Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

«Onanerer du?»

Jeg har fått tilgang til noen av standardskjemaene man må fylle ut når man ønsker kjønnsbekreftende behandling. Dette er altså en tykk bunke spørsmål som Rikshospitalet mener de trenger svar på for å kunne avgjøre om du er verdig behandling. Ofte møter man disse spørsmålene før man møter utrederne, og man tvinges derfor til å utlevere svært intime detaljer til personer man aldri har møtt. Her presenterer jeg et lite utvalg. Jeg har sortert dem etter fallgruve:

Feilkobling av kjønn

Hva likte du best å leke med i barnehagen? gutteleker/jenteleker/begge/ingen

Leker har ikke kjønn. Riktignok finnes det en utbredt forestilling om at noen leker er for jenter, andre for gutter, men hvilke leker dette er, varierer i ulike kontekster. I tillegg hviler dette spørsmålet (og flere tilsvarende) på antagelsen om at lekevalg i barndommen sier noe om kjønnsidentitet. Dette er en feilslutning med så mange feilkilder at jeg blir helt matt.

Har du følt seksuell opphisselse når du har på deg mannlige klær? (fra skjemaet for transmenn)

Dette er ett av spørsmålene som er ment å sile ut kanskje den mest stigmatiserte gruppen transfolk; de som knytter transerfaring til seksualitet. Det baserer seg på myten om autogynephilia. Den opprinnelige teorien handlet bare om transkvinner. Det empiriske belegget for teorien er mildt sagt omdiskutert og tynt. Noe tilsvarende har aldri vært beskrevet for transmenn. Rikshospitalet må derfor ha funnet det opp selv. I tillegg påføres transfolk skam over seksuelle følelser. Teorien ble opprinnelig laget for å forklare hvorfor homofile transfolk ikke kunne få behandling – en diskriminerende praksis som ellers i verden er historie, men altså ikke på Rikshospitalet.

Da du hadde seksuell kontakt første gang, var det med en kvinne eller en mann?

Hva dette skal kunne si om respondentens kjønnsidentitet er jeg ikke i stand til å forestille meg, annet enn at det selvsagt kan brukes til å sile ut homofile.

Det er god grunn til å tvile på at noen på Rikshospitalet i det hele tatt aner hva kjønnsidentitet er.

Krenkende

Nyter du dine følelser i penisen under seksuell kontakt? (fra skjemaet for transkvinner)

Dette er muligens relevant for å forstå hvilke behandlinger pasienten ønsker, men gir knapt noen innsikt i kjønnsidentiteten. Mer overordna er dette ikke noe som noen har noe med. Det krenker pasientens intimsone.

Her er mange spørsmål som dreier seg om hvilke(t) kjønn du har sex med og fantaserer om. Samtlige spørsmål tar for gitt at sex=samleie, heterofili og at alle mennesker kan deles inn i enten kvinner eller menn. Jeg husker at jeg følte meg tvunget til å gi en utførlig beskrivelse av alternative seksuelle handlinger av frykt for at utrederen skulle tro at jeg inntok en kvinnelig seksuell posisjon. (Uten at det hjalp.) Personenes fysiske kjønn begrenser bare i liten grad utvalget av seksuelle handlinger i den virkelige verden, i motsetning til hva Rikshospitalets utredere tror.

Oppskrift på psykisk uhelse

Spesielt ett av skjemaene utmerker seg med et tydelig budskap: Ekte transseksuelle hater kroppen sin. Jeg presenterer her samtlige påstander (hentet fra skjemaet for transkvinner, svaralternativer er: helt enig, enig, hverken ja eller nei, uenig, komplettt uenig):

1. Mitt liv ville være helt meningsløst hvis jeg måtte leve som mann.

2. Hver gang noen behandler meg som mann føler jeg meg såret.

3. Jeg blir ulykkelig når noen titulerer meg som mann.

4. Jeg er ulykkelig fordi jeg har en mannlig kropp.

5. Forestillingen å måtte forbli mann gjør meg veldig trist.

6. Jeg hater meg fordi jeg er mann.

7. Jeg føler meg ukomfortabel med å oppføre meg mannlig i alle situasjoner.

8. Bare som kvinne ville livet være verdt å leve.

9. Jeg mistrives med å stå og tisse.

10. Jeg er misfornøyd med å ha ansiktshår, fordi det virker mannlig.

11. Jeg mistrives med å få ereksjon.

12. Det hadde vært bedre å ikke leve enn å måtte leve som mann.

Ja, dette er virkeligheten for svært mange, og berører absolutt kjernen i hva det vil si å være trans. Problemene er at disse påstandene er blant de første som møter deg ved utredning, de inngår i en kontekst der de fleste vet at det finnes en fasit på svar du må gi for å få behandling og at de negative påstandene kan påvirke pasientens forhold til egen kropp, også etter fullført behandling (eller ved avslag på behandling). Et minimum burde være å formulere påstandene positivt, slik at respondentene aktivt måtte benekte dem. Men hovedproblemet er konteksten og kan bare løses ved å oppheve monopolet og innføre informert samtykke.

