Diktopplesning

Now playing: tarald’s station

Dagene forsvinner

De siste dagene har jeg nesten bare vært hjemme og dilla med datamaskinen. Det gjenspeiles bl.a. i antall innlegg på bloggen. Samtidig har jeg mye jeg egentlig heller burde gjort: Husarbeid, skriving, lesing m.m. I dag hadde jeg virkelig tenkt å ta med noen guppy-hanner og en seilfinnemolly til akvariebutikken for å selge/bytte dem i nye fordi de er for aggressive mot guppy-hunnene.

Men jeg sitter altså fortsatt her i sofaen og legger diktopplesninger inn på SoundClick. Det virker som et veldig bra nettsted. Etter hvert kommer jeg nok til å bruke det til evt. videoer også. Jeg skulle egentlig bare finne et sted hvor jeg kunne legge ut intervjuet med Kanal 24, men ver ikke fornøyd med MySpace.

I morra skal jeg skjerpe meg! Jeg lover!

Nyhetspuls17 på Kanal24, 07.04.08

Kanal 24 hadde intervju med meg på Nyhetspuls17 den 7. april. Jeg ble ganske overraska over hvor mye jeg fikk prate om boka. Intervjuet ble gjort av Thomas Alsaker, som har vært så snill å sende det til meg, slik at jeg kan gjøre det tilgjengelig her.

Hør intervjuet på MySpace

Dagens siste

Dr. Brian Fisher - Snail Attack

Nerdehumor? Jepp, det har man.
Skulle gjerne hatt en snegl av den typen, den var nydelig!

Leggetid nå (det merkes vel på humoren kan jeg tenke meg). God natt!

Johnny om sex

Som enkelte kanskje har lagt merke til, skriver jeg svært lite om sex. Det skyldes ikke at jeg ikke har lyst, men heller at jeg legger bånd på meg for familie og venners skyld. Sånt reserverer jeg for de erotiske novellene mine.

Johnny ser derimot ikke ut til å ha sperrer på dette feltet, heldigvis, og har nå skrevet årets mest geniale bloggpost. Jeg skulle kunne skrive under på det aller meste der, men har heller ikke nå tenkt å gå i detaljer. Les og bli klok (eller bare forvirra)!

Det nedenforstående sitatet er min favoritt fra teksten:

Ibland tänker jag dock den helt befängt heteronormativa tanken: Jag kanske egentligen bara tänder på tjejer - mitt pojkvänsideal är typ ett flickvänsideal. Men vad är egentligen så motsägelsefullt med att gilla ett “kvinnligt” beteende på någon som har kuk? Ursäkta för mitt ovårdade språk, men jag tycker faktiskt kukar är otroligt sexiga. Och kombinationen kuk+ett androgynt ansikte är ännumer sexigt. I alla fall om de ser sig själva som män trots att de kanske ses som lite fjolliga.

Johnny Scharonne

Framandkar når bloggosfæren 2

Blogspot er åpenbart ikke den beste blogg-leverandøren når det gjelder treff i søkemotorer. Jeg søker stadig på mitt eget navn, alltid en smule nervøs for å ha blitt så offentlig at folk tar seg retten til å skrive mindre hyggelige ting. Det har så langt aldri skjedd (bank i bordet).

Likevel er det først nå jeg ser bloggpostens kommentar fra 7.april med overskriften “Tøft gjort av Tarald“. Sånt er selvsagt veldig hyggelig!

Det var noe kjent…

Jeg heva øyenbryna aldri så lite da jeg leste denne saken i BA. Det var vitterlig noe kjent med fyren. Jeg skal ikke gå i detaljer om hvor og hvordan jeg har møtt ham, men fortida hans kom som en overraskelse. Kanskje fordi jeg egentlig ikke fikk anledning til å prate noe særlig med ham. Anledninga innbød ikke til det, kan man si.

Sak i Dagbladet 1999 fra traktene der jeg delvis vokste opp.

