Arkiv for kategorien ‘homsesaker’

Helter dør

Publisert: onsdag 3 desember, 2014 av Tarald i Blogging, frigjøring, homsesaker, Trans
Stikkord:, , , , ,

Det finnes noen transmenn som rager høyere enn andre. De er fyrtårn som leder oss andre utenom skjær og sandbanker. Hvem de er kommer sikkert litt an på perspektivet. I dag oppdaga jeg at en av disse døde i mai, uten at jeg fikk det med meg.

Matt Kailey (1955-2014) var en av de første homofile transmennene jeg hørte om. Jeg tror det var ganske tilfeldig at jeg bestilte Just Add Hormones fra Amazon en gang tidlig i prosessen. Den vakte gjenkjennelse, latter og ettertanke, kvaliteter jeg syntes at de fleste lignende bøker manglet.

Han ble som en ukjent storebror på den andre siden av havet. Seinere har jeg fulgt bloggen hans, Tranifesto, som fortsatt ligger der med et vell av nyttig informasjon, gode råd og kloke kommentarer. Han var et av de få menneskene jeg virkelig har sett opp til, fordi han var så klok. I ham så jeg hvordan jeg kunne bli om noen år.

Han var en av dem jeg egentlig hadde håpa å møte ansikt til ansikt. Så langt kom vi ikke. Jeg rakk det ikke før han trakk sitt siste sukk i mai, og det skulle gå et halvt år før jeg oppdaga at han var borte. Plutselig innså jeg at jeg hadde savna postene hans og sjekka facebook. Fred over minnet.

Jeg tror det var via Matt at jeg fikk høre om Lou Sullivan. Det går i alle fall ei linje mellom dem. Matt tok opp stafettpinnen der Sullivan slapp.

Som en fotnote vil jeg også nevne mitt poetiske forbilde, Øystein Ziener, også en av mine døde helter.

Måtte de få hvile i fred!

Det pipler inn ettersom Europride nærmer seg og nå er i gang: Solveig Horne åpner Pride House, at homofile transmenn overses i alt som handler om homofilt sexliv, de mange programpostene der transfolk er usynlige, regnbue foran USAs ambassade og på minibanker… La oss ta Horne først:

Hva er poenget med en åpningstaler?

Er åpningstaleren en autoritetsperson som kan fungere som pynt? Inviterer man folk til å holde åpningstale som del av et slags voksenopplæringsprogram? Handler det om å smiske seg inn på makta? Ville man invitert Hitler til å holde en åpningstale (også demokratisk valgt)? Har man ingen andre valg enn å invitere en minister? Er åpningstalerens synspunkter helt irrelevante? Kan man se bort fra alt åpningstaleren representerer? Kan man forvente at Pride House føles trygt for lhbt-folk av alle etnisiteter? Også transfolk?

Jeg mener at styret for Pride House lar seg bruke til å rosavaske («pinkwashing») Horne og Frp. I løpet av de siste årene har menneskerettigheter genrelt, og homovennlighet spesielt, blitt sentralt i nordmenns forståelse av hva som skiller oss fra folk fra fattigere deler av verden. Israel har holdt på med dette i flere år, og FrP er blant de mest lærevillige. Holdninger til homofile brukes som unnskyldning for en umenneskelig asyl- og flyktningepolitikk (som selvsagt er ganske lik den som den forrige regjeringen førte). USA følger opp med regnbuefarger foran ambassaden.

Jeg har ikke sett noen hevde at Horne er «homovennlig», men det er ikke langt unna. Hvor lhbt-vennlig kan en norsk minister (uansett partitilhørighet) være så lenge den norske regjering fortsatt håndhever tvangssterilisering av transfolk?

Det ville vært mye mer passende med en åpningstaler fra kongehuset. Det er sånt vi har dem til; pynt. Og jeg er republikaner på min hals. Men når man trenger autoritetspersoner som ikke er ansvarlige for noe som helst, som mener pent lite og som tar seg godt ut internasjonalt, vil jeg påstå at kongefamilien er et trygt valg (for alle parter).

Konklusjon: Jeg ser absolutt ikke noe poeng i en åpningstaler overhodet. Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen mellom FrP og Ap, og har på tidligere arrangementer fått omtrent like dårlig smak i munnen av ministre fra Ap. De gangene orka jeg ikke protestere, for jeg visste at jeg ville bli stående mutters alene og jeg orka ikke. Jeg ser heller ikke FrP som særlig mye verre enn den svenske regjeringa (en del av protestene kommer fra svensker). Alt i alt gir hele saken meg en ekstremt ekkel smak i munnen på flere måter. Jeg er ingen fan av festtaler (der alle ubehageligheter feies under teppet) og ville kanskje ikke gått på åpninga uansett.

