Angst med en kjerne av sannhet

Min største frykt er mennesker. Folkemengder er verst, men selv en tur på butikken kan gi meg åndenød og svettetokter. Det er fryktelig upraktisk. Blant annet hindrer denne angsten meg i å delta på demonstrasjoner som jeg gjerne skulle vært på. Jeg kan grue meg til å gå på butikken en hel dag og utsette det like lenge.

Ingen behandlere har for alvor forsøkt å behandle angsten min. De har notert «sosial angst» og så gått videre til å snakke om depresjonen min eller neste spørsmål på lista. Jeg har derfor fått inntrykk av at helt vanlig sosial angst hos voksne uføretrygda ikke er noe å bruke ressurser på.

Men jeg tror ikke det ville vært så lett å behandle min angst. Den får nemlig næring fra det som kalles minoritetsstress. Jeg er veldig klar over at transpersoner utsettes for diskriminering og vold. Riktignok oftere i andre land, og som oftest går det utover transkvinner og personer som ikke «passerer» som cis. Jeg er en hvit transmann over 40 i Norge og du kan ikke se på meg at jeg er trans. Altså er jeg ikke i den verste risikosonen, og jeg har aldri opplevd fysisk vold. Så en del av angsten er irrasjonell. Jeg er ikke oppriktig bekymra for å bli slått ned på Kiwi, det er mer en generell følelse av å være utsatt, sårbar.

Jeg tror det er sånn at manglende samsvar mellom hvem jeg er (mann) og hvem jeg lenge ble oppfatta som (kvinne) kan få to utfall; enten mister man tilliten til seg selv, eller til menneskene. Som oftest en meget uheldig blanding av de to. Jeg opplever at selvtilliten min har gått på bekostning av tilliten til andre. Hvis vi hadde hatt et fungerende helsetilbud for transfolk, ville dette blitt fanga opp og motvirka tidlig i behandlinga.

I stedet skjedde det motsatte: På Rikshospitalet lærte jeg at transfolk får eksistere på cis-folks nåde. At min egen identitet ikke ble vektlagt når andre fikk bestemme hvilken bås jeg ble putta i. Jeg øvde meg i å brette ut sjela for folk som var ansatt for å rive den i stykker, eller i alle fall måtte jeg framstå som troverdig. Tillit var en enveisgate. Å be om hjelp var et samtykke til å bli tråkka på. Jeg trente kroppen til å virke avslappa når alle alarmer ulte. Det var ikke godt nok. Etter to år ble jeg spytta ut med beskjed om at jeg ikke var meg, at jeg ikke kvalifiserte til å få være mann. De to åra gjorde ubotelig skade, men heller ikke posttraumatisk stress kvalifiserer jeg for. Å reagere med mistillit må likevel kunne kalles en normal reaksjon på en unormal situasjon, et begrep som går igjen i litteratur om traumebehandling.

Hvordan kan psykiatrien behandle en person med en slik «utdanning» i hva psykiatrisk «hjelp» innebærer? Man kan ikke stole på kroppspråket mitt. Ordene er mer egna for tilsløring enn avsløring. Mange psykologiske termer får alarmene mine til å gå. Jeg leter alltid etter bakenforliggende fordommer, for jeg vil ikke tillate at historien gjentar seg. Jeg tåler ikke ett «Rikshospital» til. Likevel har jeg gang på gang gjentatt mønsteret ved å be om utredning for bipolar lidelse, aspergers syndrom og PTSD, alle med samme utfall.

Jeg har også andre erfaringer som bidrar til mistillit til mennesker, men Rikshospitalet står i en særstilling. Den fordomsfulle anonyme meldinga til barnevernet, gruppeterapeuten som mente at gruppedeltakere ville ha fordommer og at jeg derfor ikke egna meg for den terapiformen, bekjente som insisterte på å kalle meg «hun», gynekologen som skjelte meg ut for å ikke ville være kvinne og så videre. Angsten handler altså delvis om erfaring, men også begrunna frykt. I forhold til mange andre transfolk har jeg faktisk vært heldig. Det er åpenbart mange slemme mennesker der ute som bare venter på å treffe en transperson de kan være slemme med, og du kan sjelden se det på dem. Er det rart jeg holder meg hjemme?!

