Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Flink gutt

Det er på tide at også mannfolka får sitt pass påskrevet. Jeg er så inderlig lei av flinke gutter!

Hva er en flink gutt? Det mest sentrale er at han gjerne erklærer seg som genial, eller aller helst lar andre gjøre det, men at han samtidig lider av et voldsomt mindreverdighetskompleks. Den flinke gutten er full av paradokser. Han har et voldsomt behov for å bli sett og likt. Han er den som prøver så hardt å være kul at han faller fullstendig gjennom, men omgir seg med groupies som hindrer ham i å innse det.

Den flinke gutten har oftest høyere utdannelse og kunstnerdrømmer som han sjelden får realisert. Hvis han klarer å realisere dem, er det fordi han står opp to timer (minst) før han må og bruker de timene på å skrive. Hver dag. Selvdisiplin er noe han har mye av. Han skriver gjerne om seg selv, om den kriserammede mannsrollen og sosial usikkerhet. Samtidig stjeler han uhemma fra livet til den kompisen det ikke gikk så bra med, i trygg forvissning om at vedkommende ikke leser bøker. Det er den flinke gutten som har skapt stereotypien om mannskrisen og den klønete, usikre mannen.

Dersom den flinke gutten skal kunne lykkes som kunstner/forfatter kommer behovet for å bli likt godt med. Ingen er så flink til å mingle med kulturfiffen som den flinke gutten, selv om han etterpå kan rakke ned på dem som hjalp ham oppover eller skildre sosial usikkerhet i slike situasjoner.

Det er viktig å ha en vennekrets som består av fans, men også å være en del av en annens fanskare. Begge deler kan anskaffes på et forfatterstudium, som flinke gutter har et hat/elsk forhold til. På den ene siden mener de at man ikke kan lære å skrive, på den annen side har de gått der selv og/eller er faste gjestelærere slike steder. De tror på myten om den ensomme ulven, geniet som skaper sin kunst uten tilbakemelding underveis, og som likevel kan levere et manus som ikke trenger flere runder i forlagene før trykking. Derfor er forlagene veldig glade i flinke gutter, og mange flinke gutter jobber dessuten i forlagene selv.

Det er fristende å referere til Freud i omtalen av flinke gutter, men jeg skal beherske meg. Derimot vil jeg nevne at det er påfallende at jeg ikke kan komme på en eneste flink gutt som er homo. Dette er altså hovedsakelig et heterofenomen, men sikkert ikke uten unntak.

Når den flinke gutten lykkes med kunstnerkarrieren (dette er nettopp folk som vil omtale det å være kunstner/forfatter som en karriere), framstiller han seg som sårbar og i kontakt med følelsene sine. Mens realiteten er at han stort sett har det helt fint, tross en tilbakelagt kortvarig mild depresjon eller snev av sosial angst.

Når den flinke gutten ikke er på jobb eller mingler, befinner han seg hjemme med kone og to barn foran TVen som viser Nytt på nytt eller oppskrytte amerikanske serier (ofte via streamingtjeneste), eller ute på sykkel til eller fra barnehage. Noen ganger i året stiller han gjerne opp sammen med bedriften/forlaget/gjengen for å løpe stafett eller maraton, eller noe annet sportslig og sosialt (Birken?).

Nå vil nok noen påpeke at jeg kaster stein i glasshus. Derfor skal jeg være den første til å innrømme at jeg også har snev av enkelte av disse symptomene. Ellers ville jeg neppe kunne beskrive fenomenet så inngående. Nettopp derfor mener jeg at det er ethvert menneskes moralske plikt å bekjempe den flinke gutten i seg. Jeg tror at det finnes svært mange flinke gutter rundtom i næringslivet, men det er flinke forfattergutter jeg kjenner best og har sett flest av. Denne teksten er kokt sammen av like deler medlidenhet, forakt og misunnelse 😉

Kunsten å gi opp

De fleste forfattere skriver mange bøker (manus) som aldri blir utgitt. Kanskje fordi disse manusene er for dårlige, eller av andre årsaker (feil tidspunkt, passer ikke i forlagsprofilen o.s.v.). Det ser ut til at de fleste forfattere altså kan kunsten å gi opp. Jeg derimot, har visst ingen evner i den retning.