Mitt inntrykk er at han er en svært hyggelig fyr, og det står stor respekt av at han nå står fram og har forandra holdning. Det er altså håp, selv for homofile høyreekstremister!

Jafnadr - Skeiv Ungdoms sommerleir

Jeg er invitert til å snakke om trans-ting på Jafnadr i sommer. Gleder meg! I fjor vurderte jeg å dra, siden det var siste året jeg fikk være med i SkU. Det ble ikke til at jeg dro. Men i år får jeg altså muligheten likevel.

Festivalutvalget jobber på spreng for å gjøre alt klart til påmeldingen, som starter mandag 12. mai. Spennende gjester som forskeren Agnes Bolsø og poeten Tarald Stein kommer, filmen «Gender me» blir vist.

sier nyvalgt leder i Skeiv Ungdom Stian Antonsen til Blikk.

Gratulerer med valget, Stian!

Sneglemediatsjon

Slow Dance

Nydelig video som får fram det vakre og meditative ved snegler. Ingenting får meg til å slappe av og glemme tid og sted bedre enn å betrakte sneglene mine.
For øyeblikket har jeg to Vinbergsnegler (Helix pomatia), samme art som på filmen, og en mindre hagesnegl. Tidligere har jeg hatt Afrikanskje Kjempesnegler (Achatina achatina og Achatina fulica) og vurderer å skaffe meg sånne igjen.

Calpernia Addams

Noen er mindre overbærende og morsommere enn meg:

Bad Questions to Ask a Transsexual: The Director’s Cut

Jeg har som kjent ingenting imot å svare på spørsmål, uansett hvor dumme de er. Folkeopplysning er del av mitt kall.

PU: Kjønnsskifte

Jeg tenkte å begynne en ny spalte her på bloggen, hvor jeg tar for meg politisk ukorrekte begreper og forklarer hvorfor de blir stempla som nettopp det. Jeg lover ikke jevnlige oppdateringer. Først ut: Kjønnsskifte

Når man bruker dette begrepet sikter man gjerne til operasjonen av kjønnsorganer der man lager en penis (FTM) eller vagina (MTF) og at akkurat denne ene operasjonen gjør at man får nytt kjønn.

1. De aller fleste transkjønna opplever at de ikke skifter kjønn, men får kroppen til å stemme med kjønnsidentiteten. Derfor oppleves det for mange som sårende når noen bruker begrepet kjønsskifte.
2. Rent juridisk får man nytt kjønn ved fjerning av reproduktive organer (livmor og eggstokker for FTM), og ikke ved den ytre operasjonen for å lage en penis. Dette er en operasjon som også mange kvinner går gjennom p.g.a. kreft eller annet. Ingen ville vel påstå at de dermed skifter kjønn?
3. Operasjon av kjønnsorganene er ofte siste steg i en lang prosess. Personen er oftest gjenkjennelig som sitt ekte kjønn lenge før disse operasjonene, f.eks. vil en FTM oftest ha vært gjennom en mannlig pubertet med stemmeskifte og hårvekst, har fjerna brystene, kan ha begynt å få måne og er på de aller fleste måter gjenkjennelig mannlig.
4. Mange transmenn (FTM) avstår fra å skaffe seg en penislignende utvekst på kirurgisk vis fordi resultatene ikke er tilfredsstillende. De velger å vente på framskritt i forskninga, eller er fornøyde med den utveksten som testosteronet har resultert i. De er ikke mindre menn av den grunn. På samme måte som menn som skulle være så uheldig å få den kappa av ikke automatisk blir kvinner.

Jeg har ikke så store problemer med begrepet. Min innstilling til verden og mennesker er at de færreste ønsker meg noe vondt. Sunn fornuft er dessuten ganske utbredt. Sett utenfra ser nok denne prosessen ut som at jeg skifter kjønn, i betydningen sosialt kjønn i alle fall. Det synes jeg folk skal ha lov til. Jeg har ingen rett til å kreve at alle andre skal se ting fra mitt persektiv.

