Mysteriet Britha Hansdatter fra Søndre Kvinge (1828-1913?)

Jeg prøver å knekke noen slektsnøtter i min fars slekt (han skal få et slektshjul som forsinka bursdagspresang) og dobbelsjekke noen litt raske slutninger. Det er et nitidig detektivarbeid, så jeg tenkte å presentere et ganske gjennomsnittlig eksempel på hvordan det kan arte seg.

Britha Hansdatter ble født på gården Sørkvingo i Masfjorden i Hordaland i 1828. Hun gifter seg 40år gammel med den 20år  yngre Nils Olsen fra Famestad. Det ser ut til at det var hennes første ekteskap, så hun var en uvanlig «gammel» førstegangsbrud. En slik aldersforskjell var i og for seg ikke uvanlig, men da satt gjerne den eldste med en bra gård som den yngre ville ha fingrene i, og den eldre var vanligvis enke/-mann. Ingen av delene er tilfelle her, så jeg er fryktelig nysgjerrig på dette paret.

De slo seg ned på gården Hagesæther (/Hageset/Hakset(dagens skrivemåte)), og altså ikke noen av gårdene de selv kom fra (selv om avstandene ikke er avskrekkende). Den første sønnen, Ole Johan, ble født omtrent et år seinere, så hun var ikke gravid da de gifta seg (noe som kunne forklart en del, men nei). Førstegangsfødende i førtiåra var heller sjelden i de dager. To år seinere, i 1871, kom min tippoldefar Haldor til verden som det andre og siste barnet de skulle få.

Kirka der de gifta seg, døpte ungene og ble begrava; Hamre.

I 1888 dør Nils. Han er da like gammel som kona var da de gifta seg. Ettersom den skanna kirkeboka for Hamre ikke går lenger enn til 1881, aner jeg ikke hva han døde av (hvis han døde av noe medfødt kunne det forklart en del). Britha selv fyller 60 like etter. Den eldste sønnen drar snart til Bergen, eller kanskje er han der allerede? Vi finner ham i folketellinga 1891 som snekkerlærling i Bergen. Snart følger min tippoldefar etter, det vil si han registreres utflytta 28.januar 1895 og gifter seg fem dager seinere med min tippoldemor. Vi får håpe at de hadde kjent hverandre lenger enn det!

Vi nærmer oss århundreskiftet. Framtida ligger i byen eller på den andre sida av havet. Gårdene er for små, med for mange munner å mette. Sånn sett er de to brødrene typiske. I byen finner de seg jobber i industrien; den eldste som verksarbeider, den yngste som garver. Deres mor ser kanskje ingen framtid i byen. Hun blir i alle fall boende på gården, som kårkone mens en ny familie slår rot der. Det forundra meg litt. Riktignok var arbeiderboligene den gang svært så kummerlige, men mora var ikke akkurat vant til luksus. Den gangen var det forventa at ungene tok vare på gamle foreldre, så hvorfor gjorde ikke brødrene det? Folketellingene i 1891 og 1900 plasserer henne uansett på Hakset.

Det som voldte meg hodebry var å finne ut når hun døde. Jeg fant ingen passende Birthe Hansdatter uansett hvordan jeg søkte. Folketellinga i 1910 ga meg løsninga. Ikke fordi jeg umiddelbart fant henne der, men da jeg søkte meg fram til gården og familien hun bodde sammen med ti år tidligere, hadde hun plutselig etternavnet Nilsdatter. Hvor kom det fra? Fra hennes mann så klart. Det virker ikke logisk at hun ganske plutselig som 82-åring får et navn som skulle tilsi at hun var datter av sin egen ektemann, han som attpåtil var 20år yngre enn henne! For et moderne menneske virker det litt perverst, men sannsynligvis skyldtes det de nye navnelovene. Hun har også blitt noen år eldre, men jeg er rimelig sikker på at det er henne likevel. Jeg har ikke funnet noen andre som sted og alder passer bedre på, og som sagt finner jeg henne ikke noe annet sted. Spesielt når folk ble gamle kom de gjerne ut av tellinga og det var ingen rundt dem som huska det heller, jeg har sett det før. De som foretok tellingene var heller ikke alltid så nøye på det.

