Posts Tagged ‘fellesskap’

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Reklamer

Mange funderer på hvorfor noen blir terrorister. Det er hovedsakelig de muslimske terroristene man bekymrer seg for, til tross for at all terror på norsk jord er begått av hvite høyreekstreme ikke-muslimske menn. Det er dessverre liten tvil om at Norge og Europa gjør alt man kan for å skape mange flere «muslimske» terrorister. Hvordan?

1. Steng grensene

Stadig færre slippes inn gjennom det norske nåløyet. Folk som flykter fra krig og elendlighet i andre deler av verden tvinges til å bli kriminelle for å komme seg hit eller bli værende. Menneskerettighetene gjelder ikke for dem. Om noen forståelig nok skulle bli bitre av den grunn, står islamistene klare med åpne armer.

2. Hindre integrering, skap utenforskap

I Norge har vi en egen minsister som ser dette som sin oppgave. Det er viktig med mest mulig forskjellsbehandling og dårligst mulige kår for de få som slipper gjennom innvandringsnåløyet. Dette skal virke avskrekkende, men hovedsakelig fører det til at selvmordsbomber kan virke som en helt ok jobb. Kunnskap om norsk språk og samfunnsliv bør ikke komme innvandrerne til gode. Det er også viktig å hindre at folk som allerede bor her, om de så er fjerde generasjon mørkhuda nordmann, føler seg som en del av det norske fellesskapet. Også her gjør integreringsministeren en «god» jobb.

3. Øk forskjellene i samfunnet

Dette fører til misnøye i alle grupper med lav inntekt. Rasismen øker blant fattige hvite («innvandrerne tar jobbene») og ytterligere utenforskap hos «innvandrere». De rike blir i økende grad redd for at hordene av fattige skal ta fra dem rikdommen, og FrP står klare til å fortelle dem at innvandrere er voldelige kriminelle. Med kraftige skattekutt har regjeringen Solberg gjort en sterk innsats også her.

4. Barna er framtidas terrorister

Det aller viktigste er å skape utrygge barn uten tilhørighet og uten tillit til det norske samfunnet. Flyktningebarn må for all del ikke få lov til å føle seg trygge eller få mulighet til å bearbeide sine traumer. Tvert imot må de påføres nye, for eksempel gjennom å fengsles på Trandum. Slik kan vi være helt sikre på at de ikke forbinder Norge eller nordmenn med noe positivt som siden kan hindre dem i å rette terrorismen hit.

Den sittende regjering har gjort en eksemplarisk innsats, men venter fortsatt på den første islamistiske terrorhandling på norsk jord.

Dette er en oppfølger til et tidligere innlegg i samme stil FrP-tale. Jeg forsøker stadig å forstå hva som rører seg i hodet på FrP-ere, men jeg klarer ikke å kvitte meg med min avvikende trang til logikk. Jeg har forsøkt å forholde meg til FrPs terminologi, der innvandrer betegner alle med mørkere hudfarge, og terrorisme er en slags muslimsk idrettsgren. Selv om jeg selvsagt vet at det ikke stemmer (nordmenn finnes i alle nyanser og terrorisme er ikke i tråd med Koranen).

 

Jeg tror det er lett å tenke at man skal finne en følelse av tilhørighet gjennom slektsforskning, ja, at det kanskje er derfor denne hobbyen blir stadig mer populær. Det er selvsagt godt mulig at noen finner det. Selv har jeg hele tida visst at det ikke gjelder meg. Selvsagt kjenner jeg igjen sider av meg selv i familien bakover, men det stopper ved mine besteforeldre. Jeg innser at jeg er mye mer prega av miljøene jeg vokste opp i og folk jeg har møtt, enn av genetiske biter av for lengst avdøde husmenn. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe som er fjernere fra meg enn nettopp bønder. Å leve på samme sted resten av livet fyller meg med bunnløs gru. Riktignok liker jeg planter og temmet natur, men helst i ganske små doser.

Likevel tar jeg meg selv i å tenke at kanskje rastløsheten min, frihetstrangen, stammer fra tyske eller italienske immigranter ikke altfor langt tilbake. Nå har jeg kommet såpass langt tilbake i alle retninger at jeg i alle fall må gi opp håpet om å finne en same som kan forklare det. Og dette skjer altså selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis var flyttingene i barndommen som planta det i meg.Prester er egentlig en slags treige nomader, har du tenkt på det?

Egentlig er jeg ikke ute etter tilhørighet, for jeg forbinder fellesskap med begrensninger, hindring av livsutfoldelse. Noe som selvsagt er litt trist, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne vært annerledes. Tidligere tider, hvor mennesker ikke var individer, bare biter av en kollektiv helhet, virker både ekstremt skremmende og fjern. Hvis jeg skulle forestille meg et helvete, ligner det veldig på de livene mine forfedre levde. I korte øyeblikk kan jeg nok tenke at tilhørighet høres fint ut, før jeg kommer på hva prisen er – å selge sin sjel.

Og så hender det at man snubler over ting som føles ubehagelig. Det kan være en svart person som oppdager at noen av forfedrene var hvite slaveeiere som systematisk voldtok slavene sine som en billig måte å sikre nye slaver, eller forfedre som deltok med liv og lyst i kolonisering og undertrykking. I den sammenhengen er min bittelille slektstråd fra Jølster (stedet hvor jeg virkelig lærte at fellesskapets pris var altfor, altfor høy) kanskje til å leve med. Etter hvert. Og man kan faktisk nikke litt nølende samtykkende til bygdebokforfatterens konklusjon om at dem man ikke vet noe om, må ha skikka seg vel.

Hva man har behov for å finne og hva man finner er sjelden det samme. I våre dager er det nok få som skammer seg over tidligere generasjoners fattigdom eller utenomekteskapelige eskapader. Mens det som en gang var grunnlag for stolthet, som krigsinnsats og overgrep, nå er det man frykter å finne. Men folk går inn i slektsforskninga med ulik bakgrunn og ulike behov. En som savner stabilitet i eget liv, ville kanskje blitt overlykkelig over alle mine husmenn. Mens jeg fryder meg over alle som stakk seg litt ut, enten det var kriminelt eller bare ved å flytte fra en landsdel til en annen. Faktisk er jeg så smått redd for å bli litt kynisk: Småunger dør som fluer, virker det som, og ekstrem fattigdom blir bare en mulighet til å finne personene omtalt i enda en kilde (fattigprotokollene). Jeg får håpe sjelen min overlever dette også.

Etter at jeg hadde forklart min datter litt om kvinners manglende rettigheter på 1800-tallet, utbrøt hun: «Folk i gamle dager var jammen slemme!» Og jeg strevde med å forklare at de ikke visste bedre. For spørsmålet da blir; finnes det ikke noe dypt inne i oss (som jeg ville kalle det av Gud i oss) som kan fortelle oss forskjellen på rett og galt? Hadde ikke menneskene på 1800-tallet sjel? (Jo, det tror jeg vel at de hadde, jeg måtte bare parafrasere den tidens argumentasjon mot at kvinner hadde sjel. Men hvor de gjemte den sjelen og det av Gud i seg, det aner jeg ikke. Min forklaring på denne gåten handler om fellesskapets pris – for å fortjene tilhørighet må det som er deg og din følelse av rett og galt undertrykkes. Men det er en forklaringsmodell jeg ikke ønsker å presentere for en 10-åring.)

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige: (mer…)