Feid under teppet

Nå gjenstår det ei uke der jeg må være forberedt på å bli feid under teppet. Takket være Danmarks endelige farvel til tvangssterilisering denne måneden, vil kanskje transfolk få lov til å synes litt mer enn vanlig. Da helst de velfungerende transfolka uten traumer fra Rikshospitalet som gjør all menneskelig kontakt til en angstfylt affære, de presentable transfolka som hverken er bitre eller feite.

Om transfolk nå skulle synes litt mer dette året enn de foregående, kan du være sikker på at det ikke gjelder når man skal snakke om MSM – menn som har sex med menn. Ikke at jeg har så mye sex at det er verdt å nevne, men det hender at jeg husker at det var en fin ting. Nå for tida orker jeg ikke tanken på å møte homofiles fordommer, bli latterliggjort for kjønnsorganet eller kroppen min generelt, eller i beste fall bruke timesvis på inngående forklaringer om anatomi og verbal dissekering av kjønnsorganer.

Pride er tida da jeg får alt sammen i fleisen, men også tida for å møte venner jeg ser altfor sjelden, mulighet til å lære mer og mulighet til å vise hva vi driver med. Og kanskje små glimt av fellesskapsfølelse (hvis jeg praktiserer tilstrekkelig fortrenging).

Penger i alle regnbuens farger

Ikke bare USAs ambassade pynter seg med regnbuefarger; det gjør også Nordeas minibanker og Google. Regnbuen har vært et opprør, et samlingspunkt for oss avvikere. Men under ekstremkapitalismen er fattige de eneste avvikerne.  Regnbuen (og lesbiske og homofile) er i økende grad blitt intetsigende pynt. At kapitalismen pynter seg med regnbuen er ikke en anerkjennelse av alle menneskers rett til frihet fra diskriminering og undertrykking, men et resultat av at også homofile har penger som kapitalistene vil ha. Og mange homofile er selvsagt kapitalister også, i likhet med flertallet ellers.

Den skeive delen av filleproletariatet blir stadig mindre synlig, mer utstøtt. Heldigvis er deltakelse på Europride i år gratis (slik det har vært under Skeive Dager i Oslo de siste åra, men absolutt ingen selvfølge internasjonalt). Vi vet at transfolk i større grad enn andre under lhbt-paraplyen diskrimineres på jo0bbmarkedet og at mange sliter økonomisk. Da stikker det ekstra i øynene når vårt flagg blir til pynt for kapitalister.

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Fortsatt føles det uvirkelig at ei bombe har gått av i sentrum av Oslo. Bildene kunne vært henta fra en krigssone og ikke noen få kvartaler fra hjemmet mitt. Selv har jeg ikke vært ute av døra i dag (heller), men hvis jeg kommer meg ut i morra vil jeg nok se noen av ødeleggelsene. Jeg kjente at det rista og hørte smellet, så jeg regna med at det var en eksplosjon, men bare en kontrollert riving av bygning el.l.

Følelsen var likevel den samme som 11.september 2001 da jeg skjønte hva som  hadde hendt og så bildene av et utbomba regjeringskvartal. Uvirkelig. Dette kan ikke være sant. Og like etter ble eksplosjonen overskygga av massakren på Utøya, der politisk engasjerte ungdommer blei offer for det som sannsynligvis er samme gjerningsmann. Min største frykt var at det skulle være islamister som stod bak. Norge er innvandrerfiendtlig nok som det er. Og det rapporteres allerede om flere voldshandlinger mot norske muslimer. Heldigvis (!) tyder alt på at terroristen er norsk, en lokal Timothy McVeigh. (mer…)

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: «Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.» Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre «homo»-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter «legning/seksuell orientering» med «kjønnsuttrykk».  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.

I helga var jeg i Bergen og deltok blant anna i paraden under Homodagene. Lederen i LLH Bergen og Hordaland holdt ved avslutninga en liten tale. Han sa mye fint, og jeg har forstått at han gjør en god jobb som leder. Men han sa en ting jeg reagerte sterkt på: At vi gikk i paraden for å vise at vi er som alle andre.

I stedet for å styrte opp på scena, rive til meg mikrofonen og protestere, bestemte jeg meg for å blogge om det. Jeg gikk nemlig slett ikke i paraden for å vise at jeg er som alle andre. Ingen er som alle andre. Derimot gikk jeg i paraden for å bidra til å vise mangfoldet; at mennesker kommer i alle mulige sammensetninger og varianter. (mer…)

Et barnebokmanus er nå på forlagsjakt. Jeg skulle ønske det fantes ei liste over forlag som gir ut barnebøker, men har ikke klart å finne en sånn. Dermed blir det litt vilkårlig hvem som får manus fra meg. Som vanlig sender jeg inn til flere forlag samtidig, men informerer om det i introduksjonsbrevet.