Så jeg søkte på nytt etter begravelsen hennes, med det nye (litt perverse) etternavnet. Og vips, der var hun: Død i 1913. I 1910 får vi oppgitt at hun får støtte fra fattigkassen, og hun dør som fattiglem. Nøtta er knekt, jeg fant begravelsen, men sitter likevel igjen med mange spørsmål. Besøkte sønnene henne? Hadde de virkelig ikke mulighet til å ta seg av sin gamle mor? Eller var det noe annet ved henne, noe som gjorde at hun ikke ble gift før hun var 40 og at sønnene ikke ville eller kunne ta henne med til byen? Kanskje kan dødsårsaken gi oss et hint når den kirkeboka blir skanna, eller kanskje ligger nøkkelen hos hennes mor, et enda større mysterium med en mulig mørk hemmelighet. Mora er nemlig neste punkt på lista mi over ting som skal dobbel og trippelsjekkes.

Helt sikkert er det at det finnes mye vi aldri får vite om våre forfedre, ting som de selv ville holde skjult for enhver pris og ting som bare glapp ut av historien, aldri dokumentert og snart glemt.

Aftenposten-sak fra 2011 av en journalist med forfedre fra nettopp denne gården. Ja, om ikke forfedrene våre var nært beslekta (mine hadde ingen dyp tilknytning men kom flyttende og bodde der bare en generasjon, og navnet brukte de enda kortere om i det hele tatt om seg selv), så var de garantert tette naboer. Mine skrev nemlig også Hagesæther med h (tror jeg). Og Nils Olsen jobba på teglverket ved siden av å dyrke jorda. Kanskje er journalisten etterkommer av familien som overtok plassen da min tippoldefar og broren hans dro til byen?

Petra Vilhelmine Olsdatter – min nordnorske forbindelse

Petra Vilhelmine ble født på Grytting i Eidsfjorden i 1856. I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Eidsfjorden et eventyrlig sildefiske. Det var reine Klondyke-stemninga, med over 10 000 tilreisende og landets nest travleste telegrafstasjon. Det var ikke bare fiskere som kom, men alle som så en sjanse til å tjene seg rike, fra kremmere til gjøglere, og soldater for å holde orden i kaoset. 100 år seinere ble vestsida av Eidsfjorden, der Grytting ligger, fraflytta. I dag er dette den eneste delen av Sortland kommune uten veiforbindelse, og det var også årsaken til fraflyttinga.

Foreldrene til Petra var ikke gift, og i kirkeboka står det uægte med strek under ved dåpen hennes i 1856. De gifter seg året etter og hun får etter hvert en bror. De er fiskerbønder.

I 1865 dør mora, Hanna Marie, og Petra blir pleiedatter hos naboene. Lillebroren blir sendt i pleie hos en annen familie. Faren kunne (eller ville?) ikke ta seg av dem. Hvordan det føltes for 10åringen Petra Vilhelmine kan vi neppe sette oss inn i. Kanskje får vi en pekepinn når vi finner ut at hun ikke kaller noen av sine sønner Ole etter sin egen far (men den eldste døpes Ove). Heller ikke pleiefaren Martinus får den æren.

I 1875 befinner Hans Olai Hansen seg også i Grytting. Han er sønn av tidligere garver Hans Hansen i Gravdal i Bergen. Hva han gjorde der nord vet vi ikke. Sannsynligvis hadde det noe med fisk å gjøre. Det står at han er «forsørget av faderen», det må betyr hans egen far. Hvordan garveren hadde råd til det kan vi bare fundere på. Nord-Norge var dessuten «fattigfolks Amerika». Mange som ikke hadde råd til å reise over Atlanteren dro nordover.

