Innlegg tagget ‘angst’

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

dsc03076

«Welcome» fra fotoserien Roads to nowhere. ©2014 Tarald Stein

– slik tilbrakte jeg 30-åra (28-38)

Det er ganske nøyaktig 10 år siden jeg kom ut av dobbeltskapet som homofil transmann. Det er også 10 år siden jeg fikk henvisning til det som den gangen het GID-klinikken på Rikshospitalet.

Våren 2006 brukte jeg på å komme ut til venner og bekjente, grue meg til å gjøre det samme til foredra mine og gå til psykolog for å få henvisning til Rikshospitalet. Det gikk over all forventing, og tidlig på høsten søkte jeg navneendring og hadde min første time på Riksen.

Jeg har grudd meg til å skrive dette innlegget i hele år. På den ene siden har jeg mest lyst til å glemme hele Rikshospitalet, samtidig som de to åra der fortsatt preger hver eneste dag. Det er utrolig fristende å skrive at alt går mye bedre nå, selv om det ikke er sant. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og samtidig vil det føre til at noen mener jeg må slutte å sutre og heller ta meg sammen (hva tror de jeg har forsøkt på i dette tiåret?). Jeg vil heller ikke at min historie skal virke avskrekkende på transfolk som er helt i begynnelsen av prosessen, men nå når lovendringa er i boks tør jeg. Hvis jeg hadde visst hvordan det ville bli, hadde jeg neppe vært i live i dag. Å fortsette som forsøksvis kvinne var aldri noe alternativ. Nå har jeg på sett og vis rukket å tilpasse meg.

I begynnelsen var jeg fryktlig optimistisk. Alt var nytt og spennende, depresjonen slapp taket, jeg fikk nye venner og var ganske utadvent. Jeg var medlem av det som i dag heter HBRS. Den gangen var det den eneste organisasjonen for transmenn (FTP har alltid vært mest for transdamer). Imidlertid ble det fort klart at man ikke burde være homofil i HBRS (i alle fall ikke snakke høyt om det). Jeg reagerte også på organisasjonskulturen og måten man omtalte transfolk (i HBRS vil de egentlig ikke ha noe med begrepet trans å gjøre, men reagerer likevel på alt som skrives om det). Noe av det verste var at enhver kritikk mot Rikshospitalet ble møtt med «vil du heller at det skal legges ned så vi står uten behandlingstilbud?». Og alle som fortvilt fortalte om terapautiske overgrep (som å bli fortalt at man burde ha sex med folk man ikke tiltrekkes av for å bli hetero) og andre dårlige erfaringer, ble avfeid som enkelttilfeller. Hvor mange «enkelttilfeller» må egentlig til før en «pasientforening» reagerer?

Også perioden etter avslaget fra Rikshospitalet var preget av en viss… om ikke optimisme så i alle fall kampglød. Jeg engasjerte meg i LLH som et alternativ til HBRS. Jeg visste at jeg ikke var den eneste homofile transpersonen, ikke den eneste med dårlige erfaringer fra Riksen, ikke den eneste som ønska en revolusjon i behandlingssystem og lovverk. I dag har vi vunnet halve kampen – lov om endring av juridisk kjønn er vedtatt!

Det er tross alt ikke slik at de siste 10 åra har vært en eneste sammenhengende nedtur. Det finnes lyspunkter. Som det at jeg har fått utgitt to diktsamlinger og blitt invitert til å lese fra dem i mange ulike sammenhenger. Riktignok blir det for hvert år som går lenger mellom hver gang jeg blir invitert, men det var i alle fall gøy så lenge det varte. Jeg har fått en del nye venner,selv om dagens omgangskrets er minimal. Jeg tør også påstå at det sannsynligvis hadde tatt et par år til å få på plass lovendring hvis ikke jeg hadde starta opp LLHs transarbeid i 2009. De fleste av mine små oppturer finnes dokumentert her på bloggen.