Da jeg forsøkte å få ut min første barnebok, «Pappa Pernille», fikk jeg beskjed fra flere forlag om at det ble for politisk. Nå ligger den på vent i ei mappe for prosjekter som ikke er klare for utgivelse, for den hadde sine svakheter.

Jeg ønsker meg et barnebokforlag med baller! Et forlag som tar sitt ansvar for barn på alvor og våger å provosere foreldre. Jada, jeg skal skrive snille barnebøker om tiss og bæsj også, men først må jeg få ut dem som føles absolutt nødvendig.

Jeg tror faktisk det finnes mange foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som jakter på barnebøker som utfordrer det bestående. Fortsatt får jeg spørsmål om når «Pappa Pernille» kommer ut fra folk som gjerne ville gitt den som bursdags-, jule- eller dåpspresang. Fra dem som var testlesere fikk jeg gode tilbakemeldinger om at barna likte den. Som søkeord på bloggen dukker den også opp innimellom. Jeg liker ikke å skuffe lesere.

Det aktuelle manuset denne gang er nok mindre politisk enn Pappa Pernille, men hvis det blir utgitt blir det uansett den første boka om sitt tema. Jeg håper inderlig at et forlag har baller nok til å utgi noe barn har godt av, midt i alt det rosa klisset som spys ut. Jeg vil finne et forlag som vil tørre å jobbe med «Pappa Pernille» også. Og hvis en FrPer påstår at jeg skriver søppel for barn, tar jeg det som et kompliment og et kvalitetsstempel.

Jazz og dikt er nesten en klisje. Derfor har jeg lenge tenkt at dikta mine hadde passa best med elgitar eller enda mer utypiske instrumenter. Ved å kombinere musikk og tekst når man ut til et litt annet publikum, og gir en ny dybde til tekstene. Målet er at de to kunstformene involvert skal være likeverdige. Det hadde også vært spennende å bruke dikta som base for improvisasjon med stemme og instrument.

I går kveld ble jeg overtalt til å dra på SO (vanligvis et utested for lesber) for å høre Håkon Kornstad i regi av KulturBlikk. Det ble en magisk kveld! Først ble han intervjua om musikken sin, og uttrykte mange av de samme tankene om jazz som jeg har om poesi. Når han så begynte å spille, så jeg umiddelbart for meg dikta mine. Etter min mening ville lydlandskapet til Håkon Kornstad passe perfekt!

Vi kan alle drømme (og noen av oss gjør det mer enn andre). Sjansen for samarbeid med en av de desidert flinkeste og mest spennende musikerne i Norge er kanskje ikke så stor. Hvis noen leser dette, lager musikk og føler seg utfordra er det bare å sette i gang. Lydfiler av mange av dikta kan høres her. Hvis du vil ha lydfilene tilsendt direkte er det bare å ta kontakt.

Jeg har aldri forstått normaliteten eller drømmen om å være vanlig. Innimellom har jeg forsøkt å forstå ved å late som jeg er normal, men det er anstrengende og nytteløst.

Å identifisere seg som avviker er en lettelse. Man unngår en rekke krav og forventninger ved å være avviker. Jeg er ikke særlig begeistra for krav og forventninger, så dette passer meg bra. (mer…)

Av og til kan det være vanskelig å vite hvilken fot man skal stå på. Det hender nemlig at ens egen retorikk blir misbrukt. To eksempler: Iran og Israel. (mer…)

De aller fleste innbiller seg at de er monogame. Det må de ha lov til, og noen er sikkert det. Samfunnet forteller oss at lykken er en lukka tosomhet. Man får ikke gifte seg med flere, og barn får bare ha to juridiske foreldre.Virkeligheten er ofte en annen. Svært mange er i praksis seriemonogame og barn har ofte både en og to ekstraforeldre i praksis. (mer…)

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet “sorteringssamfunnet”. Dette ble til to saker, og her er den andre:

Jeg er en homofil mann som har født en datter. I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre.

(mer…)

Aktivister og vanlige åpne homofile trues til å gå i dekning. De selv og deres familiemedlemmer trues på livet. Vi vet at det skjer i Uganda, i Irak, i Øst-Europa – de aller fleste steder i verden. Men du tror kanskje ikke at det skjer i Norge?

Les denne artikkelen og bli like forbanna som meg! Støtt Sara Mats der hin sitter utenfor Islamsk Råd og venter på at de skal ta klar avstand fra dødsstraff for homofile!

 

 

 

 

 

 

Og husk at dette ikke bare dreier seg om islam, men all form for religiøs fundamentalisme.