Jeg har ikke problemer med å gi opp før jeg har forsøkt, ut fra en rask analyse av mine muligheter for å lykkes med prosjektet. Det er jeg ganske god på. Men så snart jeg har investert litt tid og krefter på prosjektet, virker det som om jeg er ute av stand til å gi opp. Det var denne egenskapen som gjorde at jeg fikk utgitt den første boka mi. Ofte er det en positiv egenskap knyttet til utholdenhet, såkalt «ståpåvilje».

Jeg klorer meg fast til prosjekter som ser ut til å være dødsdømt. Og enda mer enspora blir jeg hvis noen forteller meg at jeg ikke kan få det til. Da skal jeg selvsagt vise dem, bevise at jeg har rett. Selve prosjektet kan forandres underveis til det uigjenkjennelige, og jeg kan være ganske kreativ (ikke bare innad i teksten) for å fullføre prosjektet. Som da jeg oversatte Framandkar til nynorsk for å få den utgitt, og lyktes.

Nå har jeg jobba med tre ulike prosjekter i 4 år. To av dem er diktsamlinger. Den ene av dem regner jeg som klar for forlag, og har begynt prosessen for å finne et forlag som er mer vennlig innstilt til disse tekstene, for jeg gir meg jo ikke. Den andre diktsamlinga har falt fra hverandre og må sannsynligvis skrives mer eller mindre på nytt – noe jeg ikke gleder meg til, men sannsynligvis kommer til å gjøre en gang.

Det tredje prosjektet er en ungdomsroman. Nå når jeg endelig har overskudd til å skrive igjen, har jeg bestemt meg for å jobbe med den. Her står det ikke på forlagene, men på det faktum at jeg synes prosa er mye vanskeligere å skrive. Men heller ikke det får meg til å gi opp.

Dette har fått meg til å tenke at jeg mangler evnen til å gi opp. Jeg tror kanskje at livet, og spesielt skrivelivet, hadde vært enklere hvis jeg hadde den evnen. Evnen til å legge et manus i en skuff eller til og med brenne det opp, slette fila. Det fins en tid for alt, og kanskje er dette tiden for å gi opp og gå videre. Bare synd at jeg ikke får det til. Eller kanskje bare bra.

Årsaken tror jeg har noe med selvtillit og optimisme å gjøre, noe jeg merkelig nok har. Jeg tror liksom aldri at det er helt håpløst, at det ikke finnes smutthull som jeg kan komme gjennom.

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det «bare» hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.

Skriveliv i august: krim, ungdomsbok og fest

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra.

Skriveplan for sommeren

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

• Skrive dikt til neste års diktsamling
• Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

• Skrive krim
• Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.

Ventetid

Nå venter jeg på svar fra Schibsteds romankonkurranse, Cupidos erotikkonkuranse og svar fra de fire forlagene jeg har sendt barnebokmanuset til; Omnipax, Mangschou, CappelenDamm og Aschehoug. Regner med at det går et par måneder før jeg får svar fra samtlige.

Det gjelder å tenke på noe annet. Ellers blir ventetiden uutholdelig. Det blir ei stund til jeg kan si at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg burde skrive dikt, rydde leiligheten, svare på mail og mye mer. Akkurat nå er jeg ganske tiltaksløs, men det går opp og ned som det meste annet. Jeg håper at jeg klarer å bruke disse to månedene til noe fornuftig…

Forlag med baller søkes

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, «Pappa Pernille», fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når «Pappa Pernille» kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med «Pappa Pernille» også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.

Frikar som e-bok? Hm

Den norske felles lanseringa av e-bøker er utsatt – igjen. Planlagt lansering er nå ett år fram i tid. Dette innlegget er mitt forsøk på å finne ut hva jeg egentlig mener om dette. Alternativet til å skrive under kontrakten er å gi ut e-bøker selv. Men når norske myndigheter har lagt moms på e-bøker, betyr det et helvetes papirarbeid.

Jeg synes generelt at norske forlag er for treige til å bruke ny teknologi. Jeg hadde gjerne sett diktsamlingene mine bli markedsført gjennom SMS, noe som var teknisk mulig allerede da Framandkar kom i 2008. Samtidig setter jeg pris på at forlaget mitt har rom for forfatternes ideer og egne initiativ.

