Archive for the ‘helse’ Category

Å sove for fort

Posted: tirsdag 30 oktober, 2018 by Tarald in angst, helse, Psykiatri
Stikkord: , , , , , ,

Våkner av at jeg ikke får puste, gjennomsvett etter 6 timers søvn. Øynene gjengrodd av for tørr luft (39%rh allerede, kvir meg til det blir 20 minus ute). Trekke pusten dypt. Igjen og igjen. Ikke tenke på drømmen – man glemmer lettere da. Stå opp, skifte klær, vente på at senga skal tørke. Tenke på alt mulig annet og helst ingenting.

Vente på at det hele skal gjenta seg, gjerne flere ganger i døgnet. For jeg trenger jo søvn, selv om den bare kan friste med mareritt og stress. Det er sjelden gjentakende drømmer og lite å hente på å analysere dem. De handler om hverdagslige situasjoner som de fleste opplever i våken tilstand, ispedd litt ekstra stress, skuffelser, ondsinnede mennesker, dumme mennesker, folk, folkemengder, svik. Alt det jeg skyr som pesten i våken tilstand. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde drømmer som ikke var mareritt.

Jeg møtte en gang en chilener som fortalte at han som nyankommen flyktning trodde at å «sove for fort» var et norsk uttrykk for å forsove seg. Jeg synes uttrykket er meget treffende for min opplevelse, og sikkert mange flyktningers også. Jeg sover for fort og våkner utslitt.

Så bruker jeg dagen på å restituere meg, før jeg tvinges til å sovne i forventningen om marerittene. Det er ikke rart jeg har innsovningsproblemer. Tabletter hjelper lite mot lakenskrekk. Det er ulogisk å frivillig utsette seg for alt hjernen kan koke sammen av skrekk og stress. Og likevel må jeg det. Mennesket trenger søvn. Det er blitt rutine ligge pal i mange timer, gjerne like mange som selve søvnen tar, og bare vente på å miste kontrollen, overlate den til skrekk og avmakt.

Heldigvis går det i perioder. Det kan gå hele uker uten at jeg våkner på denne måten. Jeg har ikke funnet noe mønster i det, det virker tilfeldig. I likhet med angsten, er marerittene noe som har dukket opp etter utredningen på Riksen. Det ville vært lettere å holde ut, hvis marerittene og tap av livskvalitet kunne brukes til å stille dem til ansvar. Dessverre virker det ikke som om det er en mulighet.

Reklamer

Før sa man gjerne at folk med angst og depresjon hadde nerveproblemer. Nå vet de fleste at psykiske problemer ikke har noe med nervesystemet å gjøre. På tampen av fjoråret fikk jeg derimot påvist perifer polynevropati.  I et par år har stadig større deler av føttene blitt følelsesløse, og nå har det også begynt i hendene.

Følelsesløshet er egentlig feil. De fleste har sikkert opplevd at en fot «sovner» hvis man sitter på en måte som blokkerer nervebanen til den. Den prikker og stikker mens man forsøker å «vekke» den og det gjør vondt å komme borti noe. Det er slik føttene og fingertuppene mine har det. Konstant. Det går ikke over. Ofte blir sitringen og stikkingen til en brennende, sprengende følelse. Det kan føles som om føttene er hovnet opp til dobbbel størrelse, mens de ser helt normale ut. Innimellom stikker det til så man vil hyle høyt, men akkurat det kan man få medisin mot. Den konstante sitringen og følelsesløsheten finnes det derimot ingen behandling for. Temperaturfølelsen er også ute av lage; kulde blir til smerte og hender og føtter kan føles gjennomfrosne selv når de er ganske varme.

polynevropati

Fra å omfatte tuppen av stortærne i 2016, har det nå slukt hele fotbladet og alle fingertuppene. Da jeg var til undersøkelse i desember, hadde det tatt bare halve fotbladet og jeg kjente ikke noe i fingrene ennå. Noe av det jeg synes er mest skummelt, er at det går såpass fort. Det er veldig skremmende og gjør at jeg lurer på hvor langt det vil gå og hvor raskt. Det er ikke sikkert at jeg hadde takla bedre å våkne opp halvveis lam i morra, men nå rekker jeg å grue meg i flere år før det evt. går så langt.

