“I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Kjærlighetsdikt fra Frikar

I anledning valentinsdagen vil jeg dele noen dikt fra den siste diktsamlinga mi, Frikar. Som en del vil vite består hele den tredje delen av kjærlighetsdikt, så dette blir bare et utvalg. Bruk dem gjerne, men husk å nevne at de er skrevet av meg.

Les videre

Madonna and me

Here I would insert the non-existing picture of me and the pop star.

Years ago, before I started my transition, I wrote a blog post in Norwegian with this same title. I had just heard Madonna state that she was a gay man in a woman’s body. I had also heard Annie Lennox statement about being reincarnated in her next life with a penis.

Both these statements by well known musicians made an overwhelming impact on me. At the time I knew I was gay and that my body felt weired, but I had not yet taken any steps to transition. I felt very alone, very depressed. I thought I was the only one feeling this way about gender and sexuality. All the transmen I’d heard of was very masculine and straight. Les videre

Eksil av Finn Øglænd

Er ei diktsamling jeg nettopp har lest og likt. Det var kanskje på tide at jeg fikk øynene opp for denne forfatteren. I alle fall skal jeg lese mer av ham. Jeg er nemlig inne i nok en periode med «inspirasjon på boks», altså rask lesning av tilfeldige diktsamlinger i håp om å få inspirasjon til egne dikt. Og det fungerer. Mesteparten av Framandkar ble til på den måten. Kanskje burde jeg som Øglend skrive ned hvilke dikt, i alle fall hvilke forfattere, som har inspirert de ulike dikta, men jeg var aldri særlig flink med kildehenvisninger.

Greia med Eksil er at den kommuniserer med meg. Det oppstår en dialog der jeg ønsker å føye til og trekke fra fordi diktet kommer så tett på mine egen erfaringer og opplevelser:

Les videre

GID-klinikken har svart

Jeg har nå endelig mottatt svaret fra Rikshospitalet på klagene jeg sendte i sommer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye svada samla på to sider. Her vil jeg derfor bare gjengi deler med en viss substans:

Klage på diagnosen

Vår vurdering er at det i dette tilfellet dreier seg om en 29 år gammel biologisk kvinne som har utviklet såkalt «sent debuterende kjønnsdysfori» efter barnefødsel. Efter vår oppfatning oppfylte pasienten ikke som barn, og gjør heller ikke nå som voksen, A eller B kriteriene for transseksualisme. Sent debuterende kjønnsdysfori er ikke indikasjon for kjønnsbekreftende behandling.

Vi mener at vår utredning har vært faglig forsvarlig. Vi står derfor fast på vår konklusjon og anbefalingen om en fornyet om noen år.

(Se klage)

Les videre

Prisvinneren ser tilbake

Jeg sitter på Mo i Rana (språknerden i meg vant over den delen av meg som ser ting veldig bokstavelig for seg). Jeg tror ikke jeg har vært her før. I så fall var det da jeg flytta nordover for 12 år siden; med min far, på vei til Heimly Folkehøgskole (som har blitt asylmottak). Nå er det ikke lenge igjen til jeg flytter den andre veien og bosetter meg i byen der jeg ble født mens mine foreldre studerte. Oslo.

I går ankom jeg Mo med et tog som var en halv time forsinka. Nervøs. Svett på hendene. Det ville være særdeles pinlig å komme for seint. Den første litterære prisen jeg er tildelt – nesten spolert av NSB. Men jeg rakk det. Jeg styrta inn, satte meg. Hørte på den fine begrunnelsen for hvorfor akkurat jeg fikk prisen og reiste meg. Etterpå var det bare å takke for prisen og for alle gratulasjonene fra kjente og ukjente.