Petra er nå tjenestejente på den samme gården på Grytting. Kanskje var det ekte kjærlighet, kanskje så hun en mulighet til å komme seg langt bort. I alle fall gifter de seg året etter. På slutten av tiåret vender de nesa sørover og bor ved folketellingen i 1885 i Professor Dahlsgate i Bergen. Hans er da salmakersvenn, men snart får han jobb i jernbanen.

Jernbanen fører familien til Voss en gang på midten av 1880-tallet, hvor Hans kjøper hus på Finne i 1889. Her ser det ut til at de får flere fine år. Ti barn får de, deriblant min oldefar Henrik Severin. De er såvidt ferdige med småbarnsperioden da datteren Henriette (22år) kommer «i ulykka» med en jernbanearbeider første gang og får sønnen Håkon Østensen. Tre år senere gjentar det seg og hun får datteren Maria Toresen. I 1910 er barna Håkon 6 år og Maria bare tre og er pleiebarn hos besteforeldrene. Henriette har flytta fra Voss til Bergen og arbeider på Hotell Victoria i Starvhusgaten 10 (det brenner ned i bybrannen 1916). Dette bildet må være tatt omtrent på den tida Henriette jobba der:

Før det jobba hun på et hotell på Voss (på Sørheim, hvis noen kan fortelle meg hva hotellet het blir jeg glad, enda gladere for bilde av det) og det er vel sannsynlig at det var der hun møtte jernbanearbeiderne som ble fedre til hennes barn. Man kan spekulerer litt på hvor utsatt jenter som jobba på hotell var på den tida, lenge før man satte ord på seksuell trakassering, den gangen voldtekt virkelig var tabu.

Oppdatering: Jeg har nå fått opplyst at Petra Vilhelmine døde i 1922 (men har foreløpig ikke klart å finne henne i kirkeboka).

Trans for historikere m.fl.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

  • Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
  • Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
  • Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
  • Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner. Les videre

Lest: Historisk rettsmedisin

Mange forfattere bruker den historiske sjangeren til å slippe unna dagens laboratoriebaserte etterforskning. De søker tilbake til den tiden da en logisk hjerne var det beste og bortimot eneste verktøyet for å oppklare forbrytelser. Det gjør ikke Lene Kaaberbøl i Kadaverdoktoren. Leseren trekkes inn i rettsmedisinens barndom, en tid der bakterienes eksistens og beskaffenhet nylig er oppdaget.

Handlingen foregår i Frankrike på grensa mot Tyskland på slutten av 1800-tallet. Gamle forestillinger sloss mot nye vitenskapelige oppdagelser og skaper en konflikt som preger alt fra karakterskildring til miljøbeskrivelser, og ikke minst plottet.

Hovedpersonen er datter av «kadaverdoktoren»Karno, legen som obduserer de døde. Madeleine Karno er forut for sin tid; en ambisiøs kvinne som setter vitenskap foran følelser og kjemper mot datidens oppfatning av kvinners rolle.

Jeg får alltid et inntrykk av å lese gammel tekst når jeg leser dansk. For denne romanens del passer det godt, men det gjør det vanskeligere å analysere romanens språk.

Dette er en roman hvor alle tråder nøstes sammen til slutt. Jeg sitter ikke igjen med et eneste spørsmål. Jeg tror at boka ville tjent på å la noen spørsmål være ubesvarte, men det er en vanskelig balansegang. Det skal ikke mye til før leseren føler seg snytt over ikke å få vite alt. Dersom forfatteren lar et og annet spørssmål forbli ubesvart, er det lettere for at leseren selv lager sine egne svar, bruker fantasien og opplever at romanen ikke forsvinner i massen.

Personlig setter jeg svært stor pris på spenningen mellom Madeleine og professor Dreyfuss, og spesielt avslutningsscenen. Mer røper jeg ikke.