GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Som om jeg plutselig vil befinne meg i kategorien «tidlig debuterende kjønnsdysfori om et par år… Sorry, det toget er nok gått.

Kriterium A er definert av WHO i diagnosemanualen ICD-10 som «et behov for å leve og bli akseptert som et medlem av det motsatte kjønn, vanligvis akkompagnert av ønsket om å få kroppen til å stemme overens med ens egen kjønnsoppfatning gjennom kirurgi og hormonbehandling» (min oversettelse).

Jeg vil gjerne se begrunnelsen for hvorfor jeg ikke tilfredsstiller dette kravet, ettersom jeg lever som mann og gjør alt jeg kan for å få kirurgi og hormonbehandling. Er det et krav at man har den riktige tro, altså at man tror det kun eksisterer to kjønn? Skal man da straffes for en teoretisk overbevisning om at det finnes mer enn to kjønn? Min teoretiske overbevisning har ingenting med min mannlige kjønnsidentitet å gjøre.

Kriterium B defineres som «tilstedeværelse av en transseksuell identitet over en sammenhengende periode på minst to år» (min oversettelse). Ettersom jeg gikk to år til utredning og den første utrederen anbefalte å gi meg diagnosen transseksualisme etter ca. ett år, kan jeg ikke se hvordan jeg ikke skulle oppfylle dette kravet.

Nytt for meg er at «sent debuterende kjønnsdysfori» («late onset genderdysphoria») ikke kvalifiserer for noen behandling. Jeg driver akkurat nå og undersøker hvilken dekning de har for en slik politikk.

Klage på mangelfull etterlevelse av internternasjonalt anbefalte prosedyrer

WPATH’s Standards of Care er et veiledende dokument. Det er ikke et nasjonalt normativt dokument. Dessuten refererer Standards of Care til pasienter som oppfyller kravene til transseksualisme. Som anført over er det vår oppfatning at Tarald Stein ikke oppfyller disse kriteriene.

(Se klage)

I innledningen til SOC står det:

The major purpose of the Standards of Care (SOC) is to articulate this international organization’s professional consensus about the psychiatric, psychological, medical, and surgical management of gender identity disorders. Professionals may use this document to understand the parameters within which they may offer assistance to
those with these conditions. (mine uthevinger)

Det kan altså ikke være noen tvil om at SOC refererer til alle med kjønnsidentitetsforstyrrelse (Gender Identity Disorder, F64) og ikke bare til dem som får diagnosen F6.0. Ettersom SOC ikke bare omhandler behandling, men også diagnostisering/utredning, ville det vært en smule merkelig om man ikke forholdt seg til dem før diagnose var satt.

Under «Klage på møtet med utredere ved GID-klinikken» beklager de at jeg har en negativ opplevelse. Klassisk hersketeknikk og ansvarsfraskrivelse. Dette går igjen gjennom hele brevet. Deres syn kan sammenfattes i at de beklager at min opplevelse avviker fra deres. Jeg er på sett og vis glad for at jeg ikke deler deres verdenssyn eller menneskesyn. Jeg beklager selvsagt at de sitter fast i en psykoanalyse fra 50-tallet.

De groveste overtrampene; mot min datter og anbefalingen om at jeg burde ha sex med en kvinne, er ikke nevnt. Helsetilsynet må derfor gå ut fra at Rikshospitalet er enig i min fremstilling i klage (nr.2), men ikke ser noe kritikkverdig i det.