Det er ikke til å komme forbi at disse 10 åra i ingenmannsland har gjort noe med meg. Avslaget fra Rikshospitalet og de forutgående overtrampene der hadde neppe blitt så ødeleggende dersom ikke resten av samfunnet (og mange transfolk) stilltiende godtok det. En ting er at et par påståtte eksperter uttalte at jeg ikke visste hvem jeg var, men at lovverk, myndigheter og HBRS nikka konstant samtykkende gjennom 10 år var kanskje verre.

I dag feires den nye loven om endring av juridisk kjønn. Kanskje hadde jeg klart å stålsette meg til å møte opp dersom jeg hadde en oppgave der (som å lese dikt)? Det blir uansett ganske hypotetisk. Slik det er nå sitter jeg her etter ei natt full av mareritt og klarer ikke tanken på å omgås med mennesker, og slett ikke å se all fremtidsoptimismen som i dag finnes hos yngre transfolk, eller å snakke om Rikshospitalet. Lovendringa tar ikke knekken på angsten min (men vil gjøre hverdagens papirmølle litt lettere).

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å feire mine 10 år som mann og at jeg kunne føle virkelig glede over den nye loven. Nå har jeg i alle fall skrevet dette og kan dermed bedrive aktiv fortrenging med god samvittighet.

Studii ergo sum – evig student

Publisert: tirsdag 18 august, 2015 av Tarald i akademisk, frigjøring
Stikkord:, , ,

Jeg er student igjen!

Det er 7 år siden sist. Først forsøkte jeg meg i arbeidslivet. Deretter kom fire år der NAV nedla forbud mot sånt (studering betød ifølge dem at jeg kunne fungere i 100% jobb – jeg vet ikke hvilken verden de lever i, men det er ikke min). I fjor fikk jeg det frigjørende vedtaket om uføretrygd. De forberedende stega tok jeg derfor i fjor, i håp om å studere vårsemesteret. Dessverre undervurderte jeg pågangen på enkeltemnene, så det måtte utsettes.

Å studere er en av de få tingene i livet jeg synes jeg har mestret. Altså, jeg var langt fra noen mønsterstudent – oppmøtet var variabelt, andelen av pensum som faktisk ble lest lå godt under gjennomsnittet og karakterene var sjelden noe å skryte av (men det hendte). Poenget er at jeg gjennomførte og hadde utbytte av det, uten å bli særlig uglesett av noen (såvidt jeg vet). Tvert imot satte foreleserne pris på at jeg var aktiv i forelesninger og seminar (når jeg dukka opp), og andre studenter sa at det var bra jeg spurte om ting de ikke turde spørre om selv. Det er dette jeg nå forsøker å gripe tilbake til etter alle nederlaga.

De siste fem åra har hjernen min ligget ganske brakk. Folk med en smule mer selvdisiplin enn meg klarer nok fint å lese på egenhånd, men jeg trenger deadlines og eksamener. Ellers blir det bare snegler, strikking og slektsforskning her, og det har sine åpenbare begrensninger.

Det store spørsmålet er om hjernen min er i stand til å omstille seg eller om den har degenerert fullstendig. Og om denne nymotens oppfinnelsen med obligatorisk oppmøte på universitetet (som om det var barneskolen!) legger for mange hindringer i veien. Jeg både gleder meg og er pissredd.

Jeg har selvsagt ikke rett til noe studielån. Det er egentlig bare rimelig. Mine studier gir neppe særlig utslag på BNP, eller på egen framtidig inntekt. Jeg har fått slettet min enorme studiegjeld (enormt befriende) fra mine forrige 10 år på universtitetet (i Tromsø). Som nevnt kommer jeg neppe til å lese alt på pensumlistene uansett, og trenger derfor ikke kjøpe alt. Uten studielån og som enkeltemnestudent utsettes jeg heller ikke for krav om studieprogresjon. Jeg begynner i alle fall litt forsiktig med ett eller to emner dette semesteret.

Helt sikkert er det at jeg vil ta Ritualer og overganger (KULH1090). Det virker kjempespennende og jeg gleder meg faktisk også til første forelesning neste uke! Fortsatt er det heldigvis noen emner som ikke har barneskolementalitet (obligatorisk oppmøte). Og så har jeg tatt mot til meg og sendt en epost om tilrettelegging for å slippe/redusere oppmøtekravet på et annet emne og krysser fingre og tær, for også det virker veldig spennende. Hvis svaret blir nei, kan jeg ikke ta det emnet.

