Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.
Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.
I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:
- Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.
- Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
- Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
- Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
- Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
- Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
- Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
- Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.
Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.
Tarald Stein 
Oi, det skal bli spennende å se hva «dommen» blir. Jeg er enig med deg utifra det du skriver, det høres ut som helt forferdelig dårlig behandling! Lykke til!
Nydelig skrevet 🙂 Jeg har vært igjennom det samme 🙂 Det er så utrolig lite gjennomtenkt der oppe, så utrolig overgrep i forhold til samfunnsmoderering av kjønn og sine egne retningslinjer.
Jeg rotet litt med dem for ganske mange år siden og har nok heldigvis funnet andre løsninger, men tanken på at andre gikk og fortsatt går igjennom det samme vrøvlet og kritikkverdige forholdene som er der oppe, skremmer meg.
Problemet er at det burde ikke være nødvendig å finne «andre løsninger», for slike kan være ganske destruktive og farlige om det er uten hjelp og støtte. Da lurer jeg virkelig på hva GID mener de uten venner og familie skulle ha gjort for å beholde sin mentale helse i de situasjonene der. Det er så uansvarlig og så i kontrast med så mye bra internasjonalt arbeid.
Du har så rett i alt du skriver der og stakars politikerene, og helsetilsynet kan virke som de tror at alt er i sin skjønneste orden. Men, hva da med behandling? Bør ikke helsetilsynet, departement og politikere skape et inkluderende tilbud sånn at det individuelle menneskeverdet fortsatt respekteres, ELLER rive ned monopolsituasjonen, slik at folk som faktisk har både mer kompetanse på vurderingssiden, internasjonal tyngde, respekt for pasienter, respekt for samfunnet (!!!) kan forebygge GID sine ubehageligheter ved å tilby et potensielt alternativ sånn at folk ikke blir tvunget til å bare gape over.
Den situasjonen hvor folk må gape over hva som enn er servert, er kjempefarlig, også for GID, som da blir et styringsorgan ovenfor politikerene og ikke omvendt. Det er bukken med havresekken det der.
I tillegg er det en skikkelig usunn tendens at transkjønnede og andre noe mer vage (som fortsatt trenger den behandlingen som GID indirekte ender opp med monopol på) definisjoner ender opp med å følge innlærte svar som rett og slett handler om å mate GID med jatting som veldig mange i den situasjonen har lært er det som fungerer best.
Det belønner ikke integritet, og de intellektuelle straffes hardest i og med at de faktisk forstår og kan putte ord på disse tingene, gjerne på en mer fundamental og klartenkt måte enn enkelte på rikshospitalet faktisk gir uttrykk for at de kan.
Vil si da, at mye virker som det kan skyldes den psykoterapi tilnærmingen fra i gamledager der slik måling av resultater under stress virker mer vanlig. Noe som igjen oppfordrer til å følge svar som andre trans-folk vet fungerer. Noe som igjen forsterker stereotype-forestillinger og igjen forsterker GID sin makt, over politikere, pengesekk og andre fagpersoner.
Ikke ulikt tortur. Tortur handler ikke om sannhet, men å kontrollere. Derfor er det ikke så nytt at tortur sjeldent fungerer for å oppnå sannhet. Ei heller voldtekt som vel ofte kan sies å være det samme, bare i en annen form.
Så ja, voldtekt av logikk, respekt, egne retningslinjer (SOC) og rasjonalitet.
Takk, Aleks!
Nina V: Takk for støtte og en grundig kommentar! Jeg har ingen mulighet til å finne andre muligheter, men når det kommer til annet enn økonomi er jeg ganske ressurssterk. Jeg tror du tar feil i at det går verst utover oss intellektuelle. Jeg tror taperne, som så ofte ellers, er de som ikke kan sette ord på den nedverdigelsen de føler, som ikke klarer å analysere det de blir utsatt for. Selv om de kommer gjennom systemet, tror jeg de tar stor skade av det psykisk. Noen burde undersøke den psykiske helsen til dem som har vært gjennom behandlinga på GID-klinikken. Når jeg snakker med en av dem dette gjelder føler jeg meg faktisk heldig. Tross alt har jeg fortsatt integriteten og selvtilliten i behold.
