Å planlegge mord – eller ikke

«Alle» anbefaler å pusle plottet før man begynner å skrive krim. Noen gjør det kjempedetaljert, andre bruker bare noen få stikkord. Jeg har brent meg på det før. Jeg har planlagt og planlagt til jeg helt mista interessen for hele greia. Det var ikke spennende lenger. Det er ti år siden jeg skreiv om et krimprosjekt her sist. Heldigvis har jeg glemt hele greia.

Photo by Evie S. on Unsplash

Derfor plotter jeg ikke på forhånd denne gangen. Men noe visste jeg før jeg satte i gang: Hvem morderen er, mordmetode, tema og tittel. Hovedpersonen («detektiven») var også ganske klar. Jeg følger de fleste av mine egne gamle regler, men bryter minst en.

Jeg skriver ikke hver dag. Det trengs minst en dags pause for å fordøye det jeg har skrevet og ruge på det neste. Og de dagene jeg skriver blir det sjelden mer enn 1000 tegn (fortsatt poet i hjertet). Nå er jeg over halvveis i historien og har ennå ikke gått lei. Derfor tør jeg å si høyt at jeg holder på. Foreløpig er det løse scener og ingen kapittelinndeling, men det kommer. Det mangler også en god del annet, men jeg tviler ikke på at det kommer på plass seinere.

Det jeg derimot føler meg alvorlig usikker på, er om noe forlag vil ha min type krim. Etablerte forlag har et helt maskineri man slipper å legge ut for (omslag, korrektur, redaktør, PR o.s.v.). Jeg er glad i å gjøre ting selv og er fornøyd med hvordan Sprik ble seende ut, men den solgte ekstremt lite og fikk ingen presse. Fullstendig min egen feil. Jeg er forresten ikke sikker på om jeg takler PR like godt som da diktsamlingene kom heller. Det er nok for seint å bli en sånn mystisk forfatter som ikke gir intervjuer (og Norge er for lite). Jeg prøver å ikke bekymre meg for sånt, for jeg var ganske glad i oppmerksomhet den gang da og kan sikkert bli det igjen.

Jeg har litt for lett for å dele en tekst for tidlig. Både til forlag og testlesere. Denne gangen håper jeg at jeg klarer å pusse litt mer før jeg trenger skryt, hjelp og støtte… Jeg er så langt unna en perfeksjonist man kan komme, så jeg er mer avhengig av kritikk enn de fleste. Samtidig er det ganske mye jeg ikke er villig til å endre (presens, førsteperson og startpunkt), og det er ikke forlagene så glade i. Forfatteren bør være fleksibel. Ungdomsromanen jeg skreiv på endte der; forlaget mente at begynnelsen var midtveis i teksten. Og det var ikke sånn at jeg hadde ei halv bok å avse, nei, det betydde at jeg måtte skrive minst like mye nytt som jeg kutta. Akkurat der forsvant motivasjonen for det prosjektet.

Det skal bli krim fra meg til slutt! Det er bare å prøve og prøve igjen til jeg får det til. Jeg har tross alt ikke noe bedre å ta meg til og noe må jeg bruke fingrene til før de visner.

Jeg skriver igjen!

Det har gått mange år nesten uten skriving. Endelig er jeg i gang igjen!

Den teiteste fastlegen jeg noen gang har hatt, mente at skriving (spesielt dikt) kunne forverre psykiske lidelser. Jeg mener nå å kunne slå dundrende fast at han tok feil. Tvert imot ble jeg verre uten skriving, og det ble en selvforsterkende sirkel. Man lar være å skrive, blir mer deprimert, får medisiner og skriver enda mindre. Selvsagt kan jeg ikke bevise årsak og virkning, men sammenhengen (korrelasjon) er klar. For min egen del har jeg ikke lyst til å gjenta eksperimentet.

Riktignok mener jeg ikke at man MÅ skrive hver dag. Og selvsagt må ikke alle skrive. Men hvis du er en sånn som trenger å skrive, bør du gjøre det mer enn et par-tre ganger i året.

Photo by Patrick Fore on Unsplash

Igangsetter

Det som dro meg i gang, var invitasjonen til å skrive et essay til en samling som kommer ut i høst, Vendepunkt (red.: Siri Meyer, Forlaget Kalliope). Det var akkurat det sparket bak jeg trengte. Jeg er takknemlig for at jeg ikke hadde forsvunnet ut i litteraturens intet, ti år etter siste bok på et etablert forlag. Takk til Bjørn Hatterud som foreslo meg!

Hva skriver jeg nå?

Det er lurt å skrive i samme sjanger som man leser. Jeg har alltid lest mest krim, men kanskje hatt mest talent for dikt. Det har vært frustrerende. Frustrerende er det også å se at noe mangler i krimlitteraturen uten å gjøre noe med det. Omsider gjør jeg noe med det; jeg skriver den krimromanen jeg syns mangler!