Metode for lengre prosa

Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Det korte diktets tidsalder

Jeg leser denne nedslående artikkelen og føler meg oppstemt. Jeg mener som kjent at enhver bok med mer enn 300 sider er for lang. Selv skriver jeg dikt så korte at lesetiden må måles i sekunder, og heller ikke diktsamlingene mine tar det en time hver å komme gjennom hvis man leser dem i ett strekk. Noe man kanskje ikke bør gjøre hvis man vil få mest mulig ut av dem. De fleste dikt krever rom rundt seg for å gi mest utbytte.

Skeiv bokbransje

Så kom meldinga om at bokklubben Kursiv legges ned. Det kom ikke som noen overraskelse. Jeg har fulgt bokklubben siden oppstarten og såvidt jeg har forstått har den aldri tjent mye penger. Mange vil si at det skyldes for liten skeiv befolkning, altså at etterspørselen ikke har vært stor nok. Jeg tror forklaringen er en ganske annen.

Presentasjon av Frikar

Slik presenterer forlaget Tiden min andre diktsamling, Frikar, som kommer i mars:

I Frikar utvider Tarald Stein perspektivet fra den grensesprengende debuten Framandkar. Kjønn og identitet er fremdeles sentralt, men relasjonene til barnet er nå mer sentralt. Det samme er den erotiske kjærligheten. Stein våger å stille de store spørsmålene: Hva er en mor? Hva er en mann? Finnes det et annet språk? I Frikar skaper han et slikt språk.

Venter i spenning på forsida til Frikar

Kontrakten er signert, boka er skrevet, tittel er valgt, dikt er forkasta og skrevet om. Snart kommer manuset fra korrektur (har jeg brukt konsekventebøyningsformer?) og nytt forslag til forside fra designeren. Det er der spenninga ligger nå. Vil jeg være fornøyd? Vil forlaget høre på min eventuelle protester?

Som det påpekes i denne bloggposten, er forsida utrolig viktig. Jeg fikk derfor lyst til å skrive litt om hvordan jeg har opplevd prosessen.

Ny diktsamling neste år? Og samlede erotiske verker

Jeg tror det er lov å håpe nå. Manuset har vært innom forlaget en gang og er nå sendt inn for andre gang. Ingen har lovd meg noe og jeg veit at det tar tid før den eventuelt blir klar for utgivelse. Men det er et manus og jeg har gjort det en gang før.

Kriminalromanen er lagt på hylla til jeg en vakker dag får arbeidsstipend. Barneboka lider samme skjebne, men må kanskje vente lenger.

Derimot lysner det for de erotiske novellene som ingen forlag vil ha. Jeg har bestemt meg for å utgi dem selv og leiter etter folk som vil lese korrektur. På et tidspunkt må jeg også finne en forsideillustrasjon og tittel som passer. Det sistnevnte bør jeg klare å fikse selv, men utstyrt med minimal visuelle evner trenger jeg hjelp til forsida. Så hvis du har visuelle evner og ser deg tjent med å jobbe for hederlig omtale, knapper, glansbilder og så mange eksemplarer av den ferdige boka du vil ha – ta kontakt!

Barnebok sendt

I dag sendte jeg barnebok-manuset til fire forlag. Jeg er veldig glad i Tiden, forlaget som ga ut diktsamlinga mi, men de utgir ikke barnebøker. Det føles litt som å begynne på begynnelsen igjen. Det skal sies at jeg  sikkert kunne bedt om mer hjelp fra dem, men jeg trives med å ha mest mulig kontroll selv.

Håpet er at ett av de fire forlagene skal se potensialet og koble meg med en illustratør jeg kan samarbeide med videre. Jeg føler meg nemlig langt fra ferdig med Pappa Pernille og Paul.

Hvis ingen av de fire vil ha den, får jeg se på evt. tilbakemeldinger, kanskje skrive om og sende tilbake, eller sende til andre aktuelle forlag. Jeg har det jo heldigvis med å ikke gi meg så lett.

Positiv anmeldelse i Aftenposten, 04.05.08

«Disse diktene er ikke
bare gripende og
fascinerende i kraft av
tematikken, men
også godt skrevet»

Aftenposten har anmeldt Framandkar under tittelen «Mann i kvinnekropp». Anmelder Mariann Enge konstaterer «Leseverdige dikt om å være transkjønnet» og har åpenbart gjort hjemmeleksa si i forhold til hva transseksualisme er. Jeg forstår godt skepsisen hun gir uttrykk for i forhold til sterke tema og litterær kvalitet. Konklusjonen er heldigvis i min favør:

Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg

Sånt er absolutt hyggelig å høre, spesielt etter at enkelte forlag mente jeg ikke ville klare å kombinere et sterkt tema med litterær kvalitet. Jeg er også glad for å ha satt i gang følelser og refleksjoner:

Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn.

