Bestens slektskart

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Etterlyser slektsbilder fra Voss

Jeg har etter hvert scanna det foreldra mine har av slektsbilder, men de har ikke bilder av alle. Vi har ikke kontakt med fjernere slektninger, så derfor legger jeg ut en etterlysning her.

Henrik Severin Hansen (1880-1919), gift med Cecilie Amalie og far til min farmor.

Henriks foreldre var innflyttere på Voss, bodde på Finne og hadde mange barn. Hans Olai Hansen (1854-1938) var sporskifter fra Bergen. Kona Petra Vilhelmine Olsdatter (1856-?) kom nordfra (Sortland/Hadsel) og jeg har ikke klart å finne hennes begravelse (hun forsvinner etter 1910). De hadde to barnebarn boende hos seg ved FT1910.

 

Petra Vilhelmine Olsdatter – min nordnorske forbindelse

Petra Vilhelmine ble født på Grytting i Eidsfjorden i 1856. I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Eidsfjorden et eventyrlig sildefiske. Det var reine Klondyke-stemninga, med over 10 000 tilreisende og landets nest travleste telegrafstasjon. Det var ikke bare fiskere som kom, men alle som så en sjanse til å tjene seg rike, fra kremmere til gjøglere, og soldater for å holde orden i kaoset. 100 år seinere ble vestsida av Eidsfjorden, der Grytting ligger, fraflytta. I dag er dette den eneste delen av Sortland kommune uten veiforbindelse, og det var også årsaken til fraflyttinga.

Foreldrene til Petra var ikke gift, og i kirkeboka står det uægte med strek under ved dåpen hennes i 1856. De gifter seg året etter og hun får etter hvert en bror. De er fiskerbønder.

I 1865 dør mora, Hanna Marie, og Petra blir pleiedatter hos naboene. Lillebroren blir sendt i pleie hos en annen familie. Faren kunne (eller ville?) ikke ta seg av dem. Hvordan det føltes for 10åringen Petra Vilhelmine kan vi neppe sette oss inn i. Kanskje får vi en pekepinn når vi finner ut at hun ikke kaller noen av sine sønner Ole etter sin egen far (men den eldste døpes Ove). Heller ikke pleiefaren Martinus får den æren.

I 1875 befinner Hans Olai Hansen seg også i Grytting. Han er sønn av tidligere garver Hans Hansen i Gravdal i Bergen. Hva han gjorde der nord vet vi ikke. Sannsynligvis hadde det noe med fisk å gjøre. Det står at han er «forsørget av faderen», det må betyr hans egen far. Hvordan garveren hadde råd til det kan vi bare fundere på. Nord-Norge var dessuten «fattigfolks Amerika». Mange som ikke hadde råd til å reise over Atlanteren dro nordover.

Petra er nå tjenestejente på den samme gården på Grytting. Kanskje var det ekte kjærlighet, kanskje så hun en mulighet til å komme seg langt bort. I alle fall gifter de seg året etter. På slutten av tiåret vender de nesa sørover og bor ved folketellingen i 1885 i Professor Dahlsgate i Bergen. Hans er da salmakersvenn, men snart får han jobb i jernbanen.

Jernbanen fører familien til Voss en gang på midten av 1880-tallet, hvor Hans kjøper hus på Finne i 1889. Her ser det ut til at de får flere fine år. Ti barn får de, deriblant min oldefar Henrik Severin. De er såvidt ferdige med småbarnsperioden da datteren Henriette (22år) kommer «i ulykka» med en jernbanearbeider første gang og får sønnen Håkon Østensen. Tre år senere gjentar det seg og hun får datteren Maria Toresen. I 1910 er barna Håkon 6 år og Maria bare tre og er pleiebarn hos besteforeldrene. Henriette har flytta fra Voss til Bergen og arbeider på Hotell Victoria i Starvhusgaten 10 (det brenner ned i bybrannen 1916). Dette bildet må være tatt omtrent på den tida Henriette jobba der:

Før det jobba hun på et hotell på Voss (på Sørheim, hvis noen kan fortelle meg hva hotellet het blir jeg glad, enda gladere for bilde av det) og det er vel sannsynlig at det var der hun møtte jernbanearbeiderne som ble fedre til hennes barn. Man kan spekulerer litt på hvor utsatt jenter som jobba på hotell var på den tida, lenge før man satte ord på seksuell trakassering, den gangen voldtekt virkelig var tabu.

Oppdatering: Jeg har nå fått opplyst at Petra Vilhelmine døde i 1922 (men har foreløpig ikke klart å finne henne i kirkeboka).

Uheldig, mindre intelligent eller løs på tråden?

Det er ikke ofte jeg har kommet over kvinner som har barn med tre ulike fedre og bare var gift med en av dem.

Ingeborg Einersdatter blir født på slutten av 1600-tallet. I februar 1719 døper hun sin datter Johanna i Bergen. Johannas far er «nu salig» Jon Olsen som døde et halvt år tidligere. Ingeborg og Jon var forlova, men rakk åpenbart aldri å gifte seg.

I 1723 ser lykken ut til å snu for Ingeborg når hun gifter seg med Johannes Torstensen. Det kan til og med se ut til at hun har lært noe siden sist: Datteren Bodil blir født over et år senere. Og så skulle man tro at livet gikk sin vante gang, men nei.

Sønnen Jon(as) Paulsen blir født i 1727, og Ingeborgs ektemann er ikke faren. Derimot oppgis han å være båtsmann Paul Christensen som er «forreist til Holland». Han dukker ikke en gang opp for å dø i Bergen, så om han fantes er et åpent spørsmål. Vanligvis ville barn av gifte mødre automatisk føres opp med ektemannen som far. Hvorfor skjedde ikke det her? Var Johannes bortreist i den aktuelle perioden? Eller hadde han sett seg lei på at kona lå med andre? Dessverre kommer vi neppe til å få svar på det.

Johannes Torstensen dør i 1743 (jeg tror det må være ham). De får ikke flere barn. Ingeborg dør i 1752. Fødselsåret oppgis da å være 1689, men jeg finner bare en født 1696. Det ville egentlig ikke forundre meg om hun så 7år eldre ut enn hun var, så det kan være henne.

Jonas vokser opp og gifter seg to ganger. Ingen av de fire døtrene kalles opp etter Ingeborg. (Det fikk meg til å tvile på om koblinga til henne var riktig, men jeg finner ingen bedre alternativer.) Derimot finner vi døtre oppkalt etter hans søster Johanna, faren og Jonas’ første kone. Jonas er min 5. tippoldefar.

Jeg vil tro at Ingeborg ble straffet i alle fall for den siste fødselen, men kildene mangler. Sex utenfor ekteskapet når en av partene var gift, ble kalt hor og til dels straffet ganske hardt. Dersom ingen av dem var gift, het det leiermål. Det fikk man bøter for, men ved tredje gjentakelse var straffen hardere. Det verste var likevel blodskam – sex med noen i slekta. Slektskap inkluderte inngiftede. Derfor finnes det flere saker fra denne tida hvor stefar og -datter dømmes til døden.

Det skjedde for eksempel med Guri Torleivsen og hennes stefar Odd Johannesen Brekke på Voss. I 1713 fikk Guri et barn uten å være gift. Først fikk Jon på Slen skylda for dette, men i 1731 kom saken opp og stefaren ble avslørt som barnets far. Dermed ble de begge henrettet. Jeg skulle gjerne visst om Guris mor fortsatt var i live da, hvor gammel Guri var og hva som skjedde med barnet (visstnok døpt Randvei), men også her mangler kilder.