DSM 5 og kjønnsdysfori

DSM er ei liste over psykiatriske diagnoser. Offisielt brukes den ikke i Norge – i stedet bruker man ICD 10 fra WHO (som i tillegg også lister somatiske lidelser). Likevel er DSM i uoffisielt bruk, noe jeg har erfart på Rikshospitalet. Det skyldes for en stor del at DSM er mer utfyllende og detaljert. Nå er DSM under revisjon. Slik ser forslaget ut: Les videre

Oppsummering 2009

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige: Les videre

International meeting for transactivists

The 21th Biennal Symposium of the World Professional Association for Transgender Health (WPATH) is held in Oslo June 17.-20. LLH has taken initiative to gather all the transpeople attending the conference. Time: Thursday June 18th at 6 pm Place: Nordal Bruns gate 22, central Oslo

Agenda
Presentation of participants (short)
Open discussion of following topics:

WPATH in relation to activism
Standards of Care – working for or against transpeople?
Access to treatment
De-psychiatrisation
Strategies in trans-activism

I am afraid that this meeting can just scratch the surface of these topics, but hopefully we will be able to keep in contact during the conference and after to continue discussion. I know a lot of us will be very busy during these days, so we should do our best to keep the meeting short (1-2 hours).

GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Les videre

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

Jeg har nettopp sett dokumentaren om mannen som blei dame og nå blir mann igjen. Han angrer altså operasjonen og hele sulamitten og har saksøkt psykiateren han gikk til. Jeg må innrømme at jeg sitter med blanda følelser. Det er sånn som han som gjør det så vanskelig for oss andre å få riktig behandling. Det er sånne historier som gjør at man risikerer å ikke bli tatt på alvor. Så jeg kjenner at jeg blir ganske sint.

Samtidig forstår jeg veldig godt følelsen av å ville være mann, selv om jeg ser meg selv som mer moden enn ham.

I tillegg syns jeg synd på ham. Han har åpenbart problemer, også utover det som har med kjønn å gjøre. Det er for å unngå slikt at systemet er så tungrodd som det er, så man tenker at noe må ha gått galt i prosessen som gjorde ham til kvinne. Hvis systemet og reglene fastsatt av WPATH ikke klarer å fange opp sånne forvirra individer som mr. Kane; hvorfor fastholde disse reglene som gjør det så komplisert for oss som har funnet ut hvem vi er og vil være? Hver gang man irriterer seg over at alt går så seint blir man møtt med argumentet om at det er bra at det gjøres ordentlig for å sikre seg mot at det gjøres feil. Jeg bruker også det argumentet, selv om jeg har veldig blanda følelser for det.