Petra Vilhelmine Olsdatter – min nordnorske forbindelse

Petra Vilhelmine ble født på Grytting i Eidsfjorden i 1856. I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Eidsfjorden et eventyrlig sildefiske. Det var reine Klondyke-stemninga, med over 10 000 tilreisende og landets nest travleste telegrafstasjon. Det var ikke bare fiskere som kom, men alle som så en sjanse til å tjene seg rike, fra kremmere til gjøglere, og soldater for å holde orden i kaoset. 100 år seinere ble vestsida av Eidsfjorden, der Grytting ligger, fraflytta. I dag er dette den eneste delen av Sortland kommune uten veiforbindelse, og det var også årsaken til fraflyttinga.

Foreldrene til Petra var ikke gift, og i kirkeboka står det uægte med strek under ved dåpen hennes i 1856. De gifter seg året etter og hun får etter hvert en bror. De er fiskerbønder.

I 1865 dør mora, Hanna Marie, og Petra blir pleiedatter hos naboene. Lillebroren blir sendt i pleie hos en annen familie. Faren kunne (eller ville?) ikke ta seg av dem. Hvordan det føltes for 10åringen Petra Vilhelmine kan vi neppe sette oss inn i. Kanskje får vi en pekepinn når vi finner ut at hun ikke kaller noen av sine sønner Ole etter sin egen far (men den eldste døpes Ove). Heller ikke pleiefaren Martinus får den æren.

I 1875 befinner Hans Olai Hansen seg også i Grytting. Han er sønn av tidligere garver Hans Hansen i Gravdal i Bergen. Hva han gjorde der nord vet vi ikke. Sannsynligvis hadde det noe med fisk å gjøre. Det står at han er «forsørget av faderen», det må betyr hans egen far. Hvordan garveren hadde råd til det kan vi bare fundere på. Nord-Norge var dessuten «fattigfolks Amerika». Mange som ikke hadde råd til å reise over Atlanteren dro nordover.

Petra er nå tjenestejente på den samme gården på Grytting. Kanskje var det ekte kjærlighet, kanskje så hun en mulighet til å komme seg langt bort. I alle fall gifter de seg året etter. På slutten av tiåret vender de nesa sørover og bor ved folketellingen i 1885 i Professor Dahlsgate i Bergen. Hans er da salmakersvenn, men snart får han jobb i jernbanen.

Jernbanen fører familien til Voss en gang på midten av 1880-tallet, hvor Hans kjøper hus på Finne i 1889. Her ser det ut til at de får flere fine år. Ti barn får de, deriblant min oldefar Henrik Severin. De er såvidt ferdige med småbarnsperioden da datteren Henriette (22år) kommer «i ulykka» med en jernbanearbeider første gang og får sønnen Håkon Østensen. Tre år senere gjentar det seg og hun får datteren Maria Toresen. I 1910 er barna Håkon 6 år og Maria bare tre og er pleiebarn hos besteforeldrene. Henriette har flytta fra Voss til Bergen og arbeider på Hotell Victoria i Starvhusgaten 10 (det brenner ned i bybrannen 1916). Dette bildet må være tatt omtrent på den tida Henriette jobba der:

Før det jobba hun på et hotell på Voss (på Sørheim, hvis noen kan fortelle meg hva hotellet het blir jeg glad, enda gladere for bilde av det) og det er vel sannsynlig at det var der hun møtte jernbanearbeiderne som ble fedre til hennes barn. Man kan spekulerer litt på hvor utsatt jenter som jobba på hotell var på den tida, lenge før man satte ord på seksuell trakassering, den gangen voldtekt virkelig var tabu.

Oppdatering: Jeg har nå fått opplyst at Petra Vilhelmine døde i 1922 (men har foreløpig ikke klart å finne henne i kirkeboka).