Forhåpentligvis er dette altså bare begynnelsen på mange år med studier. Jeg er også litt redd for at noen mektmennesker skal finne på å forby uføretrygda å studere, for da tror jeg livet mitt blir ganske innholds- og gledesløst. Takket være min aversjon mot mennesker og ustrukturerte sosiale situasjoner er jeg ute av stand til å oppsøke steder beregnet for slike ørkesløse eksistenser som meg selv. Man kan jo også se det positive i at jeg tar opp bittelitt studieplass; da blir det færre ungdommer som kaster bort verdifull tid på fullstendig unyttige fag 😉

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: (mer…)

Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.

Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.

Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.

(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)

Endelig er rapporten om juridisk kjønn og behandlingstilbud her! Og den er (stort sett) en fryd å lese. Jeg er stolt av å være en av brikkene som gjorde den mulig. Her kommer noen høydepunkt:

Ekspertgruppa anbefaler at en persons ønske om endring av juridisk kjønn skal skilles fra den medisinske behandling vedkommende eventuelt ønsker å gjennomgå.
«Ekspertgruppa anbefaler at personer skal kunne endre juridisk kjønn i Norge uten at det
stilles krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering.»
Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn.
«Ekspertgruppa anbefaler at alle som er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig, skal ha rett til å søke om endring av juridisk kjønn. Det anbefales videre at Norge anerkjenner det juridiske kjønn en person har fått fastsatt av kompetent myndighet i utlandet, etter angjeldende lands lov.»
Ekspertgruppa anbefaler at vilkårene for endring av juridisk kjønn skal reguleres i lov.
«Ekspertgruppa anbefaler at spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori utredes
nærmere.»
Ekspertgruppa mener det må iverksettes tiltak for å bygge opp nødvendig kompetanse for utredning, diagnostikk og behandling av pasienter med kjønnsdysfori i alle delene av helsetjenestene. De regionale helseforetakene må etter ekspertgruppas mening sette i verk tiltak for blant annet å identifisere områder hvor det i dag mangler kompetanse.
«Ekspertgruppas flertall mener at det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.»
Mangel på tydelige, transparente og fagligebegrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for.
«Ekspertgruppa anbefaler at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.»
Ekspertgruppa har i sine vurderinger lagt til grunn at kjønnsdysfori ikke er en psykisk lidelse.
«Etter ekspertgruppas vurdering er det klart at tilbudet ved NBTS [Riksen] ikke ivaretar behovene til
alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori.»
Tilbudene om helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori bør således etter ekspertgruppas syn utvides til å gjelde flere enn de som mottar et offentlig tilbud i dag. Med dagens kategorisering i ICD 10 innebærer dette at pasienter som fyller vilkårene for en av diagnosene F 64. 0, F 64.8 og F 64.9 har rett på helsehjelp og skal tilbys individuelt tilpasset behandling i tråd med helselovgivningen, faglige retningslinjer og den enkeltes behov.
Nå håper jeg inderlig at Regjeringa og helseministeren gjennomfører flertallets anbefalinger! Snarest.
(Som en kuriositet vil jeg nevne innlegget mitt fra 2010, «Manifest for behandling av kjønnsdysfori«. Her ser vi hvor rask den språklige utviklingen har vært, og hvor fraværende den medisinske utviklingen har vært.)

Uinspirert dialog

Publisert: lørdag 11 oktober, 2014 av Tarald i Avreagering
Stikkord:, , , ,

– Hva driver du med da?

– Media. Rådgiver i en organisasjon. Og du?

– Ingenting.

– Ok. Hva har du gjort i dag da?

– Ingenting.

– Og dagen før?

– Ingenting.

– Men noe må du vel gjøre?

– I går var jeg en tur på butikken. Utsatte det hele dagen og var sliten etterpå.

– Så du Skavlan på fredag?

– Nei, sånne prateprogrammer er så slitsomme.

– Det kan du vel ha rett i. Hva ser du på da?

– Krim. Men jeg har ikke råd til lisensen, så jeg har ikke TV.