Ah, takk. Jo, det er jeg enig i. I situasjonen så mener je kanskje at selve prosessen oppleves med større motstand for de som analyserer mer. Men du har vel rett, for hadde jeg fortsatt med GID, så hadde jeg gjort alvorlige feil underveis, og resultatet ville blitt dårligere (for meg).
Jeg er selv veldig takknemmelig for at jeg hadde en person med meg, som bare med sin tilstedeværelse gav meg trygghet og styrke til å ikke degradere meg i et av møtene ved GID. Jeg har vondt av alle de som ikke har sånne anker, eller små tråder som leder tilbake til seg selv og sin egne opparbeidede argumenter for sine meninger. (Klønete setning det ble da)
Jeg merker også at endel går igjennom «sus og dus» med GID, for så å få vanskeligheter. Statistikk, som feks i nederland (hvor de driver seriøst med det, hint hint til GID), viser at det er ganske tungt for de som mister venner og familie, eller ikke får hjelp til å snakke med familie og venner. Den andre tingen fra statistikken er kirurgien som veldig mange tar altfor lett på før de får den i en slags euforia og gledesrus av å endelig oppnå sine mål. Men etterpå kommer resultatene, og da tenker jeg ikke bare på hvordan det blir optimalt, men hvor mange ikke så heldige resultat det blir og ikke var så veldig drøftet på forhånd.
Så litt LFTS fordi LFTS kan virke litt som i en fase der det er refleks-løsninger som styrer. Jeg kan ikke lese tanker, så jeg vet jo ikke hva som er de egentlige tankene bak det hele.
*leser i manualen for verden og alt som er sant* Vi må nok jobbe litt med den manualen vår.
Det virker som at det ved å stille spørsmål ved GID, skapes et behov for å forsvare GID i og med at det GID har gjort for enkelte oppleves som dem selv. «GID gjorde meg slik så om noen klager på GID så klager de på meg, ergo for å ikke føle meg nedgradert må jeg stoppe all klage på GID»
Nå er jeg ekkel, men bare se enkeltes argumenter rundt krav som SOC IKKE referere til og se hvor rundhåndede de er med GID som ikke oppfyller SOC andre veien.
Alle er ikke sånn; noen går i stykker. I knas, som glass på betong og GID er ikke der for å plukke opp bitene. I stedet får andre den oppgaven. Samtidig kan ikke de andre egentlig røre det som trengs, for det er GID sitt monopol og ansvarsområde. Ironisk nok vil ikke GID røre pasienten, for pasienten lider av problemer som ikke ligger under GID sitt monopol på vurdering og manglende monopol på ansvar.
Litt som militæret, er du ung går det greit, for «da bygges du fort litt ned for så å bygges opp». En eldre person vil gjerne ha måttet se endel konsekvenser, følt endel på retninger i livet og da skjærer deg seg lettere med indoktrinering.
Gosj, jeg er kjedelig heh.
Jeg kunne ikke vært mer enig!
Klem
Kanskje du skal ta kontakt med Esben Esther Pirelli Benestad, om du ikke allerede har gjort det…
Tilbaketråkk: “Om du möter en nynazist på gatan, inte frågar hen om du är transvestit eller transsexuell” « trollhare
Tilbaketråkk: “Beklager at du føler det sånn” « Tarald Steins
Tilbaketråkk: DSM 5 og kjønnsdysfori « Tarald Steins
Ira fortalte meg ifjor at jeg hadde overbevist dem om at en kjønnskonvertering var noe jeg virkelig ønsket og ikke bare var en fase i livet mitt. Men samtidig så sa hun at jeg ikke kunne få diagnosen F64.0 transkjønnet fordi jeg ikke møtte dems klassiske kriterier for diagnosen!
