein makter å sette ord p­å kjønnsskiftet, sorgen, tap­et og håp­et som føl­ger med.»

Arne Hugo Stølan skriver i VG 03.05.2010:

«Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.»

(mer…)

Jeg lette etter noe helt annet da jeg kom over denne videoen fra desember 2008. Filmet av Jan Hagen.

Anledningen var Litteraturhusets debutantdager. Alle debutantene ble introdusert av en etablert forfatter.

«I Tarald Steins dikt er kroppen gitt et kroppsspråk, bokstavelig talt. Det er ikke kroppen som metafor, det er ikke kroppen som bilde; det er kroppen som kropp. En mer konkret poesi er knapt skrevet i Norge noen gang,» sier Sæterbakken.

Da Framandkar kom ut, skrev jeg omtaler av hver enkelt anmeldelse. Det hadde jeg planer om nå også, men det har ikke blitt gjort. Derfor lager jeg en oppsummering.

Under en måned etter utgivelse har boka blitt anmeldt i Bergens Tidende, Klassekampen, Adresseavisen og Nordlys. Ingen av anmeldelsene ligger på nett. Her følger utdrag:

Hadle Oftedal Andersen skriver om Frikar i Klassekampen 10.04.2010:
Tarald Stein opnar dører, men er først og fremst eit stort poetisk talent
Nokre er så heldige at det ikkje kjem ei einaste formulering ut av dei som ikkje er boren oppe av ein tydeleg, og samstundes naturleg diksjon. Tarald Stein er ein slik forfattar. Alle dikta sit, rett og slett. Kvart einaste eitt av dei 61 korte dikta i «Frikar» er som eit lite smykke av presist handverk og kontrollert utbygging av det poetiske resonnementet.
Jeg rødmer og bukker.
Sindre Ekrheim skriver om Frikar i Bergens Tidende 29.03.2010:
Kjønnsskifte som språkleg og poetisk ressurs
I «Framandkar» (2008) tematiserte Tarald Stein det transseksuelle tilveret. Hans andre diktbok, «Frikar», er eit framhald av den kjønnsvekslande skrifta. Dette er ein type kroppsmodernisme som fokuserer på kroppserfaringa og erkjenninga, men først av alt problematiserer dikta kjønnskroppen. (…) Det krysseksuelle feltet synest å levere eit rikt stoff. Det er krevjande å meddele fordi språkstrukturane våre, grammatikken, er låst i kjønna kategoriar. Dikta eig tydeleg kvaliteten til ei poetisk undersøking, her er ei varsam språkleg forming.
Interessant å se at boka kan leses på flere måter, og gi stort utbytte uansett.

Linda Kaspersen skriver om Frikar i Nordlys 13.04.2010:

Med Framandkar og Frikar har Stein lagt anslaget til det som har potensial til å bli et spennende forfatterskap, både lyrisk og litteraturhistorisk.
Stein gir stemme og rydder rom for erfaringer som faller utenfor den binære mann/kvinne-tekningen. Kombinasjonen av Steins erfaringer, hins evne til å identifisere ørsmå bevegelser både i og utenfor seg selv, og hins poetiske erfaringshorisont, gjør Stein til en forfatter som er med på å utvide og vri vår måte å tenke kjønn og identitet på – både i og utenfor litteraturen.

Nå foretrekker jeg å omtales med pronomenet «han», men ofrer det gjerne for god omtale av boka og større utbredelse av pronomenet «hin».

Fartein Horgar skriver om Frikar i Adressaevisen 12.04.2010:

Kjærlighetsdiktet som følger er også et av de vakreste erotiske diktene skrevet etter 1970 her til lands, uansett seksuell orientering: «Dette er det vakraste: / Vi opphevar kvarandre / Dei ukjønna kroppane våre / inni kvarandre sine kjønn // Vi flyt saman / kvinnemann / mannekvinne / fyller ut kvarandre / sine holer / tettar sprekkane / med kyss.

Da kan jeg leve med at resten av anmeldelsen er rimelig negativ. Det er jo foreløpig den eneste som ikke lovpriser boka.

Lanseringsfesten  for Frikar finner sted på Sofies mat-, øl- og vinhus (Sofiesgate 15) 25. mars kl. 19.00.