Det finnes flere fallgruver og mange andre problemer ved spørreskjemaene (der dårlig språk er det minste), men dette var det jeg anser som toppen av isfjellet, så får andre ta seg av resten.

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien «de fleste», men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

«Hvorfor søker du ikke om ny utredning?»

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd.

Manifest for behandling av kjønnsdysfori

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan utredning og behandling av kjønnsdysfori i Norge ikke fungerer. Med kjønnsdysfori mener jeg opplevelsen av at kroppslig kjønn ikke stemmer med kjønnsidentiteten. Her vil jeg presentere noen grunnleggende endringer som jeg mener må til for å dempe lidelsen blant mennesker med kjønnsdysfori, ofte kalt transpersoner med behov for behandling, transkjønnede eller transseksuelle.

Utredning

Det er ikke identiteten som skal avgjøre om en person skal få behandling, men behovet for kroppslige forandinger knyttet til hvilket kjønn man oppfattes som.

Utredningen må ta innover seg at mange ikke anerkjenner den todelingen av kjønn som forfektes i samfunnet i dag. En del har ikke noen identitet som kvinne eller mann, men definerer seg som begge deler, ingen av delene eller noe helt annet. Det bør ikke hindre at de får den behandlingen de har behov for. Pasienten skal informeres om alternativer til medisinsk behandling, i tillegg til å få inngående informasjon om aktuelle medisinske behandlingsmetoder.

Den kjønnsforståelsen som brukes ved GID-klinikken i dag er utdatert og hører hjemme på 1950-tallet. Utredningen må ta innover seg at kjønnsuttrykk endrer seg over tid og tilpasse seg samfunnet rundt.

Ikke på noen måte må pasientens etnisitet, seksualitet, kjønn, geografisk tilhørighet, familiesituasjon, grad av utdannelse, inntekt eller alder hindre at vedkommende får nødvendig behandling! Nødvendig behandling skal tilpasses den enkelte, spesielt i tilfeller der pasienten også har andre helsemessige utfordringer som kan komme i konflikt med behandlingen. Pasienten skal være deltakende i denne prosessen i den grad hin er i stand til det.

Utredningen må få en øvre tidsgrense. Det skal ikke være mulig å bli holdt i konstant eksistensiell usikkerhet over flere år, i dag ofte så lenge som fem år. Dagens praksis er svært skadelig for pasientenes mentale helse og kan ødelegge livskvaliteten også på sikt. Ideelt sett bør utredningstiden være maksimalt ett år og minimum tre måneder.

I dag har utredningen sterke psykoanalytiske trekk og er dominert av psykiatri. Dette er feil fokus. Sexologer bør i større grad trekkes inn. I stedet for utredning og krav som må oppfylles før behandling kan iverksettes, bør denne delen fokusere på å gi pasienten redskaper for å forstå egen prosess, ta realistiske avgjørelser om egen behandling og bli i stand til å overvinne funksjonshemninger knyttet til kjønn.

Pasienten bør informeres om det mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som eksisterer og i størst mulig grad gjøres i stand til å ta kontroll over egen kropp og kjønnsuttrykk. Utredningen må også ta høyde for pasientens seksualitet og ha som mål at pasienten skal kunne fungere best mulig og i tråd med egen seksualitet og kroppslig autonomi.

Målet med utredningen må være økt livskvalitet for hver enkelt pasient sett i forhold til individets ressurser. Pasienten skal i størst mulig grad selv ta en informert avgjørelse om hvilke(n) behandling(er) hin trenger og ønsker.

Hormonbehandling

Ved oppstart av hormonbehandling skal pasienten informeres om både fysiske og psykiske virkninger og bivirkninger. Pasienten skal kunne ha tillit til at hin kan få annen behandling selv om hormonbehandling ikke gjennomføres. Det er spesielt viktig at kroppens egenproduksjon av kjønnshormoner ikke stoppes irreversibelt (ved kastraksjon) uten at det er undersøkt om kroppen kan tilpasse seg tilførsel av ønskede kjønnshormoner.