Da min samboer spurte Ira hva disse kriteriene var så fikk vi svar på noe helt annet!
Jeg har fått vite hvilke kriterier dem går etter og det er de amerikanske retningslinjene/kriteriene for diagnosen. Men da jeg igår snakket med mine nærmeste venner om dette så sier alle det samme. Jeg møter kriteriene så hva hu der dama der oppe snakker om klør jeg meg i huet av.
Huff, det høres deprimerende kjent ut. Jeg mistenker at kriteriene Ira forholder seg til er hentet fra 1980-tallet og ikke oppdatert siden. Evt. influert av personlig synsing.
Jeg aner faktisk ikke.
Tone Marie fra HBRS sendte meg en link til en nettside med noen kriterier på.
Men de var på en måte de samme som HBRS har på sin nettside bare disse som Tone sendte meg var litt mer utfyllende. Og hun fortalte itillegg at dem går etter de amerikanske retningslinjene/kriteriene. Om det er fordi usa har mer erfaring enn Norge på dette området vet jeg ikke, men jeg synes likevel det blir feil. Vi bor i Norge og ikke amerika liksom.
Og dessuten.
Hvordan kan hun vi jeg har overbevist dem men samtidig påstå at jeg ikke møter kriteriene og kan dermed ikke få diagnosen f64.0?
Altså… Jeg ville da tro det var slik at for at man skal kunne -overbevise- i det hele tatt så må man møte visse kriterier. For meg virker det ikke som om hu der dama er særlig klok.
HBRS har en alternativ virkelighetsoppfatning (i likhet med Ira) og mener at Riksen følger SOC (noe de beviselig ikke gjør). Det kan godt tenkes at Tone Maria tror at Riksen forholder seg til de amerikanske kriteriene (DSM-V), men erfaring (ikke bare egen) viser at de i tillegg blant annet har krav om lav alder (under 30, muligens på gli der), heterofili og at man må være såkalt «early onset» (altså ha skjønt hvem man er før man blir 16, ca). Man kan kanskje godkjennes selv om man «stryker» på ett av disse tilleggskriteriene, men ikke flere.
En del av problemet er at alle skyver ansvaret fra seg. Politikerne sier at det er Rikshospitalets/legene som avgjør kriterier og behandling, Ira sier at politikerne har bestemt det. I forbindelse med tvangskastrering skylder hun til og med på Skatteetaten (som har ansvar for nytt personnummer), som igjen skylder på Riksen og politikerne. Og så sitter vi her og får liva våre ødelagt mens de krangler…
(Jeg sletta den siste delen av kommentaren din, siden etnisitet ikke har noe med saken å gjøre. Samtidig har det slått meg at det er nyanser i språket som forsvinner i samtaler med Ira, og det kan kanskje ha noe å si.)
Jeg skrev det med etnisitet fordi jeg mener det hadde vært lettere for en Norsk person og forstå og prate med enn med Ira. Etter forrige samtale så hadde jeg mer spørsmål enn hva jeg hadde før samtalen.
Jeg vet igrunn ikke hvilke kriterier hun går etter men jeg skal ha svar på det fordi hun har ikke rett til å tilbakeholde informasjon.
Hun har gitt meg 2 diangoser som er uspesifisert. Der mener jeg hun ikke kan skrive uspesifisert fordi enten har man en diagnose eller ikke.
Jeg har ett bedre inntrykk av Kjersti enn Ira fordi jeg synes Kjersti skjønner meg bedre.
«Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse» er (dessverre) en diagnose (nja,to: F64.8 og F64.9). De brukes nettopp når Ira er overbevist om at man ikke er det kjønnet man ble født som, men ikke overbevist nok til å innvilge behandling. Fullstendig idiotisk, selvsagt!
