Billedkunstner?

I fjor debuterte jeg som amatørkunstner under Skeive Kunstneres utstilling i Pride park under Skeive Dager med en liten dings. I løpet av året har jeg jobba mer med akrylmaling og assemblage (collage i 3D, små installasjoner). I år skal jeg stille ut både på Røa bibliotek (1. juni-30.juli) og i Pride park.

Jeg har også laga meg en kunst-blogg. Foreløpig er de fleste bildene der passordbeskytta, men jeg fjerner passordet etter utstillingene.

Lest: Flink pike av Gillian Flynn

Jeg skulle til å gi opp midtveis. De to foregående bøkene (som jeg skrev om her) var geniale, så jeg lot tvilen komme henne til gode. Det angrer jeg ikke på. Den dama kan virkelig skrive! Det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på skurken i boka.

Hvis jeg hadde vært redaktøren hennes, ville jeg forslått at hun stramma litt inn i den første delen, men ellers er den like genial og rystende som de foregående. Andre fiktive karakterer blir ikke det samme etter dette, selv levende mennsker blir ikke de samme etter dette. Og leserne blir heller ikke de samme etter dette. Det er den psykologiske innsikten i skadede menneskesinn i kombinasjon med genuin menneskekjærlighet til nettopp disse skadeskutte som gjør Flynns bøker til så voldsomme opplevelser.

Det er ikke ofte at jeg leser bøker og tenker at “dette kan jeg ikke gjøre like bra, her må jeg gi tapt”, men det er nettopp det jeg tenker etter å ha lest hennes bøker. Jeg håper at hun vil sette standarden for persontegning i alle kommende romaner, men samtidig kvir jeg meg for å anbefale bøkene hennes til andre forfattere. Jeg vil jo ikke bidra til at andre blir dypt deprimerte.

Det burde skrives mange masteroppgaver om Flynns bøker. Jeg forstår ikke hvordan hun klarer å gi lesere omsorg for ganske usympatiske personer, hvordan hun kan skildre reinspikka ondskap svært troverdig samtidig som man slett ikke blir pessimistisk på menneskehetens vegne. Blant annet. Selv er jeg for litteraturvitenskapelig rusten til å begi meg inn på skikkelige analyser, men noen burde gjøre det.

Ja, jeg nøler ikke med å kalle bøkene geniale. Plottene er intrikate og overraskende uten å miste troverdighet (det skjer ellers altfor ofte). Karakterene og plottene er så tett forbundet at de ikke kan skilles fra hverandre. Jeg skulle likt å vite hva psykiatere eller psykologer mener om bøkene.

Replica

Endelig er hun her, nydelige Replica!

Halen er lengre enn den ser ut her, men ikke særlig lang.

Bildene er tatt uten blitz, så de er litt kornete og tildels uklare. Men de gir et greit inntrykk av hvordan hun er. Hun kom med fly på selveste himmelspretten (i går).

Hun er veldig kosete, leken og elsker oppmerksomhet. Og det sier hun gjerne ifra om.

Kosejenta mi!

Gemyttet er ikke så ulikt Sissys. Begge takler skumle folk og dyr ved å gjemme seg, så med mindre de vil gjemme seg på samme sted, blir det ingen slåsskamp her. Sissy er mer nevrotisk, og Replica er fortsatt litt redd for ham, men tilvenninga går veldig bra. Og meg har hun tillit til. Sissy har endelig skjønt at hun ikke er en trussel og har nesten slutta å frese og knurre. De har snust på hverandre og sett hverandre leke.

Ny katt!

Nå tør jeg å slippe jubelen løs her. Replica kommer fra Harstad til Oslo på torsdag. Jeg håper inderlig at hun og Sissy blir gode venner!

Repica er en renraset vilfarget somali-katt som er litt sky.

Hun er snart 1år gammel og kommer rett fra oppdretterfamilien.

Jeg har fått disse bildene fra nåværende eier og har allerede forelska meg skikkelig.