Jeg har prøvd før. Flere ganger. Jeg har fullført ett førsteutkast til roman (ikke helt krim), men falt av etter at et forlag hadde vist interesse (flaut!). Ellers har det bare blitt noen få kapitler. Hva jeg gjør annerledes nå? Følg med til neste gang jeg poster!

Vårrengjøring

I omtrent ti år har jeg tenkt på å fjerne døde linker og oppdatere informasjon. Omsider fikk jeg gjort det, og gitt bloggen nytt utseende i samme slengen. Litt generell opprydning ble det også. Borte er informasjon om kattene og linkene til venner og bekjente i sidemenyen (sorry).

Mens jeg rydda, sjekka jeg blant anna hvor man finner bøkene mine nå. Det er 13 år sia Framandkar kom ut, men den finnes faktisk fortsatt i en nettbutikk! Frikar finnes i et par andre. Hvis du vil ha et signert eksemplar, kan du sende meg en epost (jeg har restopplag). Sprik er fortsatt tilgjengelig på ebok.no (oppdatert lenke på boksida).

Så hvorfor denne plutselige handlekrafta? Jo, jeg har et par prosjekter på gang. Først ble jeg spurt om å skrive et essay i en antologi som kommer til høsten. Dette ga meg inspirasjon til å begynne å skrive på en kriminalroman. Igjen. Jeg har prøvd før uten å fullføre, men tenker at det gjelder å prøve helt til man får det til. Koronapandemien gjør at jeg føler meg mer som en del av samfunnet enn på lenge, så det har også hjulpet. Takka være essayantologien, fikk jeg også ordna nytt forfatterportrett.

Foto: Aina Hansson 2021

Gi meg gjerne beskjed hvis du finner døde lenker eller utdatert informasjon på informasjonssidene!

Erotikk og krim – litteraturens redning

På fredag var jeg på Krimfestivalen her i Oslo. Programmet, festivalmagasinet og de inviterte forfatterne var spennende. Noen overraska positivt, spesielt Val McDermid (som jeg leser, men begynner å bli lei av) og Torkil Damhaug. Det bekrefta mitt inntrykk av at de som snakker best om  skriving ikke nødvendigvis er de beste forfatterne.

Mange av forfatterne forholdt seg til den gamle diskusjonen om krim er fullverdig litteratur. Noen av dem følte at stemplet som krimforfatter var blitt en hemsko, mens andre dyrket sjangerens særtrekk.

Jeg tror at forfattere som er ute etter litterær kred bør finne seg andre sjangre enn krim. Kravene til hva som er god kriminallitteratur er annerledes og til dels strengere enn kravene til god kunstlitteratur.

Et av spørsmålene som ble stilt var om krim er litteraturens død eller redning. Jeg fikk dessverre ikke med meg den diskusjonen, siden den gikk på torsdagen, men jeg er tilbøyelig til å mene at den, sammen med erotikken, kan være redningen. Spenning og struktur er ofte mangelvare ellers i litteraturen (bare et inntrykk, siden det er lenge siden jeg leste andre romaner enn krim). Jeg tror mange forfattere ville hatt utbytte av å skrive eroitikk eller krim, der man har fastere rammer å forholde seg til – en slags prosaens bundne form. Jeg mener i alle fall at disse sjangrene har hjulpet min skriving.

I løpet av den ene festivaldagen min reflekterte jeg en del over hva jeg er ute etter når jeg leser krim:

Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?

Skriveliv i august: krim, ungdomsbok og fest

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra.

Den dødelige virkeligheten

I dag har jeg undersøkt den kriminelle virkeligheten. Riktignok bare Kripos’ drapsstatistikk, men nå har jeg et slags bilde av hvordan romanen min forholder seg til virkeligheten. For alle som ikke gidder å lese statistikk følger her en kort oppsummering, et tiltrengt bidrag til den jevne VG-leser:

Skriveplan for sommeren

Da er jeg tilbake på et godt skrivespor igjen etter et par veldig hyggelige møter med redaktøren min, Mattis Øybø. Han fortjener en egen bloggpost, men det får bli en annen gang. Han har et skarpt blikk for hva som kan bli god litteratur, uansett sjanger. Samtidig klarer han å inspirere mnår det trengs.

Sommerens skriveplan ser slik ut:

Juni

• Skrive dikt til neste års diktsamling
• Se hva jeg får gjort med barneboka

Juli

• Skrive krim
• Se hva jeg må gjøre med ungdomsromanen

Forhåpentligvis dukker det ikke opp flere skriveprosjekter før tidligst i desember, så jeg får litt fred til å fullføre alt jeg har satt i gang.

Gode motiver for mord

Nei, jeg har ingen planer om å ta livet av noen, annet enn på papiret. Jeg er nemlig i gang med krimmen min igjen. Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at førsteperson og presens blir for vanskelig.

Jeg er mot galskap som motiv. Det gjør en krim uinteressant. Samtidig er jeg nok innerst inne et skikkelig menneske som synes det skal svært mye til før man gjør seg til morder. Derfor sliter jeg med å finne gode grunner til å ta livet av et menneske også på papiret.