Lykke til! Håper det går bedre for deg enn for meg!
Jeg kom over denne siden når jeg satt å søkte på min kommende behandling. Jeg må begynne med å si at jeg syns det er trist å høre at du ikke fikk den behandlingen du føler er riktig for deg. Jeg vet ikke hva jeg er diagnosert som, refererer da til disse tallene.
Jeg var faktisk litt redd for Ira under utredningen, fordi jeg følte hun var ute etter å ta meg på et vis. Jeg satt med følelsen av at hun holdt livet mitt i hendene hennes og at hun hadde mest lyst til å skvise det, enn til å hjelpe meg.
Dette er jo mange år siden nå, jeg startet utredningen min i 2003.
Jeg er fremdeles ikke ferdigbehandlet.
Jeg har opplevd at de har rotet bort journalen, jeg har blitt «fjernet» fra ventelister uten å være klar over det, og nå har jeg stått på vent til siste (og igrunn nokså avgjørende for meg) operasjon siden januar 2010. Det er snart 5 år…. Så lurer jo på om det snart skal bli min tur..
Jeg har sett resultatet av brystop fra andre land, og kan skrive under på at det er langt flottere resultat enn mitt eget. Jeg tok opp nettopp dette med Ira i forkant av brystop, og fikk beskjed om at jeg ikke måtte tro dette var som et shoppingsenter hvor jeg kunne velge å vrake i hvordan dette skulle gjøres. Mitt resultat er slik at jeg ikke føler meg komfertabel med å gå i bar overkropp om sommeren.
Som Nina V skriver, så etterlyser også jeg muligheten for «fritt sykehusvalg» ved denne behandlingen, for det er virkelig ikke tilfredstillende slik det er nå.
Et hvert besøk sender meg i kjelleren, selvom jeg har fått godkjent behandling, gått på testosteron siden 2005 og fått utført 2 av 3 operasjoner. Ved innleggelse på kirurgisk avdeling har jeg til nå ikke opplevd å få noe informasjon rundt hva som skal gjøres, eller hvordan jeg skal pleie meg selv den påfølgende tiden. Jeg har spurt pleiere som har hatt ansvar for meg under oppholdet, og fått til svar at de ikke har noe kunnskap, kompetanse eller informasjon om dette. Da må jeg henvende meg til gid-klinikken for å få svar.
Jeg har drøfta med Kjersti G angående utenlandsbehandling, og blitt rådet til å benytte behandlingstilbudet i Norge, da de i utlandet behandler etter teknikker som ikke er utredet og godkjent i Norge. Men hvis de ikke vet hva de driver med i andre land, hvorfor blir resultater bedre der?
Når du har fått begynne behandling, betyr det at du har fått diagnosen F64.0. Jeg skulle ønske jeg ble overraska over rotet med journal og timer, men dessverre er det ikke første gangen jeg hører om lignende. Det er fullt forståelig at du blir frustrert over situasjonen!
Generelt vil jeg råde alle som har penger til å dra utenlands for de fleste operasjonene. Ganske få har nok muligheten til å gjøre det. Det virker som om den medisinske utviklingen på dette området kommer sist til Norge. En del flinke folk har også sluttet på Rikshospitalet p.g.a. uenighet med Ira, så det finnes egentlig kompetanse i Norge. Men så lenge Riksen har monopol, får vi ikke bruke denne kompetansen.
Jeg tror ikke alle resultater i utlandet er like gode heller. Bildene vises gjerne fram for å selge, og de som ikke er fornøyd med resultatet vil sannsynligvis nøle med å la seg avbilde. Man må gjøre grundig research og helst snakke med flere som har vært hos samme kirurg. Det er alltid risiko for uhell og infeksjoner.
Jeg ønsker deg lykke til og håper virkelig du snart får den etterlengtede operasjonen!