Flere ganger har det oppstått misforståelser når jeg har godtatt ordet kjønnsskifte som beskrivende for det jeg allerede har gjort og er i ferd med å gjøre, altså et sosialt kjønnsskifte. Da tror folk gjerne at jeg er ferdig operert. Det er det flere år til jeg blir, og forskjellen hormonene vil utgjøre for kjønnssuttrykket mitt vil være stor. Begrepet er strengt tatt mye verre på engelsk (sex change) fordi det eksplisitt sikter til det biologiske kjønnet.

Jeg anser at jeg har skifta sosialt kjønn allerede. Det er over to år siden jeg siste gang hadde på meg et skjørt og høyhælte sko. Det var en lettelse å slippe forsøkene på å oppføre seg som kvinne. Endelig kunne jeg framstå litt mer som meg selv, slutte å tenke på om jeg stod, satt eller gikk riktig. Hvis det skal være noen mening i begrepet kjønnsskifte, bør det vise til sosialt kjønn og kjønnsuttrykk, ikke biologisk/fysisk kjønn.

Foreløpig har ikke det sosiale kjønnsskiftet gjort gjort at jeg framstår 100% som den mannen jeg er. Til det er kroppen min for åpenbart kvinnelig. Men det hender i alle fall stadig oftere at folk ser meg som den jeg er.

Skremmende nyheter

Ikke før har jeg begynt å sette meg inn i diagnosemanualene (DSM IV og ICD10) før jeg leser at det er satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe fram mot DSM V. DSM blir brukt i Nord-Amerika og utarbeides av psykiaterforeninga i USA. Den danner grunnlaget for ICD som vi bruker i Europa. Før eller senere kommer altså det denne arbeidsgruppa koker ihop til å få konsekvenser i Norge.

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som “gal” med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession’s credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Selges/byttes: Livmor og eggstokker

Fungerende livmor og tilhørende eggstokker, 30 år, selges grunnet ubehagelige bivirkninger (østrogenproduksjon, månedlige blødninger og graviditet) og manglende nytteverdi. Bare brukt en gang. Anbefales av 1 stk. 4-åring. Leveres komplett med 3 år gammel hormonspiral som utelukker to av tre bivirkninger. Alt skal vekk! Et røverkjøp!

Byttes gjerne i fungerende penis i omtrentlig gjennomsnittsstørrelse med tilhørende testosteron- og sædproduserende testikler.

Bill.mrk. Utålmodig FTM

Ventetid

Jeg går fortsatt og venter på GID-klinikkens avgjørelse. Selvsagt fyller jeg tida godt, som vanlig, med studier, Tromsø Kristelige Studentforbund, skrive barnebok og krim, og med å lese meg opp på psykiatri, Standards of Care (de internationale retningslinjene for behandling av transkjønna) og diagnoser. Det er spesielt skremmende å lese gjennom alt det finnes diagnoser for. Jeg vil her bare sitere den aktuelle diagnosen “F64.0 Transsexualisme” , under “F64 Kjønnsidentitetsforstyrrelser” i diagnosemanualen ICD10:

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et “sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende” mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one’s body as congruent as possible with one’s preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.

Positiv anmeldelse i Aftenposten, 04.05.08

«Disse diktene er ikke
bare gripende og
fascinerende i kraft av
tematikken, men
også godt skrevet»

Aftenposten har anmeldt Framandkar under tittelen “Mann i kvinnekropp”. Anmelder Mariann Enge konstaterer “Leseverdige dikt om å være transkjønnet” og har åpenbart gjort hjemmeleksa si i forhold til hva transseksualisme er. Jeg forstår godt skepsisen hun gir uttrykk for i forhold til sterke tema og litterær kvalitet. Konklusjonen er heldigvis i min favør:

Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg

Sånt er absolutt hyggelig å høre, spesielt etter at enkelte forlag mente jeg ikke ville klare å kombinere et sterkt tema med litterær kvalitet. Jeg er også glad for å ha satt i gang følelser og refleksjoner:

Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn.