 

Jeg funderer på hva man skulle prata med andre om dersom man skulle få det for seg å være sosial.

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig. (mer…)

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

  • Jeg har gitt ut to bøker
  • og påbegynt mange fler 😉
  • Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
  • og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
  • Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
  • Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre. (mer…)

Man kan vel si at jeg har markert verdens poesidag på en svært passende måte. I dag var nemlig oppstarten for tiltaket jeg skal gå på fram til sommeren. NAV har nemlig et håp om at jeg skal skaffe meg en «ordentlig jobb». Det er nesten så man synes litt synd på dem (NAV altså). (mer…)

Jeg har skrevet ganske mye om depresjon her tidligere. Inspirert av Christina Barbos innlegg om sosial angst, tenkte jeg å skrive litt om angsten min. Først må jeg si at jeg er mindre plaga av angst enn av depresjon. Angsten er en bagatell i forhold, for meg. Jeg har venner som har mye sterkere og mer angst enn jeg har.

I motsetning til mange andre med sosial angst, kan jeg fint stå på ei scene eller holde foredrag. Faktisk er det å foretrekke foran gruppesituasjoner. Jeg tror det har noe med at jeg har beskjært de sosiale antennene mine til et minimum. Den beskjæringa var en konsekvens av mobbing og at jeg ikke lenger orka å lure på hva folk egentlig mente med det de sa eller blikkene de utveksla. (mer…)

Tone Maria Hansen, leder i HBRS, skriver på Gaysir 23.04.2010 om det hun betegner som myter og fakta om hennes gruppe og tar med noen interessante historiske fakta.

Historisk har HBRS, den gang LFTS, spilt en stor rolle for synliggjøring og tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Dessverre virker det som om de selv undervurderer denne rollen. Holdningen i samfunnet er i dag en helt annen enn da LFTS ble startet for 10 år siden. Dette virker det ikke som om HBRS har fått med seg. Tvert imot kan det virke som om holdningene i det norske folk er betydelig bedre enn i HBRS.

«Jentene på Toten» viste hvordan mange brukte tiår av sitt liv for å være redd for andres negative reaksjoner – ofte reaksjoner som ikke kom eller som viste seg å være positive. Dette er år mange føler er bortkastede. I løpet av tiden i redsel for å komme ut, utvikler en del angst, depresjon eller rusmisbruk. Mange sier de har slitt med selvmordstanker og ensomhet i disse årene.

Vi skal ikke bagatellisere de tilfellene hvor negative reaksjoner forekommer. Vi skal støtte dem det går ut over, samtidig som vi signaliserer at det ikke skjer ofte. Jeg mener det er på tide at myten om det fordomsfulle norske folk skrotes. De aller fleste er åpne mennesker som takler at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Kankje har ikke alle tenkt gjennom disse tingene på forhånd, men når en av kollegaene forteller hvem hun/han/hin er, en datter kommer ut til foreldrene, en nabo åpner seg ved postkassen, da tar de aller fleste situasjonen på en god måte.

Jeg tror derfor at å fokusere på fordommer som er på retur, fører med seg mer lidelse enn forbedring. Jeg håper at myndighetene vil følge opp handlingsplanen for bedre levekår også for transpersoner og gjennomføre en undersøkelse av transpersoners levekår og en undersøkelse av de reelle holdningene til transpersoner i Norge. I mellomtiden håper jeg at flere vil oppleve det befriende i å leve åpent med hvem de er og hvilken historie de har. Jeg håper at flere vil bli i stand til å se kjønnsmangfold som positivt, uansett egne forutsetninger.

Hatvold

Publisert: lørdag 28 juni, 2008 av Tarald i frigjøring, homsesaker, Politikk
Stikkord:, , , , , , , ,

hatvold

Jeg har aldri følt meg i risikosonen for vold av noe slag. Den gang jeg gikk rundt i skjørt og høye hæler var jeg aldri redd for å bli voldtatt. De fleste kvinner er på ett eller annet tidspunkt redd for det. Det finnes situasjoner der det er en reell frykt, kanskje til og med sunt å være redd. Redsel får kroppen til å være på vakt, skjerper sansene. Jeg vet ikke om jeg bare var naiv og dum eller om jeg alltid har hatt grunn til å føle meg trygg.