Pasienten skal ha rett til nær oppfølging av endokrinolog eller fastlege med kompetanse på dette. Jevnlige blodprøver skal være en inkludert og selvsagt del av hormonbehandlingen.

Det må være enklere enn i dag å få tilgang på lave doser testosteron. En lav dose testosteron må kunne brukes i inntil ett år som en del av utredningen for at pasienten skal kunne ta informerte avgjørelser om videre behandling. Dihydrotestosteron (DHT) skal gjøres tilgjengelig for dem som ønsker det, med tett oppfølging så lenge dette ikke er tilstrekkelig utprøvd.

Kirurgi

Pasienten skal i løpet av utredningsfasen få fullstendig informasjon om kirurgiske alternativer og et realistisk bilde av resultatet, samt risiko forbundet med de ulike operasjonene. Hvorvidt kirurgi skal gjennomføres skal i størst mulig grad avgjøres av pasienten selv, ikke nødvendigvis innenfor utredningens tidsbegrensning.

Tilgjengelig kirurgisk behandling skal for somatiske kvinner være fjerning av bryster, livmor og eggstokker, samt tilvirking av en best mulig penis tilpasset pasientens behov. For somatiske menn skal følgende kirurgiske behandlinger være tilgjengelig: brystforstørrelse, fjerning av testikler, tilvirking av vagina og klitoris, og femininisering av ansikt.

Hjelpemidler

Alternativer til kirurgi og hormonbehandling skal gjøres tilgjengelig. Dette innebærer at følgende hjelpemidler skal dekkes: Parykk og brystproteser for mtf. Penisproteser og kompresjonsvester for ftm. Her kan det om nødvendig iverksettes fornuftige økonomiske begrensninger pr. pasient. Samarbeid med produsenter og importører bør oppmuntres.

Generelt

Det skal ikke stilles krav til at pasienten gjennomgår flere behandlinger enn de pasienten selv opplever som absolutt nødvendige. Pasienten skal, i motsetning til i dag, behandles med respekt og på en måte som er tilpasset hins ressurser, alder og forutsetninger generelt.  Menneskerettighetene skal ivaretas.

En økonomisk behovsprøving kan foretas for å redusere kostnadene. Pasientene bør informeres om muligheten for å gjennomgå kirurgi andre steder for egen regning og presenteres for realistiske resultater. Det er urealistisk at et lite land som Norge med en liten trans-befolkning skal kunne tilby kirurgi på høyt internasjonalt nivå. Det bør legges til rette for at pasienter kan velge å betale for behandling privat i utlandet. Det må også vurderes offentlig samarbeid på nordisk eller europeisk nivå på dette området.

Om utredning og behandling av personer under 18 år

Utredningstiden må reduseres! Tilgangen til pubertetsutsettende behandling må bedres. Informasjon om alternativer til medisinsk behandling er ekstremt viktig i forhold til denne aldersgruppen. Etter mitt syn kan behandling av denne gruppen (med unntak av pubertetsutsettende) være restriktiv.

Om lokalisering og sentralisering

LLH har gått inn for en desentralisering av utredningen. Dette skyldes primært behovet for å gjøre en «second opinion» mulig, sekundært å nyttiggjøre kompetanse utenfor GID-klinikken. Jeg støtter LLH i dette. Det burde være en selvfølge at også pasienter som ønsker kjønnsbekreftende behandling har rett til en ny, uavhengig vurdering («second opinion») på lik linje med alle andre pasienter.

Samtidig er det absolutt nødvendig at GID-klinikken gjennomgår en fullstendig endring i alle ledd, med utskifting av personalet (som jeg anser inkompetent til å delta i ovenstående endringer). Dersom dette ikke skjer mener jeg det er bedre å legge ned hele klinikken. Slik det er i dag er GID-klinikken til større skade enn gavn for den norske transbefolkning, med enkelte individuelle unntak.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

• Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.

• Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
• Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
• Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
• Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
• Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
• Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
• Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

Trollhare skriver det jeg ikke tør å skrive – igjen

Atter en gang har Trollhare tatt bladet fra tastaturet og forteller sannheter jeg ennå ikke tør å skrive om. Denne gangen handler det om «psykvården» og spesielt om hvordan systemet fungerer (eller ikke fungerer) i forhold til diagnosen transseksualisme. Mer tør jeg ikke å skrive. Tenk om de ansatte på GID-klinikken leser bloggen min? Les derfor mer hos Trollhare.