Anmeldelse i Haugesunds avis, 30.04.08

Truls Horvei har anmeldt Framandkar for Haugesunds avis under overskrifta “Fremmed i sin egen kropp” og gitt den terningkast fire. Slett ikke verst.

Sitater fra anmeldelsen:

Tarald Stein er en modig forfatter i den forstand at han går inn noe av det såreste i menneskelivet; seksualitet og kjønn.

Temaet er ikke det mest åpenbare når du debuter som lyriker. Men Tarald Stein kan skrive og har opplagt noe på hjertet.

Dessverre er ikke anmeldelsen lagt ut på nett.

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen “Kirka må si: JA til felles ekteskapslov”. Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant “menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk”. Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

1. mai

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen “Kirka må si: JA til felles ekteskapslov”. Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

Jeg tror ikke at jeg har gått i 1.mai-tog før. Hukommelsen min er ikke så god på sånt og det kan være at jeg forveksler det med 8.mars, men jeg tror ikke det.

Det er ikke noe bevisst valg at jeg har unngått å markere dagen. Faktisk har jeg vel deltatt i “tog” på internett. Men det er nok noe med at det er arbeidernes dag. Jeg er jo ingen arbeider, har aldri vært det og kommer forhåpentligvis ikke til å bli det, i tradisjonell forstand vel og merke. Min far kommer derimot fra en arbeiderfamilie med sterke bånd til Ap og fagbevegelse. Så selv om han har vært prest i ca 30 år, har han fortsatt en identitet som arbeider, tror jeg.

Jeg har derimot en identitet som intellektuell og barn av akademikere. Riktignok utdanna på 70-tallet og til tider ganske radikale politisk (om enn ikke teologisk). Mitt liv etter at jeg flytta hjemmefra har lært meg at klassebegrepet ikke er helt utdatert og ubrukelig, men er blitt mer nyansert og mindre verdi-lada. I dag er arbeiderne dem som tjener penger fra de er ferdig med videregående, ikke har studielån og som stemmer FrP. Det er klart jeg har fordommer. Det ville være vanskelig å ikke ha det.

I forbindelse med boklanseringa ble det klart for meg at jeg snobber nedover. Jeg har lite å snobbe opp til. Jeg står ikke i særlig fare for å miste kulturell kredibilitet, i alle fall ikke i egne øyne. Derfor flørter jeg uhemma med folkeligheten og har ikke særlig problemer med å stille opp i Se og Hor. Jeg vet at jeg ikke er særlig folkelig, men ynder å kokettere med det og agere kvasi-folkelig. Ja, jeg er en overfladisk dillettant på noen områder.

Så hva i all verden gjør en arbeidssky bohem fra et møblert hjem i et 1.mai-tog? Det er nok derfor jeg skriver denne posten. Jeg prøver å finne det ut. Sjølsagt kan jeg vise solidaritet med dem som faktisk jobber, med innvandrere som sliter med å få jobb, med akademikere som ikke får annet enn butikkjobber o.s.v. Men jeg føler behov for en litt dypere, personlig mening med det hele.

Vel, så fungerer jeg neppe i noen vanlig jobb. Bare det å stå opp om morran er en nesten uoverstigelig barriere. Kanskje er ikke bakgrunnen min særlig arbeider-aktig. Kanskje er jeg rett og slett litt representativ for en gangs skyld? Hvem kan identifisere seg med den klassiske arbeideren i dag? Industriarbeiderne blir færre og færre og tjener stadig bedre. Økonomisk og kulturell kapital er i dag ganske adskilte områder, som riktignok ofte forenes på toppen. Mitt inntrykk er at det i dag er enten eller. Og venstresida er overbefolka av folk med kulturell kapital. Det er ofte ikke drosjesjåføren, sykepleieren eller butikkmedarbeideren som leser sosialistisk teori, ikke en gang Klassekampen, har jeg forstått.

