I dag ville Hitler blitt kunstner

Det har vært hevdet at hele folkemordet og 2. verdenskrig kunne vært unngått hvis Hitler hadde kommet inn på kunstskolen. Jeg er ikke sikker på om det stemmer. Men la oss tenke oss at Adolf i dag ble uteksaminert fra Statens Kunsthøyskole. Kanskje har han allerede utgitt Min Kamp som dokumentarisk skjønnlitteratur til strålende kritikker i avisene. Den er også i ferd med å oversettes til utallige språk. Mediene fylles av intervjuer med ham.

Som billedkunstner beskjeftiger han seg hovedsakelig med jødekarikaturer og mohammedkarikaturer. Et av hans uttalte mål er selvsagt å bringe kunsten ut til folket, og karikaturene hans dukker gjerne opp som gatekunst over hele Oslo. Han hylles som en ekte forkjemper for ytringsfriheten. At han selv ønsker å begrense andres ytringsfrihet og forsøker å skremme minoriteter til taushet bortforklares som utslag av hans kunstnertemperament og kunsten hylles som genuin. Kritikerne stemples som humørløse fiender av ytringsfrihet og latterliggjøres som politisk korrekte nikkedukker.

Det tar ikke lang tid før Adolf får de mest prestisjetunge oppdragene om utsmykning av det offentlige rom. Snart pryder hakekors og karikaturer de fleste regjeringsbygg. Dette får en del til å føle seg utrygge i det norske samfunnet, men Adolf kan selvsagt ikke stilles til ansvar for andres følelser, det skjønner jo enhver som har tatt et mindfullnesskurs.

(Personer som måtte mene å gjenkjenne seg selv eller andre, er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.)

Billedkunstner?

I fjor debuterte jeg som amatørkunstner under Skeive Kunstneres utstilling i Pride park under Skeive Dager med en liten dings. I løpet av året har jeg jobba mer med akrylmaling og assemblage (collage i 3D, små installasjoner). I år skal jeg stille ut både på Røa bibliotek (1. juni-30.juli) og i Pride park.

Jeg har også laga meg en kunst-blogg. Foreløpig er de fleste bildene der passordbeskytta, men jeg fjerner passordet etter utstillingene.

Er jeg forfatter nå? Og hvem kan kalle seg kunstner?

Jeg begynner å føle meg mer komfortabel med betegnelsen forfatter. Det har gått gradvis etter bokutgivelsen i vår. Stort sett er det andre som har titulert meg som forfatter, og nå i det siste har jeg begynt å bruke det om meg selv.

Ideelt sett mener jeg forfatter er en tilstand. En som skriver og ikke kan la være. Men det er en ganske romantisk forestilling man gjerne ikke snakker så høyt om.

Så er forfatter et yrke, men der er jeg mer tilbøyelig til å ville bruke skribent. Både for å avmystifisere det og for å likestille ulike former for skrivevirksomhet.

Jeg pleier å skille mellom kunst-litteratur og brukslitteratur, selvsagt med flytende overganger. Jeg foretrekker selv bøker som befinner seg i skjæringspunktet mellom de to, og anser diktsamlinga mi for å være i den gruppa. Det kan selvsagt komme av at jeg har skrevet en del porno, som for meg er like viktig og givende som annen skriving.

Ofte inkluderes ikke litteratur i begrepet kunst, og forfattere får liksom ikke lov til å være kunstnere. Det siste året har jeg bladd gjennom massevis av stipendutlysninger og legatbeskrivelser, og det begynner å irritere meg at litteraturen glemmes.

Opprinnelig skrevet som kommentar til Virrvarr