Selvhjelp?

Jeg så Folkeopplysningens program Motivatoren og ble direkte inspirert. Det vil si til å, på samme løse erfaringsbaserte grunnlag som motivatorene, motbevise deres nøkkelteser. Jeg vil altså bruke meg selv som eksempel på hvor galt det kan gå når man tenker positivt, setter seg mål og ikke minst lever i øyeblikket.

Ettersom jeg har usedvanlig høy selvtillit, har jeg selvsagt ikke tatt meg bryet med å lese ei eneste selvhjelpsbok. Jeg mener likevel at ideologien har sivet inn via media og mitt avbrutte kurs i kognitiv atferdsterapi. I tillegg må jeg være en naturbegavelse på disse feltene.

Tenk positivt!

Jeg begynte nok med dette allerede i barndommen for å motivere meg selv på speiderturer med tung oppakning i vestlandsk pøsregn. Den gangen forestilte jeg meg hvordan det hele kunne vært verre, inn i det absurde. Og sa til meg selv at jeg skulle være glad for at det fantes en sti å gå på, at det ikke snødde, at det ikke lyna og tordna, at det ikke kom et vukanutbrudd o.s.v. Det hele mens jeg fortsatte å gå. Og jeg kom alltid fram dit jeg skulle. Denne måten å tenke på fortsatte jeg med i andre ubehagelige sammenhenger. Det kunne alltid vært verre! Det hjalp på kreativiteten og det hendte jeg lo av absurditetene. Strengt tatt vil jeg anbefale dette, for det øver opp kreativitet og humor.

En av de to gangene jeg fikk med meg kurset i atferdsterapi, fikk vi i oppgave å lage ei liste over ting vi hadde lyst til. Min liste inneholdt nesten bare ting som kosta penger eller var uforenelige med virkeligheten på andre måter, og jeg fikk hele greia ettertrykkelig i halsen. Likevel var det kanskje da jeg begynte å tenke positivt for alvor. Hver gang jeg opplever noe negativt eller ubehagelig, prøver jeg tvangsmessig å finne noe positivt ved det.

For eksempel kan jeg se på det å ikke være kredittverdig (både på grunn av for lav inntekt og betalingsanmerkninger) som at jeg slipper muligheten til å skaffe meg kredittkortgjeld. Å måtte låne penger av venner og familie er på samme måte en sunn øvelse i eksistensiell ydmykhet. Ser vi ut over det økonomiske, kan psykiske lidelser brukes i sosiale sammenhenger for å hoppe over småprat og få dype samtaler med folk man nettopp har møtt, og dessuten motvirke tabu. I disse eksemplene fungerer metoden, men bidrar til sosial angst og å opprettholde status quo. Jeg har i ekstrem grad lært meg å akseptere alt jeg ikke kan forandre, og til og med å like situasjonen.

Se også Tenk positivt for faen! på trosbloggen min.

Lev i nuet!

Jeg har i mange år levd i det til enhver tid gjeldende øyeblikket og jeg anbefaler det ikke til noen. Jeg har tenkt så positivt at jeg har lært meg å trives i en deprimert tilstand der jeg, takket være kognitiv atferdsterapi, hele tiden jakter på lystbetonte opplevelser. Forekommer det husarbeid i en slik tilværelse? Knapt! Klær blir vasket når jeg ikke har rene klær, gulv blir støvsugd før besøk, men alt holdes på et minimum.

Hver minste lille del av det de fleste kaller hverdagsliv, møter jeg med spørsmålet om jeg har lyst til det, og om jeg må. Jeg har etter hvert innretta livet slik at det er få ting jeg må, og har lært meg å trives i denne tilværelsen som de fleste ville kalle ganske amputert.

Å leve i øyeblikket er noe av det mest destruktive et deprimert menneske kan gjøre. Nuet er uutholdelig, og uten snev av avledning vil vi opphøre å eksistere. Vit derfor at en oppfordring om å leve i øyeblikket kan resultere i selvmord.

Sett deg høye mål!

