Transsynlighetsdagen

Transsynlighetsdagen minner meg på alt som har forandra seg siden jeg ble synlig i 2006. Den gangen var de fleste uvitende om at transpersoner eksisterte. Overraskende mange hadde likevel gått på skole med noen som seinere «skifta kjønn». Jeg fikk mange rare spørsmål, men møtte lite uttalt fiendtlighet. Man må vel vite at noen eksisterer før man kan legge dem for hat.

Da den første boka mi, Framandkar, kom ut i 2008 nøt jeg godt av å være en nyhet i kraft av å være meg selv. Den fikk mer oppmerksomhet enn de fleste diktsamlinger og solgte også relativt bra. Jeg ble intervjua i Blikk, Cupido, Se& Hør og flere mer vanlige (for poesien) media. To ganger har jeg lest dikta mine på Dagsrevyen. Jeg følte at det å være synlig i media ga meg en viss beskyttelse mot hatvold, ikke at det gjorde meg mer utsatt. Dette var altså før transekskluderende feminister, høyreekstreme og kristne fundamentalister fant ut at de hadde et felles hat mot transfolk. Og før den nye navneloven og rett til endring av juridisk kjønn.

Etter hvert ble vi flere synlige, og jeg trakk meg inn i skyggene. Hvis jeg kunne, ville jeg kanskje ha fortsatt å være synlig i en mediavirkelighet anno 2008. Å være synlig transperson i media i dag er noe helt annet. Jeg er veldig glad for at andre har tatt over, som Christine Marie Jentoft (intervju i Blikk) og Luca Dalen Espseth. De kan du se live i dag kl. 14.00-15.00 på instagram. Der ligger også resten av synlighetskampanjen med flere fine transfolk. Takk til foreningen Fri (tidl. LLH) som ble den stemmen for transfolk som jeg håpa da vi satte i gang!

Juridisk kjønn og personnummer

(Også postet på Tarald Skjeggfagre)

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er.

Hatvold

Jeg har aldri følt meg i risikosonen for vold av noe slag. Den gang jeg gikk rundt i skjørt og høye hæler var jeg aldri redd for å bli voldtatt. De fleste kvinner er på ett eller annet tidspunkt redd for det. Det finnes situasjoner der det er en reell frykt, kanskje til og med sunt å være redd. Redsel får kroppen til å være på vakt, skjerper sansene. Jeg vet ikke om jeg bare var naiv og dum eller om jeg alltid har hatt grunn til å føle meg trygg.

Ingenting i livet så langt har lært meg at jeg har grunn til å være redd for andre enn meg selv. Jeg har surfa gjennom livet uten å oppleve fysiske (inkl. seksuelle) overgrep. Jeg er priviligert.

Og så leser jeg at vold mot homser og lesber brer om seg. At det å gå hånd i hånd med en kjæreste kan virke provoserende. Folk blir spurt om de er homofile, for så å bli slått ned og mishandla. Jeg ikke bare leser om det – det hender venner og bekjente av meg forteller at de har opplevd det selv. Kan jeg fortsette å leve i min lille boble av trygghet når jeg får så tydelige bevis på at den er en illusjon?