Esben Esther Pirelli Benestad, Rikshospitalet og Helsetilsynet

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved. Les videre

GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Les videre

Rikshospitalet venter på at jeg skal dø

I alle fall er det slik det føles når jeg får kopi av andregangs purring fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus. Det er altså tredje brevet de sender til Rikshospitalet for å få deres svar på klagene (1, 2) jeg har sendt ang. GID-klinikken. Hittil har Rikshospitalet altså ikke svart. De venter på at jeg dør. Døde menn kan ikke klage og lage bråk. Ergo lever jeg fortsatt.

Utdrag fra brevet: Les videre

Helsetilsynet fastholder diskriminerende praksis

Ved hjelp av Agderposten sprer Helsetilsynet sine fordommer. Esben Esther Pirelli Benestad har altså fått en advarsel for å hjelpe dem som GID-klinikken ikke vil behandle. Dermed forsvinner mestparten av mitt håp om et verdig liv.

Ikke bare forsvinner muligheten for å få fjerna den unormale celleveksten på brystkassa mi med andre hjemler enn transseksualisme, men avgjørelsen gir også en pekepinn om hva slags forstokka gjeng som skal vurdere mine klager ang. GID-klinikken.

Det spiller ingen rolle at Esben Esther har hjulpet mennesker, at pasientene selv er fornøyde. Alt som teller er Helsetilsynets normer for kjønn. Kjønn er hellig. Å forsøke å gjøre kroppen levelig er en trussel i disse menneskenes verden, en trussel mot den bestående verdensordning. Da er det bedre at disse farlige menneskene ikke finnes, sånne som meg. Det er nesten så jeg føler meg betydningsfull.

Jeg har vært nummen innvendig siden jeg fikk vite det. Det finnes ikke ord for å beskrive følelsen av at livet blir tatt fra meg for andre gang. Men jeg måtte likevel skrive om det, så ikke mine suicidale tanker de siste dagene virker helt tatt ut av lufta. Jeg er ikke deprimert, jeg har en naturlig sorgreaksjon. I alle fall vil jeg anse det som naturlig å sørge når noen tar livet mitt.

Jeg skulle gjerne tenkt på alle de andre dette gjelder og blitt sint. Men jeg klarer ikke.

Straffbart

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr. 1)

Jeg har tenkt på å legge klagene ut på bloggen siden jeg sendte dem i juli. Nå har jeg endelig somla meg til å gjøre det:

Jeg klager med dette på manglende begrunnelse for diagnose F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse og manglende begrunnelse for ikke å gi meg F64.0 Transseksualisme med henvisning til pasientrettighetslovens § 2-1, § 7-2, § 7-4 og helsepersonellovens § 55.

Les videre