Ettersom jeg er utstyrt med uforholdsmessig høy selvtillit, har jeg ofte satt meg høye mål. Riktignok på min egen måte og ikke på noen samfunnsøkonomisk lønnsom måte. Jag hadde aldri som mål å få meg en godt betalt jobb, selv om det ikke hadde vært så dumt. Det var alltid forfatter jeg skulle bli, og joda, jeg ble jo det. Ei stund. Fortsatt har jeg ikke gitt opp målet om å skrive flere bøker, men det fikk seg en skikkelig knekk.

For noen år siden skrev jeg på to diktsamlinger samtidig, og det viste seg at forlagene likte begge to like dårlig. De var nesten like dårlige, om jeg skal være ærlig. Den ene var et sarkastisk oppgjør med NAV, og hadde sine humoristiske lyspunkter, synes jeg selv. Ingen av dem ble utgitt. Etter det har jeg ikke hatt noe å skrive om. En forfatter uten noe å skrive om er ikke noe å samle på. Det hjelper ikke å se positivt på elendige diktsamlinger.

Ideen om å sette seg høye mål fører stort sett bare til at man oppfyller et annet ordtak; opp som ei løve, ned som en skinnfell. For folk med anlegg for mani (i medisinsk forstand) vil denne ideen være enda mer skadelig.

Om man kommer noen vei uten å sette seg mål, tviler jeg dessverre på. Men hvorfor skal alle komme seg noe sted? Når de bare lærer seg å tenke positivt om den gjørma av virkelighet de befinner seg i, blir de snart like tilfredse og deprimerte som meg. Enjoy, folkens!

Avslutning

Hvis jeg hadde mer energi kunne jeg skrevet min egen selvhjelpsbok. Ingen av mantraene som her er nevnt, ville kommet med. I stedet ville jeg gitt følgende råd:

  • Bli sint hvis du kan, protester uansett. Alltid.
  • Selvrefleksjon er bare sunt i små doser, ikke som heltidsbeskjeftigelse.
  • Lær deg å trives der du er, med det du gjør. Først når det slår feil må du sette deg mål og reflektere.
  • Tenk negativt, ikke om deg selv, men alt som kunne vært verre. Og hva som ville skje om du eller sånne som deg (butikkansatte, folk som går på butikken, som vasker gulv, som dusjer) ikke fantes. Se det for deg.
  • Hvis du tenker negativt om deg selv; ville du tenkt slik om en annen? i såfall foreskrives reality-TV og bibellesning.

Det skulle løse det meste.

Utenforlivet

Jeg har vært på nippet til å frasi meg forfattertittelen offentlig. Sannheten er at jeg ikke skriver noe. Hvor lenge kan man kalle seg forfatter uten å skrive? Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å skrive heller, og foretrekker visuelle kunstformer. Men jeg antar at dette vil forandre seg igjen, så det er bare tull å utbasunere at jeg ikke er forfatter.

Det handler også om det å være definert som ulønnsom av samfunnet (NAV), ute av stand til å holde liv i seg selv. Som igjen henger sammen med åpenbare problemer med å fungere i selv de enkleste sosiale situasjoner. Jeg er ikke i stand til å delta i det litterære livet med mingling og årsmøter. Ja, strengt tatt er jeg ikke i stand til å delta i livet. Punktum. Og det føles surt.

Jeg har selvsagt tenkt på hva som skal til for å bedre situasjonen. Hva skal til for å minske denne invalidiserende sosiale angsten? Hva er det jeg fungerer til? Jo, jeg fungerer som meg selv på en scene eller foran en mikrofon, foran et publikum. Ikke bare fungerer jeg i slike situasjoner, jeg tror jeg har noe å tilføre.

Desto bitrere er det at man sjelden får en scene å stå på, en mikrofon i hånda eller et publikum å opplyse hvis man aldri deltar i livet ellers. Jeg tar ikke en gang telefonen. Egentlig bare rett og rimelig, ingenting her i verden skal være gratis og det er sikkert andre som fortjener en sjanse, men fra mitt eget helseperspektiv er det altså veldig synd.

Det å stå foran et publikum er en av de få tingene jeg fortsatt kan si at jeg takler og som gir meg ganske udelt glede. Det er ikke mye annet igjen på den lista. Jeg savner det, og vet at sånne situasjoner ofte gir masse energi og inspirasjon, noe jeg egentlig trenger desperat. Og man føler seg nyttig, verdifull. Joda, jeg kan fortelle speilbildet at alle mennesker er verdifulle til jeg blir blå, men det føles ofte ikke sånn.