Ingenting i livet så langt har lært meg at jeg har grunn til å være redd for andre enn meg selv. Jeg har surfa gjennom livet uten å oppleve fysiske (inkl. seksuelle) overgrep. Jeg er priviligert.

Og så leser jeg at vold mot homser og lesber brer om seg. At det å gå hånd i hånd med en kjæreste kan virke provoserende. Folk blir spurt om de er homofile, for så å bli slått ned og mishandla. Jeg ikke bare leser om det – det hender venner og bekjente av meg forteller at de har opplevd det selv. Kan jeg fortsette å leve i min lille boble av trygghet når jeg får så tydelige bevis på at den er en illusjon? (mer…)

Jeg sitter og leser dagens Klassekampen (23/7-07) og kom over en artikkel om psykolog Ole Johan Hovlands artikkel i Norsk Psykologforenings tidsskrift. Bakgrunnen er teorien om at angst og depresjon forårsakes av bestemte tankemønstre. Dette er også bakgrunnen for kognitiv adferdsterapi, slik jeg kom i kontakt med det ved et par tilfeller på Åsgård her i Tromsø.

Hovland identifiserer en del tankemønstre som er typiske for personer med angst og depreson. Eksemplene som trekkes fram i Klassekampen er overbevisninger knytta til manglende tilhørighet, svekka selvstendighet og overdrevne standarder.

Jeg tror han har rett i at det er en sammenheng. Samtidig antydes det at disse forestillingene ikke er reelle. Det stemmer med det jeg opplevde i kognitiv adferdsterapi, der man skulle lære seg å tenke på andre måter ved å handle annerledes. Problemet for meg var nok, og er fortsatt, at disse forestillingene er ganske reelle.

Som transkjønna mangler man tilhørighet i det sosiale kjønnet man tilhører. Hver dag møter man mennesker som omtaler en med feil pronomen. Så lenge man fortsatt har f.eks. pupper blir man stadig lest som kvinne i samfunnet. Det finnes altså en reell mangel på tilhørighet hos mange transkjønna. «De som sliter med manglende tilhørighet er overbevist om at behovet for trygghet og respekt ikke vil bli imøtekommet på en forutsigbar måte» skriver Klassekampen. Veldig gjenkjennelig! Det er i følge Hovland dette som sterkest indikerer depresjonsnivået.

Overbevisning om at man ikke kan fungere uten andre, svekket autonomi, og at man må leve opp til ugjennomførbart høye standarder tilsier på samme måte høyt angstnivå. Dette hadde jeg ganske liten erfaring med før jeg møtte GID-klinikken.

Et av kravene for å få diagnose og behandling er at man skal leve et normalt liv. Dette tolker de ulike fagpersonene der ganske ulikt. Samtidig henger det igjen forestillinger fra tidligere tider om at transkjønna må være heterofile og ikke ha barn. Dette er også forskjellig fra behandler til behandler. Man møter altså en rekke høye standarder som er umulige å leve opp til (i alle fall for noen av oss), samtidig som disse ikke er konstante eller klart definerte. Dette framkaller sannsynligvis angst for mange, samtidig som mangelen på tilhørighet og trygghet forsterkes, noe som sannsynligvis øker depresjonen.

Jeg vil derfor advare mot at man forsøker å kurere transkjønnas angst og depresjon med kognitiv adferdsterapi. Tankens kraft er stor, men kan sjelden forandre den fysiske virkeligheten, innbefatta GID-klinikkens rutiner og de ansattes holdninger.

Dette er selvsagt ganske enkelt skissert. Håpet om behandlig og framtidig tilhørighet kan selvsagt dempe både angst og depresjon. Likevel virker det ikke som om GID-klinikkens ansatte er tilstrekkelig oppmerksomme på at de gjennom sine utsagn og handlemåter kan gjøre allerede deprimerte mennesker enda mer ustabile. Jeg håper at de ikke er klar over det, for det andre alternativet er at de med vitende vilje påfører mennesker ekstra psykisk lidelse.