Selvsagt finnes det flest snille mennesker. Dessverre er hjernen vår innretta til å fokusere på fare og hvordan vi unngår den. Uten det hadde neppe arten overlevd, men det byr på utfordringer i en moderne tid der fare sjelden kommer fra løver og giftige slanger. Før jeg transisjonerte hadde jeg vepsefobi. Det er fullstendig irrasjonelt (med mindre man er allergisk kanskje). Frykt for mennesker har tonnevis av fakta å støtte seg på og mye supplerende erfaring.

Psykologien har dessverre ofte problemer med folks realiteter, enten det er den deprimertes fattigdom eller den selvskadendes overgrepserfaring. Mange behandlere ser ut til å være helt fokusert på at problemet finnes i pasientens hjerne og bare der. Men pasienter eksisterer ikke i et vakuum. Vi utsettes for inntrykk og erfaringer som gjør at hjernen skaper eller opprettholder usunne mestringsstrategier. Du kan ikke behandle folk uten å ta deres livssituasjon med i betraktningen. Jeg tror at de fleste mentale lidelser har en kjerne av realiteter. Samtidig kan ikke psykologen fikse samfunnet; gi suicidale flyktningebarn permanent opphold, dele ut penger til fattige eller påby slektninger å besøke en ensom gamling. Å være psykolog må ofte føles som å skulle plastre en person som ligger under en velta gravemaskin. Jeg er sjeleglad jeg ikke er i den bransjen!

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Stolthet og fordom

En del heterofile har åpenbart store problemer med å forstå minoritetsgruppers stolthet. Jeg skal derfor påta meg å forklare fenomenet litt:

Jeg er er stolt homofil og transmann. Det er ikke en stolthet som den jeg føler for ting jeg har oppnådd, som diktsamlinga mi f.eks. Derimot er det en stolthet over å ha overlevd så langt, til tross for at enkelte vil mene at mennesker som meg ikke har livets rett. Min tilværelse som transhomse er resultat av mange dyrekjøpte erfaringer. I tillegg er det en stolthet over å tilhøre to grupper av mennesker som har erfaringer jeg mener tilfører samfunnet noe viktig, bl.a. mangfold og av og til et spennende perspektiv på kjønn. Sist men ikke minst er det stolthet over en historie av kamp for våre rettigheter, en stolthet over de som kjempa og tapte og til slutt vant slik at jeg kan ha et enklere liv enn det de fikk. Sånn sett kan det nok best sammenlignes med nasjonal stolthet, noe jeg ikke har så veldig mye av selv, men som jeg altså kan forstå ved å sammenligne det med min stolthet over å være en transkjønna homse.

Jeg vet ikke om denne forklaringa hjelper mot fordommene, men det er i alle fall alltid nyttig å formulere sånne ting for seg selv. Det dreier seg altså ikke om stolthet over å prestere homofili, så vanskelig er det tross alt ikke, selv for oss som er noe mangelfullt utstyrt nedentil. Heller ikke stolthet over å prestere en identitet. Hvordan gjør man det liksom? Derimot handler det om å ha klart seg mot alle odds, som gruppe og som enkeltmennesker, og de særtrekka det medfører.

Jeg får anbefaling til GID-klinikken!

Jippi!
Psykologen kommer til å anbefale at jeg får utredning på GID-klinikken. Det er første steg på veien til å bli mer meg selv. Prosessen kommer til å ta tid, men jeg er i alle fall i gang.

Det er en evighet siden! Tenk at jeg kunne være så glad for noe som viste seg å være så meningsløst og nedbrytende! Hadde jeg gitt opp hvis jeg visste at det ville ta to år og at jeg ville få avslag? Så lite jeg visste. Sjeleglad for at det er over. Angrer jeg på at jeg gikk gjennom det helvetet som GID-klinikken er? Nei. Merkelig nok. For det første visste jeg ikke bedre og for det andre lærte jeg ganske mye om fordommer, transfobi, homofobi og hvordan det føles å bli tråkka på – erfaringer jeg tror jeg kan bruke til noe. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg hadde hatt styrke til å kjempe uten den skjærsilden som GID-klinikken er.

Det betyr ikke at jeg er fornøyd med status quo og ikke vil forandre systemet. Men uten å ha vært gjennom det ville jeg ikke visst hvor ille det er og hva som må forandres.

Redigert september 2008