Jeg har hatt en hemmelig drøm om å eie en somali-katt siden jeg så rasen første gang. Men som den fattiglusa jeg er hadde jeg slått det fra meg som urealistisk. Så dukka denne muligheten opp i forrige uke og da kunne jeg ikke annet enn å si ja.

Livet med to katter i stedet for en er både mer komplisert (reise o.l.) og morsommere. Og det vil lette samvittigheten min at Sissy får katteselskap.

Jeg er veldig spent på hvordan de to vil gå sammen (selv om jeg tror det skal gå bra) og hvordan det blir å ha en rasekatt. I en del tilfeller mistenker jeg at det er rent snobberi som gjør at folk velger rasekatter. Ofte finnes det minst like vakre og sjarmerende huskatter.

Kanskje er det et snev av snobberi i meg også. I alle fall setter jeg stor pris på vakre dyr, det estetiske. Jeg får ofte spørsmål om Sissy er en norsk skogskatt, men han er bare en heldig blanding. Når jeg nå får en katt nummer to føles det litt tryggere å vite om bakgrunn og gemytt, spesielt siden Sissy åpenbart ikke kommer overens med alle katter. Nå er det bare å krysse fingrene!

Tvangsdialog – dialog som hersketeknikk

Hver gang ordet dialog nevnes får jeg pustevansker og kvalme. Jeg forbinder ordet med religiøse og intellektuelle overgrep. Min erfaring med dialog er altså ikke særlig positiv. Dialog foregår ofte slik:

Sett en gruppe som har makt sammen med en maktesløs gruppe. Gi dem kaffe og kaker og bli enige om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner. Maktgruppen får ordet og ønsker (krever) respekt for at de tråkker på de maktesløse (det sies selvsagt ikke på den måten, men pakkes tilstrekkelig inn til at ingen reagerer). Den maktesløse gruppen minner seg selv om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner, tygger kaker og holder kjeft. Kanskje mumler man litt til sidemannen som er like maktesløs. Det erklæres at dialogmøtet var en suksess som  må gjentas. Partene går hjem. De maktesløse føler seg enda mer maktesløse og har en nagende følelse av at de har sagt ja til å bli tråkka på. Maktgruppen føler seg svært tilfredse og edelmodige – de har gjort en god gjerning, gått i dialog med utskuddene. Dersom noen av de undertrykte ytrer seg kritisk blir man stemplet som vanskelig og konflikthissende (ja, den personen er ofte meg).

Mine erfaringer er henta både fra kristenliv (økumenikk) og politikk. Dialog ser ut til å fungere på samme destruktive måte uansett hvilken sammenheng det brukes. Det som ofte mangler er en maktanalyse. Du kan ikke sette de herskende i samme rom som de undertrykte og forvente ekte dialog uten konfrontasjon. (Ja, for dialog er egentlig noe fint noe. I alle fall i teorien.)

For å komplisere det hele ytterligere råder det sjelden enighet om hvem som har makten og hvem som ikke har den. En dialog burde kanskje begynne nettopp der. Det trengs ofte en analyse av maktforholdene, en analyse som begge parter skal bidra til og kunne kjenne seg delvis igjen i. Og så må vi nordmenn lære oss at av og til nytter det ikke å late som om alle er enige og glatte over konfliktene. Pek dem ut og analyser dem, og hvis mulig/ønskelig; legg dem til side  for kvelden.

Etter mine dårlige erfaringer holder jeg meg langt unna “dialog”. Jeg er ikke interessert i å la meg tråkke på, å la all tvil komme de herskende til gode. Men jeg ser poenget med ekte dialog, der mennesker møtes på tross av fundamentale uenigheter og ser det av Gud i hverandre (eller hva man nå kaller det i sekulære kretser). Inntil videre er det altså dialog i gruppe noe andre må ta seg av.

Inspierert av Yousef Assidiqs innlegg på Religioner.no

Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Jeg vil ha en diagnose!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra “riktig” instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra “riktig” instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig.