Fortidens frihet

I flere år har det kommet en bekk av historiske kriminalromaner. Jeg er ikke særlig begeistra for de store komplott-romanene, der ikke-eksisterende religiøse sekter vever et mange hundre år gammelt nett. Derimot har jeg den siste tida lest Kurt Austs romaner om Thomas af Bouberg og Petter Hortten, og likt dem godt.

Jeg har tidligere klaga over alle politiromanene innen  krimsjangeren, samtidig som jeg har sett at dette er den mest realistiske formen for krim. Forbrytelser oppklares av politifolk; det er jobben deres.

Min mor liker ikke krim med for mye blod og gørr, og virker heller ikke overbegeistra for krim som løses av rettsmedisinere. Hun foretrekker Agatha Christie.

En løsning på disse problemene ved å skrive en realistisk, moderne krim, er å vende tilbake til ei tid før politiets oppfinnelse, før fingeravtrykk og DNA-tester. Det gir den tiltrengte friheten til å la mordene oppklares av andre enn politifolk. Det gir mulighet til å la mordet oppklares med tankens kraft, ikke mikroskopets.

Jeg kommer likevel ikke til å skrive historisk krim med det første. Det krever uhorvelige mengder research, noe som ikke er min sterkeste side. I tillegg skal man være forsiktig med å tillegge mennesker fra tidlere tider moderne menneskers tanker, noe som er fort gjort. Kan vi egentlig forestille oss hvordan det var å leve i en tid hvor verden først og fremst var et religiøst sted, og vitenskapen kun for spesielt interesserte?

Stig Sæterbakken

Dette er ikke et minneord. Jeg kjente ham ikke. Jeg har ikke en gang lest bøkene hans. Likevel får jeg lyst til å hyle “NEI” når jeg  får vite at han er borte.

Jeg liker ikke autoriteter, og Sæterbakken var nettopp det. Enda mer misliker jeg flokkdyr, som gjerne samles rundt slike lederskikkelser. Det var sånn jeg så dem, alle de unge mennene som samlet seg rundt ham.

I flere år har jeg gledet meg til å ta en skikkelig krangel med ham. Jeg har følt at det var noe som kom til å skje, enten jeg ville det eller ikke. Hva vi skulle krangla om vet jeg ikke, men jeg tror det kunne vært mange ting, og at det viktigste ville være selve krangelen. Og nå kommer det aldri til å skje. Jeg var overbevist om at han ville fortsette å være en av norsk litteraturs virkelige autoriteter i flere tiår framover. Jeg trodde jeg hadde god tid til å samle litterær vekt før krangelen. Og så var jeg livredd for å bli sett som et av flokkdyrene.

Selv om jeg ikke kjente ham, har jeg møtt ham flere ganger. Først på forfatterstudiet i Tromsø, der han ikke hadde særlig mye positivt å si om det jeg skrev. Ironien da nettopp han fikk oppdraget med å introdusere meg på Litteraturhusets debutantdager… Det gjorde han på en glimrende måte og noe av det han sa om Framandkar kommer til å være en del av meg for all framtid.

Jeg tror ikke vi var så ulike som man kanskje skulle tro. Ingen av oss var/er flokkdyr. Hvis det finnes en Gud og denne har humor (noe jeg tror), vil det ikke forundre meg om det er Stig Sæterbakken som møter meg når jeg ankommer himmelen (altså dersom den finnes), med et wiskyglass i hånda, nonsjalant lenende mot ei søyle. Det ville blitt en fantastisk krangel! Skål!

Hvil i fred.

Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: “Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?”

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine.

Profesjonelle fordommer

Folk som arbeider med mennesker er stort sett opplært til å sette sine fordommer til side i møter med mennesker. Jeg tror de svært ofte klarer det, men klienten kan gjennomskue det.

Et tydelig tegn på at du har med en fordomsfull helsearbeider eller rådgiver å gjøre, er at de insisterer på at du må møte mange fordommer. De holder hardnakka på at livet ditt ikke kan være lett, at fordommene mot deg florerer i samfunnet. Det hjelper ikke at du sier som sant er at du ikke har møtt mange fordommer, tvert imot blir du stort sett møtt med vennlig nysgjerrighet og får komplimenter for at du er åpen.

Den profesjonelle fortsetter å insistere lenge etter at du har fått problemer med å holde deg alvorlig. Det du sier preller av som vann på gåsa. Og du skjønner at her står det mer på spill enn den profesjonelles makt til å definere ditt liv. Den profesjonelle kjemper for å ikke røpe sine egne fordommer og sloss for å rettferdiggjøre disse holdningene med at de er ganske vanlige. Selv om de slett ikke er det.

Når du går derfra vet du at din og den profesjonelles oppfatninger av hva som nettopp har skjedd, sannsynligvis er svært ulike. Den profesjonelle har møtt en vanskelig klient uten virkelighetskontakt, og klapper seg på skuldra for at hin har opptrått så profesjonelt. Du flirer i skjegget over det selvbedraget du har vært vitne til, og sukker i visshet om at du neppe vil få noen hjelp fra dette mennesket eller det systemet hin representerer.

Etter å ha opplevd dette et utall ganger, kan jeg ikke annet enn å konkludere med at fordommer er vanligere blant helsearbeidere enn i resten av befolkningen. I verste fall er dette en trussel mot helsa vår, i beste fall bare slitsomt.

2011 til vurdering

Da var 2011 endelig over. Bortsett fra 22/7 kommer dette året til å gå i min glemmebok ganske fort, og det vil ikke være noe stort tap. Måtte 2012 bli betydelig bedre! Fra 2011 tar jeg likevel med meg:

• Gode venner (noen nye og noen bedre siden forrige årsskifte)
• Dyra mine
• Diverse manus, mer eller mindre ferdige (flest av de sistnevnte)
• Tro på egne evner
• En grei familie

Jeg har bestemt meg for å avpasse nyttårsforsettene etter mitt generelle energinivå, og har derfor bare ett nyttårsforsett: Å fullføre ungdomsromanen og få den utgitt (eller i det minste antatt.

Her er utdrag fra bloggstatistiskken for året som var (og heldigvis aldri kommer tilbake):

Please cry for me, Argentina!

Dear Argentinian Embassy,

I hereby wish to apply for political asylum in Your highly developed country. In my homeland, I belong to a minority who is denied medical treatment and correct papers of identification. I’m an illegal man in the eyes of the Norwegian state. It  is my hope that Argentina will be my new homeland.

Kind regards,

Tarald Stein

(P.S. Unfortunately I can’t afford the plane ticket (I’m an author), but if You could spare a one way ticket Oslo-Buenos Aires, it would be very apreciated!)

Argentina adopts gender identity bill

Barnehage

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid.

Ny snegleboks

De største sneglene fikk ikke plass i det store terrariet lenger p.g.a. dammen og bakgrunnen. Dermed måtte de få et nytt terrarium. Utgangspunktet var en oppbevaringsboks fra Åhlens som målte 51x36x33cm. I lokket satte jeg inn to spotter fra ClasOhlson. (Jeg synes begge kjeder burde sponse meg for denne produktplasseringen.) Jeg laga lufteåpninger med netting foran på begge kortsidene, den ene oppe, den andre nede. I fronten satte jeg inn den ene delen av ei ramme kjøpt på Åhlens:

Nytt fra hjemmefronten

Jeg vil påstå at jeg er flink til å sysselsette meg selv. I dag ble jeg endelig ferdig med den nye terrarieinnredninga:

 

De grønne “pinnene” som stikker opp helt foran er faktisk mangrovetrær! Foreløpig bare spirer, riktignok. Kokosnøttlampa har jeg laga selv.

Som noen kanskje har gjetta ut fra mengden bilder, er jeg mektig stolt! Dammen tar litt større plass enn jeg så for meg, og et par andre småting, men alt i alt er jeg svært fornøyd.

Dagens andre prosjekt er jeg mer spent på. Jeg fikk endelig identifisert en stueplante jeg har fått; Polyscias scutellaria “Fabian”. Jeg har aldri sett den før. Sånn så den ut ved identifisering:

Så leste jeg at den egner seg som bonsai, og vips:

Det er ikke hver dag jeg går løs på stueplantene med sag. Nå er dette det eneste grønne på hele planten:

Så gjelder det bare at den overlever den hardhendte behandlinga… Jeg tok selvsagt stiklinger av den først, så jeg har backup.

En stor takk til Norsk Kritikerlag!

Jeg har fortsatt å være medlem av Kritikerlaget, selv om jeg ikke har skrevet noen anmeldelse på tre år. Takket være det medlemsskapet har jeg tilgang til skrivesalen på Litteraturhusloftet. Da jeg søkte om medlemsskap i Forfatterforeninga i fjor, hadde jeg planer om å melde meg ut, siden det er skjønnlitteratur jeg skriver for tida, og ikke kritikker. Men siden Forfatterforeninga ikke ville ha meg, beholdt jeg medlemsskapet i Kritikerlaget.

Og i dag overtok jeg dette lagets munkecelle på Litteraturhusloftet! Den er min til nyttår. Det var fantastisk å kunne låse seg inn i sitt eget avlukke! Jeg så ikke et levende vesen, bortsett fra Thorvald Steen som viste meg hvordan jeg måtte bruke nøkkelkortet også for å komme inn i kontorlandskapet.

Og så levde han lykkelig alle sine dager…

Det er sånn de ordentlige transhistoriene slutter. De som fortelles av HBRS og oss andre. Vi vil ikke bli syntes synd på, og de fleste har det tross alt bedre etter behandling enn før.

Som vanlig faller ikke jeg i kategorien “de fleste”, men jeg vil heller ikke at noen synes synd på meg. Livet mitt kunne vært mye verre, eller ikke i det hele tatt. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt puster, men jeg er stort sett glad for de tilfeldighetene. Likevel klarer jeg ikke å leve opp til forventningene om at nå skal alt være greit. Og jeg tror på å sette ord på det, fortelle min historie så andre kan kjenne seg igjen (eller ikke) og kanskje få det bedre.

Aksept og komplekser

Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier.

Snegledikt

Jeg kom over noen haiku-dikt av den japanske haiku-mesteren Issa:

little snail
inch by inch, climb
Mount Fuji!

 

the spring breeze
whistles through…
pond snail shells

Snegleinteressen min har også resultert i noen dikt. Her er fire dikt fra Framandkar (Tiden, 2008):

Pennen over papiret
snirklar seg i snigelskrift
let etter seg
skinande
slim

 

Under tunge steinar
ord eg ikkje kunne lyfte
kryp snigelen fram
med skal så tynt
som luft
som meg
framfor deg

 

Eg har sniglar i hendene
mjuke kroppar med egg og sperm
i eitt skal
slik eg har to kjønn i kraniet
eitt for fortid
eitt for framtid

 

I ei verd der to kjønn
får plass i eitt sniglehus
krølla saman i spiral
kryp eg ut og vert hann

 

Norske snegler som kjæledyr

Snegler kan man stort sett finne hvor som helst når det regner. De er spesielt glade i brennenesler. De fleste snegleartene i Norge blir mindre enn 1cm “store”. De som er såpass store at de egner seg som “kjæledyr” er:

Begrepet kjønnsoperert

Det er fint at man forsøker å komme de uvitende massene i møte ved å bruke et såpass enkelt ord. Det tror jeg må til. Samtidig får jeg en vond smak i munnen av det, ser flere problemer ved det og kommer aldri til å bruke det om meg selv.

1.  Det forutsetter at man godkjennes på Rikshospitalet eller klarer å skrape sammen den formuen som ellers trengs. Dermed støtter bruken av begrepet opp under Rikshospitalets autoritet. Og det trenger de ikke oss til å gjøre, uansett hva man ellers mener om dem.
2. Det impliserer at kirurgi er viktigere enn hormoner. For meg var hormonene livsreddende og viktigere enn mastektomien jeg betalte for i fjor. Dette til tross for at jeg hadde relativt store byller på brystkassen. Jeg sier ikke at operasjonen ikke var nødvendig og livsviktig den også, men testosteronet har betydd og betyr mye mer for meg.
3. Begrepet kjønnsoperert tolkes lett slik at det er EN operasjon som teller. Hvis jeg ville kunne jeg sikkert bruke begrepet om meg selv etter mastektomien, men jeg er usikker på om jeg ville bli forstått. Jeg klarer ikke å fri meg fra mistanken om at det er kastreringa det siktes til, eller evt. kirurgisk endring av de ytre kjønnsorganene. Og i såfall ser det ut til at jeg aldri blir “ferdig kjønnsoperert”.
4. I transkretser synes jeg begrepet stinker av en hierarkisk tenkning; at de som får hjelp eller har penger til å betale for den hjelpen de trenger er bedre enn resten. Og uansett min egen status vil jeg aldri delta i en slik kamp om å være “ektest”, “renest” eller “best”.

Nytt hjem til sneglene

Jeg har lenge drømt om et kombinert terrarium/akvarium som kan huse både landsnegler og vannsnegler. Etter litt research har jeg satt inn en skillevegg av glass i det gamle akvariet mitt. I tillegg skal jeg skaffe et med samme lengde- og breddemål til å sette oppå, uten glass i bunn. Dermed blir det god plass for landsneglene til å klatre.

Kjønn på nett

I begynnelsen, det vil i denne sammenheng si ca. 2001, var det befriende med nettets anonymitet. Jeg fikk være mann så lange jeg var online, selv om jeg levde som heterofil kvinne i et langvarig forhold. Overalt ellers ble jeg stilt overfor krav til kvinnelighet, men på nettet kunne jeg være meg selv, slippe ut av kroppens fengsel.

Jeg trodde til og med at jeg kunne fortsette slik; som bare deltidsmann på nett. Det resulterte i den første navneendringa mi. Jeg tok et etternavn som også kan være et mannlig fornavn. Dette viste seg fort å ikke være nok.

Nå er det ofte omvendt. At de jeg diskuterer med ikke ser skjegget mitt eller hører den mørke stemma mi, gjør det åpenbart lettere for dem å holde fast ved oppfatningen av meg som “egentlig” kvinne. Det skyldes selvsagt delvis at jeg nå er 100% åpen med at jeg er trans. Likevel setter det ting i perspektiv. Jeg møter ikke lenger så mange fordommer ute på gata, men desto flere på nett.

Utfordring til Venstre

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre!

System vs. individ

Jeg har følt på kroppen hva det vil si å leve i et samfunn med større tro på systemer enn enkeltmennesker. Først og fremst på Rikshospitalet, men også i NAV-systemet.

I går var jeg på medlemsmøte i Oslo Venstre. Den eneste taleren som klarte å engasjere meg positivt var Odd Einar Dørum, Oslo Venstres ordførerkandidat.  Han snakka om de mer overordna linjene, ideologien bak alle de gode enkeltsakene.

Utfordringer

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.