Innlegg tagget ‘forfedre’

HSH

Henrik Severin Hanssen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

I dag er det nøyaktig 100 år siden min oldefar, Henrik Severin Hanssen, tok livet av seg. Han ble født i Bergen i 1880, som nummer tre av 11 søsken. De eldste i søskenflokken var født i Nordland, der mora kom fra, de yngste ble født på Voss. Faren kom fra Gravdal i Bergen og jobba store deler av livet i jernbanen.

23 år gammel gifter Henrik Severin seg med Cecilie Amalie, som allerede er gravid med deres første barn. Året er 1904 og Norge er fortsatt i union med Sverige. Om 100 år skal ett av deres tippoldebarn bli født i Tromsø.

Henrik Severin var løsarbeider, altså uten fast arbeid, avhengig av korte engasjement, gjerne på Hansa bryggeri. På den tida hadde bryggeriarbeiderne fri tilgang på øl i arbeidstida. Alkoholisme var et stort problem i det nylig uavhengige Norge, og avholdsbevegelsen var på frammarsj. I 1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge. I oktober 1919 gjennomførte man en folkeavstemning som opprettholdt forbudet. Det hadde vært interessant å vite hva Henrik Severin stemte, om han stemte.

I Bergen fikk over 3000 familier og enkeltpersoner hjelp fra fattigvesenet i 1919, viser statistikken. Henrik Severin og kona Cecilie Amalie var blant de første som fikk flytte inn i kommunens ambisiøse boligkompleks på Rothaugen, sammen med deres 10 barn. Snart var det ellevte barnet, min farmor på vei.

1919 var året Versaillestraktaten ble underskrevet, Mussolini grunnla det italienske fascistpartiet og Rosa Luxemburg ble myrda. Hjemme i Norge ble åttetimersdagen vedtatt og amtene omdøpt til fylker.

Norges befolkning er 2 589 463.
59 486 barn blir født.
6,2 prosent av nyfødte dør før de fyller ett år.
Et nyfødt guttebarn kan forvente å bli 56 år, en nyfødt jente 59 år.
De mest populære navnene på nyfødte er Ruth, Solveig, Anna og Gerd for jenter og Arne, Olav, Hans og Ole for gutter.
Det er 15 379 par som gifter seg, og 593 par som skiller seg.
Gjennomsnittshøyden for rekrutter er 171,3 cm.
Det er 1550 studenter ved Kristiania universitet.
En boks fiskeboller koster 2,31 kroner.

4. november innbringes Henrik Severin til fyllearresten. Jeg vet ikke om det er første gang, eller bare den siste i rekken. Hvis det er den første, skammer han seg kanskje. Kanskje tenker han på de 11 munnene som skal mettes, snart 12. Kanskje føler han at han har feilet som far og forsørger. Sannsynligvis ser han ikke noe håp. Eller alkoholen gjør ham fullstendig utilregnelig og sinnsforvirra.

Rundt klokka 22 blir han funnet hengt på cella og bragt til legevakten. Død av kvelning, 39 år gammel. Det er under fire måneder til hans yngste datter, min farmor, skal bli født. Det skjer dagen før det som skulle blitt foreldrenes 16. bryllupsdag. Hun får sannsynligvis aldri vite hvordan hennes far døde. Bildet av enka og de 11 farløse taler for seg selv:

Hansen-Hdåp

Harriet Hanssens dåp.

Jeg tenker på hvordan fattigdommen da og nå skiller seg fra hverandre. Norge ble rikt over natta da vi fant olje, men grunnlaget for å beholde rikdommen ble lagt med de sosiale reformene mye tidligere. Ingen av Henrik Severins 11 barn sulta ihjel og alle ble voksne. Både Cecilie Amalies slekt og den gryende norske velferdsstaten spilte en rolle der. Rettigheter er aldri noe som daler ned i skjul, de må kjempes fram.