Takk til Tiden og Mattis!

Det er endelig litt fred å få. Og det slår meg at Tiden forlag har gjort en veldig bra jobb med diktsamlinga mi, både reint redaksjonelt og ellers. Mattis Øybø har vært redaktøren min og har gjort en kjempejobb med motivasjon og konstruktiv tilbakemelding. Og det har vært veldig kjekt å jobbe med noen som har tro på det jeg skriver. Dessuten er han en hyggelig fyr.

De andre har også gjort en super jobb. Jeg er veldig glad for at de sa ja til å ha «Morning Glory» av Marit Victoria Wulff Andreassen på forsida. (Se hva jeg skrev for ca ett år sia.) Det gjør at boka stikker seg ut i mengden på en unik måte. Bare utrolig synd at det ikke kom med på kolofon-sida. Det var rett og slett en tabbe fra forlaget og noe jeg er rimelig sikker på at ikke vil skje flere ganger.

Jeg syns også at markedsføringa har vært bra. De har gjort en god jobb med å kontakte media og styre det hele litt. Sjøl om jeg har fått en del skryt for å være lett å intervjue, både i papirformat og på TV og radio, er jeg tross alt en nybegynner. Så det har vært godt å ha mer erfarne folk i ryggen. Takk til Ragna som stilte som «støttekontakt» på TV2!

Jeg gleder meg til å jobbe med dem igjen, sjøl om sjansen for at det jeg skriver neste gang ligger utenfor deres område. Det har føltes veldig trygt å være på et lite forlag med relativt få mennesker å forholde seg til, og alle er veldig greie.

Forlagsideologi og lyrikk

Man kan ikke si at debatten raser; det gjør den sjelden når saken gjelder litteratur. Men enkelte har denne sommeren etterlyst forlagenes ideologi; etterlyst sterk profil og sterke meninger om litteratur, ikke bare form-messig. Jeg er enig i at forlagene er for like på dette området og at man savner dem som meningsbærende aktører i samfunnet og litteraturdebatten. Likevel er det ikke den manglende ideologien som peker seg ut som den største mangelen.

Det er påtagelig at stadig færre forlag utgir lyrikk. Dette har skjedd over tid, ved at forlagene som utgir lyrikk har blitt kjøpt opp av større lyrikkutgivende forlag eller har slått seg sammen. Samtidig er det svært få av de nye små-forlagene som utgir lyrikk. Dette er ikke så rart når man ser på hvordan denne bransjen blir stadig mer markedsorientert. Lyrikk er en forlagsøkonomisk utgiftspost som overlates til store forlag med samfunnsansvar. De små forlagene kan slippe unna med å si at de ikke utgir lyrikk fordi de ville knekt nakken på det økonomisk. Fordi det er sant. Og hvem er egentlig interessert i lyrikk uansett?

Lyrikken er den eldste litterære (skriftlige) sjanger vi kjenner, hvis man ser litt stort på det. Derfor tror jeg det vil være riktig å si at dagens nedprioritering av lyrikk vitner om et samfunn i ferd med å bli mer historieløst. I tillegg ser vi at romaner er det eneste saliggjørende, både når det gjelder økonomi og oppmerksomhet. Man vi ha fortellinger, bøker som i mye mindre grad krever kreativitet og med-diktning fra leserens side. Resultatet av dette blir katastrofalt i et markedsstyrt samfunn.

Jeg tror også (som jeg vel har nevnt før) at den manglende lyrikkinteressen skyldes lyrikernes og forlagenes angst for å snakke om lyrikken på forståelige måter. Man tør ikke en gang si hva ei diktsamling handler om, men tyr til svada, akademiske talemåter og generelle betraktninger. Men all lyrikk handler om noe, både på et konkret og mer abstrakt nivå. Om ikke annet er gjerne metaforene konkrete og gjenkjennelige. Vi må tørre å si at et dikt handler om noe som kan interessere leseren. Så enkelt tror jeg det er.