Nå har jeg nettopp lest Familiejuvelene av Børge Skråmestø og kost meg glugg ihjel. Jeg er voldsomt svak for homoestetikk og camp, som den funksjonshemma homsen jeg er. Siden jeg kom over den første antydning til litterært homseri for omtrent 18 år siden, har jeg sugd det til meg, sopt bibliotekene.

Boka er en fryd å lese, med setninger som smaker barokkhomse og et persongalleri like skinnende som falske diamanter. Familiejuvelene får meg nesten til å glemme at jeg ikke har noen, og gir meg lyst til å skrive på samme måte. Noe jeg, heldigvis for oss begge, ikke er i stand til.

Det finnes bare en norsk forfatter som har bevegd seg i samme glitrende mudder som det Skråmestø gjør, nemlig Gudmund Vindland, men internasjonale forbilder mangler ikke. Selv er jeg svak for Grant Michaels frisør/detektiv-karakter Stan Kraychik, som beveger seg i kretser som ligner vår venn Mortens.

I motsetning til sistnevnte er det ikke egentlig krim Skråmestø skriver. Hovedpersonen bestemmer seg aldri for å løse mysteriet, og løsningen er heller ikke drivkraften i fortellingen. Denne leseren hadde en god anelse om mysteriets løsning før jeg var kommet halvveis, uten at det la noen demper på lesegleden.

Til tross for at jeg er poet langt inn i sjela, er jeg ingen ordonanist eller språkfetisjist til vanlig. Denne boka (og den forrige) får fram den sjeldne gleden over lange, infløkte setninger og selvmotsigende metaforer. Selve språket står så ekstremt godt til innholdet!

Og siden dette ikke er en anmeldelse, men en bloggpost, driter jeg i å finne noe negativt å henge meg opp i. Jeg bare gleder meg til neste bok.

Det går framover. Jeg er godt i gang med min tredje diktsamling, jobber med å få oversatt Framandkar og Frikar, er invitert til flere litterære arrangementer i høst og blir representert i undervisningssammenheng.

  • Tekster fra Frikar er valgt ut til årets «rein tekst»-antologi, som er en del av leselystaksjonen for videregående skole, arrangert av foreningen !les. Jeg er kjempestolt!
  • Jeg er invitert til Ulvik poesifestival
  • Tekster fra Frikar blir å finne på pensum for kurset i kjærlighetslitteratur ved Universitetet i Bergen. I den forbindelse kommer jeg dit for å snakke om tekstene og skrivinga mi.
  • Sammen med Peterson Toscano jobber jeg med å oversette Framandkar og Frikar til engelsk.

Jeg er i tillegg medansvarlig for at Ellen Einan har blitt tildelt Havmannprisen for sin trettende diktsamling. Det var på tide, og jeg er stolt av å ha sittet i juryen for prisen.

Under Stockholm Pride skal jeg lese fra Frikar, i tillegg til å delta i en paneldebatt. Jeg skal holde foredrag og workshops under minst et par-tre seminarer og konferanser om LHBT, der jeg har ansvar for transbiten.

Man kan vel trygt konkludere med at mitt offentlige/profesjonelle liv går så det suser. Jeg er veldig takknemlig for alle som har hjulpet meg hit!

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

  1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
  2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Vin vert vatn

Eg utvatnar ekteskapet
fråtek born rett til far
eller mor
(ingen er vel heilt sikre)
Min eksistens
er eit overtramp mot Nina Karin
personleg
og hennar Gud som berre skapar
utsider
kropp, biologi
to uforanderlege kjønn
no og i all æve
Kjærleik er ein anakronisme
Sjela er ein mutasjon

Ja
eg har kome for å øydeleggje
din sjelefred
Eg talar om ein kjærleikens Gud
om Ordet som vart menneske
om verda som endrar seg
mellom Guds hender
framleis
Sjølv ikkje du
kan gjere ordet ufritt
Heller ikkje du kan hindre
kjærleiken

Diktet er skrevet som reaksjon på den siste tidens debatt om at hurpa får Fritt Ords pris. Ble lest av forfatteren under markeringen 5. mai kl. 18.00 på Christian Fredriks plass. Det kan selvsagt brukes når som helst av hvem som helst så lenge det framgår at det er jeg som har skrevet det.

(mer…)

Jeg har sett «Milk». Fantastisk bra film! Og en veldig viktig film. Den handler om Harvey Milk og amerikansk homohistorie.

Filmen klarer på en glimrende og opprørende måte å få fram de personlige kostnadene ved rettighetskamp. Da tenker jeg ikke først og fremst på at han ble drept, men på hvordan engasjementet hans gikk ut over mennesker rundt ham.

(mer…)