Det er ikke vanlig at det utvikler seg så fort, og de fleste som får det er betydelig eldre enn meg. Jeg har tragikomisk nok fått høre at «det er vanlig å bli dårlig til beins når man blir eldre», men jeg er jo bare 40.

Ofte skyldes polynevropati diabetes, alkoholisme eller kreftbehandling. I ca. 50% av tilfellene finner man ingen tydelig årsak til sykdommen, og dessverre er jeg en av dem. Det er vanskelig å akseptere at man blir syk og funksjonshemma uten å vite hvorfor. Ikke minst fordi det bestemmer utfallet. Hvis man finner en bakenforliggende årsak som kan behandles, kan man også stoppe spredningen. Jeg har tatt MR fra topp til tå og ørten blodprøver uten å finne noen slik forklaring. Min konklusjon er at det begynte med de aller tynneste nervene og har nå spist seg opp til nervetråder som man kan påvise skade på, foreløpig bare motorisk, men jeg er rimelig sikker på at de sensoriske også er rammet. Det hadde vært fint å ha en nevrolog som kunne svare på spørsmål og følge utviklinga, men han jeg havna hos hadde transgender broken arm syndrome.

Ingen leger eller eksperter har turt å si noe om mine framtidsutsikter, men jeg har vanskelig for å se at utviklingen plutselig skal stoppe opp av seg selv, og heller ingenting på nett om at det kan skje. Jeg har heller ikke klart å finne noe om at det er en grense for hvor mange/store nerver som kan skades, så jeg går ut fra at det ikke finnes noen slik grense. Når jeg har ytret noe om dette, får jeg beskjed om å tenke positivt og at de fleste ikke blir avhengige av rullestol. Jeg føler ikke at den raske utviklingen og min (i denne sammenheng) lave alder blir tatt med i den beregningen. Det er selvsagt logisk at noen som får sykdommen som 70-åring, bare opplever langsom forverring og så dør 10 år seinere aldri rekker å havne i rullestol.

Kanskje har jeg tatt sorgene på forskudd, eller mer sannsynlig begynt nødvendig bearbeiding tidlig. Det første jeg gjorde var å lage min egen stokk. Før ferien ba jeg ergoterapeut søke om utendørs elektrisk rullestol og fikk det. Begge deler har hjulpet meg mye. Stokken er en sikkerhet når jeg føler meg litt vaklevoren på føtter som ikke føler skikkelig bakkekontakt lenger, og et signal til omverden om å vise hensyn. Rullestolen, som jeg humoristisk kaller trygdetesla, har hjulpet meg til å se mer av kommunen jeg bor i og gjør at jeg kommer meg mer ut enn før. Jeg er glad for at jeg ikke har vært redd for å bruke hjelpemidler, for jeg har hatt stor glede av dem så langt. Noen ville sikkert kvidd seg og utsatt det i det lengste fordi de er redd for hva andre vil si eller fordi de tror at hjelpemidler vil ødelegge selvbildet deres. Sånn sett er jeg heldig. Det gjelder å leve så godt man kan.

Det tok lang tid å presse ut dette innlegget. Jeg synes ikke veldig synd på meg selv, og håper ikke teksten gir det inntrykket. Den sier ingenting om hvordan alle andre opplever diagnosen, den er tross alt mer en samling symptomer og pasientene kan grupperes på ulike måter. Jeg trengte å skrive en tekst om hvordan jeg opplever det å ha perifer polynevropati, strippa for alle oppløftende fakta som dessverre ikke gjelder meg (som langsom utvikling og behandlingsbar årsak).

Dette er selvsagt ikke en offisiell diagnose. Navnet beskriver galgenhumoristisk enkelte legers tendens til å skylde alle dine plager på det faktum at du er trans og får hormonbehandling. Og løsningen blir dermed å ta fra deg hormonene.

Hormonbehandling kan ha uønskede bivirkninger, for all del. Problemet er a) at slike leger fort overser andre og kanskje mer alvorlige årsaker og b) at de ikke tar med i betraktning hvilken belastning det er for mange transpersoner å slutte med hormoner, om enn midlertidig. Jeg var jo utsatt for et slikt eksperiment i 2016.