Her er begrunnelsen for utdelinga av Blix-prisen 2008:

Les videre

Får ikke sove

Det er ikke den første natta på rad. Jeg ligger i senga og kjenner kroppen presse seg ned i senga, som om den vil forsvinne. Det er vel helst tankene mine som er tunge. Som om jeg ligger på tynn plastfolie som strekker seg og strekker seg. Under meg ser jeg avgrunnen komme nærmere. Og jeg lurer på når det ryker, hvor lang tid jeg har igjen før jeg faller.

og når du tror du har sett lyset
er det bare en refleks fra et automatgevær

Her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her i denne verden henger alle i en tråd
her henger alle i en syltynn tråd
og venter på at mannen med saksen
skal komme og banke på
at han skal komme og banke på

Les videre

Transfobi

Lisa er opprørt over et blogginnlegg og har derfor skrevet en glimrende oversikt over hva transfobi er:

How about Janice Raymond?

«transsexuality must be morally mandated out of existence.»

How about Germaine Greer?

«The transsexual is identified as such solely on his/her own script, which can be as learned as any sex-typed behaviour and as editorialized as autobiographies usually are. The lack of insight that MTF transsexuals usually show about the extent of their acceptance as females should be an indication that their behaviour is less rational than it seems. There is a witness to the transsexual’s script, a witness who is never consulted. She is the person who built the transsexual’s body of her own flesh and brought it up as her son or daughter, the transsexual’s worst enemy, his/her mother. Whatever else it is gender reassignment is an exorcism of the mother. When a man decides to spend his life impersonating his mother (like Norman Bates in Psycho) it is as if he murders her and gets away with it, proving at a stroke that there was nothing to her. His intentions are no more honourable than any female impersonator’s; his achievement is to gag all those who would call his bluff. When he forces his way into the few private spaces women may enjoy and shouts down their objections, and bombards the women who will not accept him with threats and hate mail, he does as rapists have always done.”

Er det rart jeg ikke ønsker å kalle meg feminist?

Johnny om trans-sex

Johnny Scharonne har gjort det igjen; skrevet et innlegg på bloggen sin som jeg synes burde spres til den allmenne befolkninga. Jeg gjør derfor mitt og siterer et lite utdrag:

Som transsexuell har jag fått erfara cismänniskor som försöker få mig att vara nöjd med min kropp. De förstår inte vad transsexuell innebär. Jag har hört många felaktiga påståenden om mig själv och andra transpersoner. Les videre

Litterær utfordring

Jeg har blitt utfordra av Sigrun:

Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Ettersom jeg har fått samme utfordring før, tar jeg meg nå friheten til å plukke ei skjønnlitterær bok denne gangen fra den stadig voksende uleste bunken ved sofaen; The Back Passage av James Lear.

Les videre

En konstant dissosiasjon

Jag vet inte hur det är att vara du. Jag vet inte hur det är att vara som du. Hur det är att känna sig hemma i sin kropp. Att inte vara på ständig flykt undan allt som påminner om någon slags fysisk verklighet. Jag vet inte hur det är att se sig själv i spegeln och veta spontant att det är jag. Jag vet inte hur det känns att inte leva i en ständig dissociation.

Immanuel

Livstegn

I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in wich I’m dying
were the best I’ve ever had
I find it hard to tell you
I find it hard to take

Mad World – Gary Jules

Jeg har aldri møtt fordommer eller diskriminering fordi jeg er transseksuell
– bortsett fra på GID-klinikken og fra LFTS – Landsforeningen for transkjønnete. De som liksom er der for å hjelpe.

Transgender Inequality

Heldigvis for mine omgivelser er jeg ikke rasjonell nok til å begå barmhjertighetsdrap på meg selv, selv ikke når jeg får framtida mi kansellert. For hvert sekund venner jeg meg litt mer til å eksistere uten å leve. En gang til.

Johnny om sex

Som enkelte kanskje har lagt merke til, skriver jeg svært lite om sex. Det skyldes ikke at jeg ikke har lyst, men heller at jeg legger bånd på meg for familie og venners skyld. Sånt reserverer jeg for de erotiske novellene mine.

Johnny ser derimot ikke ut til å ha sperrer på dette feltet, heldigvis, og har nå skrevet årets mest geniale bloggpost. Jeg skulle kunne skrive under på det aller meste der, men har heller ikke nå tenkt å gå i detaljer. Les og bli klok (eller bare forvirra)!