Det blir opplesning fra den ferske boka, i tillegg til at alle skrivende oppmuntres til å lese en kort tekst hver. Her spiller det ingen rolle om du er publisert eller upublisert. Vis folket hva du er god for!

Velkommen!

Prøvde så lenge å evakuere kroppen
eit feilkonstruert byggverk
rivingsklart

Søkte løyve til rekonstruksjon
bruksendring
Avslag

Ligg i kjellaren
ventar på å rase saman

Frikar kommer på Tiden forlag 25. mars

Presentasjon av Frikar

Publisert: mandag 18 januar, 2010 av Tarald i Annonseringer, Frikar, Litteratur, Skriving
Stikkord:, , , ,

Slik presenterer forlaget Tiden min andre diktsamling, Frikar, som kommer i mars:

I Frikar utvider Tarald Stein perspektivet fra den grensesprengende debuten Framandkar. Kjønn og identitet er fremdeles sentralt, men relasjonene til barnet er nå mer sentralt. Det samme er den erotiske kjærligheten. Stein våger å stille de store spørsmålene: Hva er en mor? Hva er en mann? Finnes det et annet språk? I Frikar skaper han et slikt språk.

Kontrakten er signert, boka er skrevet, tittel er valgt, dikt er forkasta og skrevet om. Snart kommer manuset fra korrektur (har jeg brukt konsekventebøyningsformer?) og nytt forslag til forside fra designeren. Det er der spenninga ligger nå. Vil jeg være fornøyd? Vil forlaget høre på min eventuelle protester?

Som det påpekes i denne bloggposten, er forsida utrolig viktig. Jeg fikk derfor lyst til å skrive litt om hvordan jeg har opplevd prosessen.

(mer…)

I mars lanseres min andre diktsamling, Frikar. Jeg gleder meg vilt! Det sies at den andre boka er vanskelig å skrive, og mange har bare ei bok i seg. Frikar beviser at jeg er forfatter på ordentlig. Så snart jeg innså at jeg ikke trengte å komme med noe revolusjonerende nytt, var den heller ikke så vanskelig å skrive. Jeg fortsatte på mange måter der jeg slapp i Framandkar. Det blir spennende å se hvordan den blir mottatt!

Jeg så aldri for meg at bok nummer to også skulle være en diktsamling, selv om jeg for lengst har innsett at jeg først og fremst er poet; det er poesi jeg har størst talent for og det jeg liker best. Lenge har jeg planlagt og skrevet på både krim, erotiske noveller og barnebøker. Siden jeg nå har fått meg en privat konsulent og medforfatter på kriminalromanen, ser jeg lyst på framtida for alle disse prosjektene. Likevel tør jeg ikke love at ikke tredje bok også blir en diktsamling.

(mer…)

Kva skal barnet heite?

Publisert: torsdag 5 november, 2009 av Tarald i frigjøring, Litteratur, Skriving, Trans
Stikkord:,

Eg er i innspurten med ny diktsamling og treng hjelp til å bestemme meg for ein tittel. Difor spør eg deg: Kva skal den nye diktsamlinga mi heite? Eg kan ikkje love å følgje fleirtalet, men håpar på nye forslag og argument for og imot dei alternativa eg allereie har. Du kan stemme på to tittelforslag.

Tematisk er dikta ei vidareføring av Framandkar, men del to fokuserer på foreldre-erfaringar og del tre på kjærleiken.

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra. (mer…)

Jeg tror det er lov å håpe nå. Manuset har vært innom forlaget en gang og er nå sendt inn for andre gang. Ingen har lovd meg noe og jeg veit at det tar tid før den eventuelt blir klar for utgivelse. Men det er et manus og jeg har gjort det en gang før.

Kriminalromanen er lagt på hylla til jeg en vakker dag får arbeidsstipend. Barneboka lider samme skjebne, men må kanskje vente lenger.

Derimot lysner det for de erotiske novellene som ingen forlag vil ha. Jeg har bestemt meg for å utgi dem selv og leiter etter folk som vil lese korrektur. På et tidspunkt må jeg også finne en forsideillustrasjon og tittel som passer. Det sistnevnte bør jeg klare å fikse selv, men utstyrt med minimal visuelle evner trenger jeg hjelp til forsida. Så hvis du har visuelle evner og ser deg tjent med å jobbe for hederlig omtale, knapper, glansbilder og så mange eksemplarer av den ferdige boka du vil ha – ta kontakt!