Arven fra Henrik Severin ligger kanskje i genene mine, men enda mer i familiens totalavhold. Selv om jeg ikke er avholds, så respekterer jeg at andre ikke tar sjansen på å utfordre eventuelle gener for alkoholisme. Mange familier har blitt religiøse og avholdsfolk nettopp fordi de har sett alkoholens skadevirkninger på altfor nært hold. Og i dag vet vi at det finnes gener som gjør det lettere å bli avhengig av alkohol. Jeg har neppe arva dem i så fall, det ville jeg oppdaga, men gener for depresjon og generelt svartsyn kan nok også finnes.

Når man driver slektsforskning virker det av og til helt utrolig at ikke samtlige tok livet av seg før de fylte 30. Det virker som om de holdt ut all verdens lidelse bare for å føre slekta videre. Det fortonte seg sikkert ikke sånn for dem, for mye av det som gjør livet verdt å leve finnes ikke i kirkebøker og folketellinger. Likevel er det litt greit å se at  folk ga opp i gamle dager også, at psykiske lidelser ikke er noe nytt (annet enn i navnet).

Før jeg begynte å grave meg ned i slekta, rista jeg på hodet over folk som fant adelige forfedre. Ikke fordi jeg ikke trodde på dem, men fordi jeg ikke forstod hva som var så spesielt med akkurat den formen for innavl. Nå forstår jeg litt mer.

Det fantes mennesker som gikk gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakker om ei tid da samfunnet var mindre individualistisk og mer kollektivt. Å ikke etterlate seg andre spor enn videreføring av slekta var nok selve kjernen av det å være veltilpassa i et slikt samfunn. Som det står i ei av bygdebøkene: «Han veit vi lite om, så han må ha skikka seg vel og vore ein dugande kar» (fritt etter hukommelsen).

Når vi likevel kan påvise individers eksistens tilbake til 1600-tallet, skyldes det den stadig mer byråkratiske statens behov for å telle sine innbyggere. Målet var som oftest å skattlegge de talte eller sende dem i krig (og ikke at framtidige slektsforskere skulle få biter til sitt personlige puslespill). Hvis man som slektsforsker klarer å spore slekta tilbake til 16-1700-tall slutter spora etter alle disse menneskene som aldri satte spor etter seg. Man befinner seg i et samfunn der de fleste var analfabeter, ja, der det norske språket ikke eksisterte som skriftspråk.

Derfor sitter man igjen med de av sine forfedre som enten ble beskrevet av sine herskere eller selv tilhørte overklassen (som stort sett skrev om hverandre).

Det blir også tydelig hvor grunnleggende patriarkalsk samfunnet var.  Adelslekter «forsvant» med døtre. Mødre er ofte ikke nevnt ved navn og å finne ut hvor ei mor kom fra kan være helt umulig selv om hun er navngitt. Ikke bare var samfunnet patriarkalsk, det samme gjelder historieskrivinga helt opp til (og kanskje fortsatt) vår tid.

Ei av godene ved slektsforskning er at man setter større pris på å leve i et moderne samfunn, et samfunn der du kan bety langt mer enn videreføring av slekta. Vi lever i ei tid med større individuell frihet enn noen annen tid i historien. Vi lever ikke evig (bare en god del lenger enn på 1600-tallet), men vi er frie til å sette spor etter oss som kan vare i mange hundre år (eller forsvinne i en overflod av informasjon). Og selv om det er fristende å takke høyere makter for det, er det hovedsakelig våre forfedre vi har å takke for den friheten. Til tross for at disse forfedrene sikkert ville bedt oss dempe oss og innordne oss under bygdedyret hvis de fikk komme til orde. Det er selvsagt fordelen med å menge seg med de forlengst avdøde: Man trenger ikke å forsvare sine valg, sin eksistens og sine synspunkter. Man trenger ikke å ta hensyn til dem, de merker det uansett ikke.

Men takk.