Det nedenforstående sitatet er min favoritt fra teksten:

Ibland tänker jag dock den helt befängt heteronormativa tanken: Jag kanske egentligen bara tänder på tjejer – mitt pojkvänsideal är typ ett flickvänsideal. Men vad är egentligen så motsägelsefullt med att gilla ett “kvinnligt” beteende på någon som har kuk? Ursäkta för mitt ovårdade språk, men jag tycker faktiskt kukar är otroligt sexiga. Och kombinationen kuk+ett androgynt ansikte är ännumer sexigt. I alla fall om de ser sig själva som män trots att de kanske ses som lite fjolliga.

Johnny Scharonne

Jafnadr – Skeiv Ungdoms sommerleir

Jeg er invitert til å snakke om trans-ting på Jafnadr i sommer. Gleder meg! I fjor vurderte jeg å dra, siden det var siste året jeg fikk være med i SkU. Det ble ikke til at jeg dro. Men i år får jeg altså muligheten likevel.

Festivalutvalget jobber på spreng for å gjøre alt klart til påmeldingen, som starter mandag 12. mai. Spennende gjester som forskeren Agnes Bolsø og poeten Tarald Stein kommer, filmen «Gender me» blir vist.

sier nyvalgt leder i Skeiv Ungdom Stian Antonsen til Blikk.

Gratulerer med valget, Stian!

Skremmende nyheter

Ikke før har jeg begynt å sette meg inn i diagnosemanualene (DSM IV og ICD10) før jeg leser at det er satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe fram mot DSM V. DSM blir brukt i Nord-Amerika og utarbeides av psykiaterforeninga i USA. Den danner grunnlaget for ICD som vi bruker i Europa. Før eller senere kommer altså det denne arbeidsgruppa koker ihop til å få konsekvenser i Norge.

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som «gal» med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession’s credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Positiv anmeldelse i Aftenposten, 04.05.08

«Disse diktene er ikke
bare gripende og
fascinerende i kraft av
tematikken, men
også godt skrevet»

Aftenposten har anmeldt Framandkar under tittelen «Mann i kvinnekropp». Anmelder Mariann Enge konstaterer «Leseverdige dikt om å være transkjønnet» og har åpenbart gjort hjemmeleksa si i forhold til hva transseksualisme er. Jeg forstår godt skepsisen hun gir uttrykk for i forhold til sterke tema og litterær kvalitet. Konklusjonen er heldigvis i min favør:

Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg

Sånt er absolutt hyggelig å høre, spesielt etter at enkelte forlag mente jeg ikke ville klare å kombinere et sterkt tema med litterær kvalitet. Jeg er også glad for å ha satt i gang følelser og refleksjoner:

Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn.

Anmeldelse i Haugesunds avis, 30.04.08

Truls Horvei har anmeldt Framandkar for Haugesunds avis under overskrifta «Fremmed i sin egen kropp» og gitt den terningkast fire. Slett ikke verst.

Sitater fra anmeldelsen:

Tarald Stein er en modig forfatter i den forstand at han går inn noe av det såreste i menneskelivet; seksualitet og kjønn.

Temaet er ikke det mest åpenbare når du debuter som lyriker. Men Tarald Stein kan skrive og har opplagt noe på hjertet.

Dessverre er ikke anmeldelsen lagt ut på nett.

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

11. september 2003

Jeg lette gjennom en del gamle filer og kom over et dagboksnotat med tittelen «Kan jeg bli mann?». Merkelig hvordan jeg innbilte meg at det var minst ett år senere at jeg kom på tanken for alvor. Det er rart å lese hvor lite kontakt jeg hadde med kroppen min. Dette var like etter at jeg var blitt gravid, så jeg hadde ikke vært gjennom den bevisstgjøringa rundt kroppen som det medførte. Jeg skal bringe noen utdrag:

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It’s all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen «profesjonell».

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. «Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg», sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte «aldri i verden!».

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida… Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: «Jeg er mann».