Innlegg tagget ‘NAV’

Det hender jeg sender en tanke til dem som har det verre enn meg i disse adventstider. I dag går denne tanken til de stakkarene som mistrives sånn på jobben at de heller ville valgt årevis med kroniske smerter. Jeg sikter til dem som sier at «det skal lønne seg å jobbe». Ideen om at det ikke lønner seg å jobbe vitner om et grusomt arbeidsmiljø og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Den gangen jeg besøkte Arbeidslivet, dette landet som flyter av melk og honning, hadde jeg noen jobber jeg virkelig mistrivdes i. Postkantinejobben var heldigvis bare en sommerjobb, der jeg klarte å utsette sammenbruddet til siste dag. Men om jeg hadde fått valget mellom fast ansatt i postkantina eller smerter resten av livet, ville jeg likevel valgt den. La oss si at djevelen kom og tilbød meg å bli kvitt all min angst og depresjon i bytte mot en livstidsansettelse i postkantina. Jeg tror jeg hadde tatt tilbudet.

Nå er dette scenarioet meget usannsynlig, ettersom a) djevelen ikke finnes, b) postkantina er satt ut på anbud, c) kantinejobben var ekstra godt egna til å skape både angst og depresjoner, og d) livstidsansettelser ikke finnes lenger.

Spesielt på Stortinget er det mange som åpenbart opplever jobben som ren tortur, og de befinner seg på høyresida. Disse som forutsetter at det ikke lønner seg å jobbe og tror at smerter bare finnes for å gi arbeiderklassen en sjanse til å sluntre unna. De må virkelig oppleve jobben som en lidelse fra ende til annen, stakkars! Jeg synes vi skal frigjøre dem fra denne lidelsen ved neste valg (eller helst før).

En annen opphopning av disse ulykkelige finner vi i NAV. Jeg har møtt en god del NAV-ansatte og det er opplagt at de lider under et umenneskelig arbeidsmiljø (noe de takler på ulike måter). Hele etaten bærer åpenbart på et dødsønske som kan få enhver depresjon til å lysne ved sammenligning. La etaten dø og fri de ansatte fra deres traumer!

Så når helsa og kroppen rotter seg sammen mot meg, sender jeg en tanke til alle dem som misunner meg denne uføretrygda. Det er jammen godt noen har det verre!

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Solidaritet er bra. Dessverre blir begrepet utvanna. Arbeidere skal vise solidaritet for å opprettholde ledernes høye lønninger, arbeidsløse skal vise solidaritet med heldiggrisene som har jobb o.s.v. Nei! Solidaritet skal aldri gå oppover, bare til siden og nedover!

Jeg tilhører filleproletariatet. Begrepet ble oppfunnet av Marx (& Engels) og brukt negativt om klassen under arbeiderklassen – de som var så fattige at de kunne betales av herskerklassen til å gjøre hva som helst. Anarkistene har et litt mer positivt syn på filleproletariatet.

Filleproletariatet har ingen kamerater. Denne klassen har ikke ressurser til å organisere seg, ingen pressmidler mot de øvrige klassene og har heller ingen forbrukermakt fordi vi er tvunget til å alltid velge billigste alternativ. Den demokratiske makten svekkes av manglende ressurser til å sette seg inn i politikken og det faktum at vi ikke anses som noen tung politisk målgruppe, så ingen henvender seg til oss.

I Norge omfatter filleproletariatet de fleste som over lengre tid er avhengige av trygd og sosialhjelp, samt en del som bare har kortvarige dårlig betalte jobber. Vi som punktlig møter opp til hver NAV-avtale for rutinemessig å bli tråkka på, eller i det minste få beskjed om at vi bør være takknemlige som ikke sitter på gata med en pappkopp. Staten har gjort det til NAVs oppgave å fortelle oss at vi ikke har noen samfunnsverdi, vi er en utgiftspost – og det hele er vår egen feil. Vi som hver dag gjennom media blir vitne til mistenkeliggjøring og politikernes forsøk på å frata oss eksistensminimum.

Så nei, jeg går ikke i tog i dag i solidaritet med arbeiderne. Ikke bare av politiske grunner, men også fordi jeg er ganske representativ med mine frynsete nerver. Kanskje vil det forandres hvis arbeiderne skulle finne på å gå i tog for økte sosialhjelpssatser, høyere minstepensjon, borgerlønn eller revolusjon av NAV?

Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.

  • AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
  • Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
  • Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
  • Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
  • Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
  • Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
  • Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.

De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.

Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.

Profesjonelle fordommer

Publisert: søndag 15 januar, 2012 av Tarald i Psykiatri, Trans
Stikkord:, , , , , , , ,

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

Jeg har følt på kroppen hva det vil si å leve i et samfunn med større tro på systemer enn enkeltmennesker. Først og fremst på Rikshospitalet, men også i NAV-systemet.

I går var jeg på medlemsmøte i Oslo Venstre. Den eneste taleren som klarte å engasjere meg positivt var Odd Einar Dørum, Oslo Venstres ordførerkandidat.  Han snakka om de mer overordna linjene, ideologien bak alle de gode enkeltsakene. (mer…)