Hvem er de undertrykte arbeiderne i dag? Hvem passer inn i Marx’ modell der arbeideren ikke har kontroll over produksjonsmidlene? Først og fremst er det blitt et globaliseringsspørsmål. Forresten har det vel egentlig vært det siden kolonitida. Det begynner å bli lenge siden jeg leste noe særlig sosialistisk litteratur. Det var vel mens jeg gikk på videregående at det fascinerte meg.

Men i Norge, hvem er det som ikke har kontroll over sine egne livsbetingelser, som er overgitt et produksjonssystem de ikke har særlig innflytelse på? Kvinner. Klasse er i stor grad blitt til kjønn og geografisk tilhørighet.

Jeg syns også lederen for Den Norske Forfatterforening hadde rett i akkurat det. Forfattere, og egentlig kulturarbeidere generelt, er på mange måter Norges arbeiderklasse. Massevis av kulturell kapital, men man spiser ikke bøker, kreativitet og kunnskap. Man er prisgitt forlag og stipendkomiteer (de siste er riktignok ofte forfatterstyrt, men her ville jeg trekke inn begrepet overbygning, hvis jeg skulle gjøre en skikkelig analyse). Man leverer råstoff til en bokproduksjon som andre høster det største utbyttet av, spesielt pocketbøker.

Og bøndene er pussig nok i en lignende situasjon, råstoffleverandører som de er, selv om de eier de rent fysiske produksjonsmidlene. Hva skal man med traktor og et jorde med poteter hvis man ikke kan leve av det man får solgt dem for, og derfor ikke har råd til diesel på traktoren? Med dagens spesieliserte samfunn; hvor lenge kan man overleve på bare poteter?

Ærlig talt! Det går ikke an å si at man går i tog for forfatterne (eller bøndene) på arbeidernes dag! Ikke i Norge hvor kvalitet er et skjellsord (”kvalitetsreformen” bidro effektivt til det) og kvantitet er et honnørord. Men jeg kan jo gjøre det i smug.

Og selvsagt går jeg i tog for de av vennene mine som har lyst til å gifte seg i kirka. For at dattera mi  skal slippe offisielle myter om at homofile ikke har barn og ville vært dårlige foreldre hvis de hadde. For at barn som har to foreldre i praksis skal få sikra sine rettigheter til samvær med begge to hvis de skulle skille seg, til arv hvis den ene dør, at foreldrene skal kunne dele fødselspermisjonen og dele på å være hjemme med sykt barn. Selv om ungen tilfeldigvis har to mødre eller to fedre. Uten så sinnsykt mye papirarbeid og tigging om godkjenning.

Jeg veit ikke om dette ga noen mening. Men vi sees i toget i morra, kanskje til og med i Domkirka før toget.

Gratulerer med dagen, arbeidere, hvem dere enn er!

Bastard! En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge

er skrevet av Bernt Eggen om Eddie Espelid, den første FTM som fikk testosteron i Norge. Den kom ut på Aschehoug i 1979. Som jeg skrev i går, ble jeg tipsa om den, endelig, og fant den på UB. I dag ble jeg ferdig med å lese den.

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte - det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et “kjønnsskifte”. I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som “hun” helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.

11. september 2003

Jeg lette gjennom en del gamle filer og kom over et dagboksnotat med tittelen “Kan jeg bli mann?”. Merkelig hvordan jeg innbilte meg at det var minst ett år senere at jeg kom på tanken for alvor. Det er rart å lese hvor lite kontakt jeg hadde med kroppen min. Dette var like etter at jeg var blitt gravid, så jeg hadde ikke vært gjennom den bevisstgjøringa rundt kroppen som det medførte. Jeg skal bringe noen utdrag:

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It’s all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen “profesjonell”.

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. “Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg”, sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte “aldri i verden!”.

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida… Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: “Jeg er mann”.