Nå har jeg pådratt meg en nevrolog som ymter frampå om å gjenta katastrofen, ettersom han mener at hormonbehandling kan forårsake polynevropati. Etter å ha lett med lys og lykte etter noe som ligner forskningsmessig belegg for dette, og vel vitende om at han har null erfaring med transpasienter, er jeg nå helt sikker på at dette er tøv og fordommer fra ende til annen. Dette er, i enda større grad enn sist, et tilfelle av «transgender broken arm syndrome». Denne gangen skal jeg være føre var og nekter å se fyren igjen. Dessverre er det nok lettere å bytte fastlege enn spesialist.

Artikkelen som først navngav «syndromet». En australsk lege gir mange eksempler i denne saken.

Det finnes selvsagt andre grupper som utsettes for noe lignende. Det er f.eks. helt utrolig hva som visstnok kan kureres med røykeslutt eller slanking, samtidig som man ser helt bort fra det stress og tap av livskvalitet det kan forårsake. Et ekstremt eksempel kom fram i NRK-dokumentaren «Fedmekirurgiens bakside»: Man fulgte hovedpersonen mens hun gleda seg, endra livsstil og la seg på operasjonsbordet for en fedmeoperasjon – og så viste det seg at hun hadde kreft. At hun var sliten og mangla energi ble bare tolka som resultat av fedme, mens det hos tynnere mennesker kunne ha ført til mer grundig utredning. På den annen side er det ikke sikkert man hadde funnet kreften hvis hun ikke skulle operere bort magen.

En annen gruppe som ofte sliter med noe lignende, er psykisk syke. De får ofte høre at alle deres plager «bare er psykisk». Så tar det noen år og legebytter, og så viser det seg at f.eks. smertene hadde en klar fysisk årsak likevel. Det er veldig frustrerende mens det pågår, og kan være direkte livsfarlig.

Jeg sliter med å komme på lignende for grupper jeg ikke tilhører, men det finnes sikkert. Jeg har støtt på alle de nevnte variantene. Det som nå har vist seg å være polynevropati har f.eks. blitt avskrevet som «bare psykisk». Om det ikke er fordommer som ligger bak, må det være latskap. Hva kan ellers få leger til å tro at pasienter er endimensjonale vesen med bare en type lidelse hver, eller at det eneste som hjelper er noe pasienten kan fikse selv? Kan det være noe de lærer på legestudiet? Hva skal vi med leger hvis vi uansett kan fikse alt selv?

Av og til blir jeg så inderlig lei livet som pasient, ikke bare på grunn av plagsomme symptomer og behandlinger. Leger kan være både forbannelser og velsignelser, gjerne i en og samme kropp – det er igrunn rart de ikke blir psykotiske eller bipolare alle sammen. Stort sett vil de heldigvis vel, og mange ganger kan man få dem til å revurdere synspunkter, feilslutninger og diagnoser. Derfor håper jeg at mange leger vil lese dette og tenke seg om en ekstra gang når de støter på «transgender broken arm syndrome» (eller beslekta problemer) neste gang.

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

  1. del i min politiske serie

Dagens situasjon: Stadig flere sliter med å ha råd til mat og andre nødvendigheter. Eierne av matvarekjedene tjener grovt på et helt grunnleggende menneskelig behov. Staten bruker til dels store summer på folkeopplysning om sunn mat og har liten direkte påvirkning på folks matvaner.

Den tradisjonelle kommunistiske løsninga ville være at staten overtok alt salg av mat. Jeg tror ikke det er gjennomførbart uten væpna revolusjon, og langt fra sikker på at resultatet ville bli bra.

Så hva kan vi gjøre?

Staten burde ta alle pengene som brukes på informasjon til folk om mat og bruke dem til å starte en statlig billigkjede. Her skal man ikke ha mange typer av samme vare, men det skal være billig, sunt og miljøvennlig. Utvalget skal bestå av max et par varer i samme kategori og prisnivået være like under FirstPrice. De skal aldri ha tilbud på annet enn varer som snart går ut på dato, og utgåtte varer legges tilgjengelig utenfor butikken etter stengetid.

I tillegg til å hjelpe fattige og folk med beslutningsvegring, kan disse butikkene bli ypperlige steder å drive arbeidsmarkedstiltak. Det er ikke meningen at disse butikkene skal gå i pluss, men spare staten for utgifter til konsulenter og PR, og dermed ikke bli noen stor utgiftspost. Vi vet at helsa er dårligere blant fattige og at vi spiser mer usunt enn resten av befolkninga. Dette skyldes nok i stor grad at folk er fattige fordi de ikke er friske, men sunn mat kan neppe skade, og i beste fall spare staten for helseutgifter på sikt.

Dette vil ikke bety slutten for de private kjedene, som fortsatt kan tilby større utvalg, mer usunn mat og dyrere mat. Folk flest i Norge har svært god råd og bruker liten andel av inntekten på mat. Mange er dessuten genuint interessert i mat og kan bruke hobby-budsjettet også. Kanskje vil det resultere i etablering av flere mindre gourmetbutikker på bekostning av de store kjedene, noe som mange vil ønske velkommen.

På mindre steder kan man se for seg at statens butikk drives litt som post i butikk for ikke å konkurrere med den ene nærbutikken. Evt. finnes disse butikkene bare på steder med mer enn to matbutikker og tilbyr utkjøring til mer grisgrendte strøk. Dersom forsøk viser at bruk av disse butikkene virker stigmatiserende, kan man organisere dem som nettbutikker. Utkjøring kan også samkjøres med en del sosiale tjenester som hjemmehjelp og barnevern. Norske forbrukere er generelt opptatt av billig mat, så jeg tror egentlig ikke at stigmaet vil bli så stort.

Jeg ser faktisk ingen ulemper med en sånn ordning og vil gjerne høre motargumenter!

Nå nærmer jeg meg ferdig med å oppdatere alle etater og instanser som opererer med personnummer. Erfaringene er mildt sagt ulike.

  • Pass. Ingen problemer. 450kr.
  • Førerkort. Ingen problemer. 340kr
  • Mobilabonnement. Jeg hadde hørt at dette var et problem. Det viste seg at Telia ikke lagrer personnummer. I de tilfellene jeg får beskjed om at telefonnummeret og personnummeret ikke stemmer overens ligger altså ikke problemet hos dem.
  • Bank.
    • Dnb oppdaterte personnummer automatisk fra folkeregisteret. Veldig praktisk. Men siden de nå innfører nye gebyrer, vil slutte med kontanter og støtter oljeledningsprosjektet i Standing Rock vil jeg ikke lenger være kunde der.
    • Jeg vurderte å bytte til Skandiabanken, men de vil ikke ha fattige kunder. Kredittsjekk selv for et vanlig bankkort. Jeg har ingen betalingsanmerkninger, men tjente under 100 000 i fjor.
    • Landkreditt Bank. Noe mer komplisert. Ingenting gikk automatisk og det endte med at jeg måtte troppe opp på kontoret deres med nytt pass. Løsninga ble å avslutte den kontoen jeg hadde der og opprette ny. Glimrende service i den begrensa åpningstida de har.
  • Apotek. E-reseptene var ikke automatisk overført fra det gamle til det nye personnummeret, men jeg fikk medisin likevel etter å ha forklart saken og oppgitt gammelt personnummer. Gjorde dette bare en gang før jeg ba legen skrive nye e-resepter.
  • Lege. I utgangspunktet ikke noe problem, men mitt legesenter har innført Pasientsky som erstatning for sms og internett. Og det viste seg at denne plattformen ikke har noen løsning for endring av personnummer. Så nå kan jeg bare kommunisere med legesenteret på telefon, oppmøte eller pr. post. Utrolig tungvint, spesielt når man har telefonskrekk og problemer med å oppfatte muntlig informasjon, men det er håp om at de finner ut av det etter hvert. Ekstra idiotisk er det fordi dette legesenteret har flere transpasienter enn de fleste andre.

Det kan fortsatt dukke opp nye utfordringer og problemer, så denne posten kan oppdateres eller få en oppfølger. Så langt har personnummerendringen kostet meg nesten 800kr. Den bistre minen på passbildet skyldtes bare at jeg måtte fjerne en del av meg (ta av meg brillene), ikke prisen (uttrykket er omtrent det samme på førerkortet, av samme grunn).

Etter å ha venta i over 10 år er det utrolig deilig å endelig kunne bevise at jeg er meg! Jeg har nå mye mindre sjanse for å komme i trøbbel ved utenlandsreiser (med mindre de bruker kroppsskannere som i USA), jeg kan vise at jeg er meg på post, bank, apotek, politi o.s.v. uten langsommelige utleveringer av sensitiv informasjon, og skulle jeg komme ut for en ulykke kan jeg identifiseres. Stort sett har jeg ikke hatt særlig problemer med mitt gamle kvinne-nummer, men vissheten om at det kunne skje noe har hemmet min livsutfoldelse og senket livskvaliteten. Kanskje kan jeg også snart slippe å betale 4000kr i året for å få være mann (testosteron).

 

Det er mange myter knytta til testosteronets virkninger. Transmenn merker sjelden noe til aggresjonen som mange hevder følger med testosteron. Mine erfaringer med å begynne med testosteron finnes her.

Nå har jeg dessverre fått oppleve å slutte med testosteron. Det er en opplevelse jeg bare unner transfobiske menn og mine verste fiender. Jeg har nå vært uten denne livseliksiren i et halvt år.

En av bivirkningene til testosteron kan være for høy blodverdi (Hb=Hemoglobin). For kvinner er det normalt med Hb på 11,7-15,3 (gravide sliter ofte med lav Hb), mens normalområdet for menn er 13,4-17,0. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid ligget i det øverste skiktet, først for kvinner (Hb 14 under graviditeten) og så for menn. Nå fikk jeg ny lege på Aker (der jeg går for kontroll av stoffskiftet) som mente at Hb på 18 var altfor høyt. Hun og fastlegen bestemte derfor at jeg ikke skulle ha mer testo før Hb hadde gått ned.

Dette er mange transmenns mareritt; å bli tvunget til å slutte på testosteron fordi leger innbiller seg at livet uten er verdt å leve. Vi får skrekkscenarioer i hodet av voksende bryster, mens, pipestemme, peniskrymp og tap av skjegg. Selv om vi vet at ingen av disse tingene skjer over natta og at mange av testosteronets virkninger ikke kan reverseres (i alle fall ikke etter 10 år, som i mitt tilfelle). For oss er det logisk å tenke tilbake, med gru, på den kroppen og de følelsene vi hadde før testosteronet ga oss en viss sjelefred.

Dette ufrivillige eksperimentet (som jeg inderlig håper snart er over!) har resultert i en viss lettelse. Stemma og skjeggveksten er omtrent den samme, brystkassa er like flat (viser at kirurgen fikk fjerna alt av brystvev), ingen blod i bokseren, ingen peniskrymp. Testosteronmangel burde derfor ikke være synonymt med jegets og verdens undergang. Så hvorfor føles det slik likevel?

De psykologiske effektene av testosteron er omdiskuterte og utviser stor individuell variasjon. For meg har testosteronet en antidepressiv virkning, og det siste halvåret har jeg i økende grad kjent depresjonen feste grepet. Kostholdet er endret: Det lille jeg hadde av matlyst er borte, og siden i sommer har jeg stort sett overlevd på pølser og sjokolade. Noe som igjen fører til lite energi og mer depresjon. Det er en begredelig tilværelse.

Dessverre har fettet mitt forflytta seg; fra magen har det flytt utover slik at rumpe og lår eser ut og ansiktet ser nesten like pløsete ut som pre-testo. Det er mulig det er sundt, men det er f… hverken flatterende eller behagelig for psyken. Totalvekten er (tross kostholdet, merkelig nok) den samme.

Jeg innbilte meg en gang at uten eggstokker og med mannlig personnummer, var det ingen som ville tenke på å frarøve meg testosteronets helbredende virkning. Jeg tok feil. Personnummeret mitt er nå mannlig, og da jeg sjekka med legen sa han at det ikke ville spilt noen rolle om egstokkene var vekk. Så der forsvant en av de viktigste grunnene til at jeg ønska meg operasjon, og frykten for testostopp slipper jeg ikke unna så lenge jeg lever.

Som sagt håper jeg at dette eksperimentet avsluttes snarest (og jeg nekter å sette min fot på Akers endokrinologiske poliklinikk igjen). Generelt skulle jeg ønske leger var flinkere til å lytte til pasientene sine, spesielt før de iverksetter drastiske tiltak som senker livskvaliteten. Mange pasienter opplever allerede lav livskvalitet og har ingenting å avse. Fastlegen min er stort sett over gjennomsnittet her. (mer…)