Motforestillingene mot denne bloggposten er plassert her: Les videre

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

  • Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
  • Lærerne for å være modige og engasjerte
  • Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
  • Elevene som hørte på
  • og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Lest: Idiotiens forbannelse

Dette er ingen oppløftende lesedag. Det er svært sjelden jeg gir opp halvveis i en krim, men det hender. Vanligvis ville jeg ikke skrive om bøker jeg ikke fullfører. Hvem vet hvilke genistreker som er gjemt på de siste 20 sidene?

Men det får være grenser. Jeg har nå forsøkt å komme meg gjennom Mørkets ansikt av Jaran Dammann. Det er fortsatt mulig at jeg fullfører etter å ha blåst ut litt damp. Saken er at jeg ikkke kan fordra karakterer som oppfører seg idiotisk. Med det mener jeg at de tar irrasjonelle avgjørelser uten tilstrekkelig motivasjon. Dette skader troverdigheten.

I Mørkets ansikt finner vi en hovedperson som ikke kontakter politiet når han åpenbart burde gjort det. Dette er en gjenganger når det gjelder idioti i krimsjangeren, og mange plot avhenger av hovedpersonens idioti på dette punktet. Dessverre får leserne sjelden presentert årsaker til å unnlate å kontakte politiet som er troverdige nok. Spesielt gjelder dette norsk krim, siden nordmenn generelt ikke er opplært til å frykte politiet og heller ikke har grunn til det.

Hvis det «bare» hadde vært hovedpersonen som var idiot, hadde jeg kanskje ikke gitt opp lesingen. Imidlertid er også lensmannen i fokus en irriterende dust som ikke gjør det han åpenbart burde, selv om hans beveggrunner virker mer troverdige. Dersom hovedpersonen handlet mer troverdig, ville jeg nok kjøpt lensmannen.

Så kommer vi til politimannen som er endimensjonalt usympatisk i en slik grad at jeg tviler på troverdigheten. Han gjør alt han kan for å ødelegge for lensmannen og etterforskninga og har ikke ett eneste formildende trekk.

Plottet er avhengig av at bortimot samtlige karakterer gjør idiotiske ting, eller lar være å gjør det åpenbart logiske. Uten idiotien ramler det sammen som et korthus. Dette er rett og slett håndverksmessig juks.

Etter mitt syn bør antall idioter begrenses til maksimalt en per bok, og plottet skal ikke avhenge av idioti. Det skal mye til før framstilling av politiet som en samling hjernedøde nyttige idioter virker troverdig. Dessuten er det gjort så mange ganger før, til dels ganske bra, at forfattere bør vokte seg  for å ty til dette knepet.

Dette er årsaken til at jeg skyr thrillere, dersom de er tydelig merket. De fleste thrillere er basert nettopp på hvoedpersonens idioti, forbigående eller varig, og sværrt få klarer å gjøre det troverdig. Mørkets ansikt er (så langt jeg har lest, d.v.s. s. 212) mer en thriller enn en krim.

Av og til blir jeg rett og slett deprimert over hvor mye dårlig krim det finnes. Det er forfatterens ansvar å produsere en best mulig historie, troverdige karakterer og et spennende plot. Men så lange idiotien ikke utgis på eget forlag, klandrer jeg først og fremst forlaget som utgir krim med for lav kvalitet.

Utfordringer

Før møtet med redaktøren i går visste jeg altså at for å komme videre med manuset trengte jeg innspill fra andre. Møtet gikk veldig bra. Redaktøren hadde mye pent å si, og også konkrete forslag til hva som bør endres.

Jeg har en tendens til å overdrive og sette ting på spissen. Magefølelsen min sa at dette gjaldt ungdomsromanen også, men jeg klarte ikke å velge ut det viktigste og dempe resten. Jeg ville liksom ha med alt på en gang. Det har jeg fått god hjelp til å fikse, selv om det å gjøre det i praksis ikke blir lett. Jeg gleder meg til å sette i gang! Første deadline er 29.august.

Først skal jeg likevel lese ei bok jeg fikk av redaktøren; Jakten av Baroch Tendler.

Skriveliv i august: krim, ungdomsbok og fest

Denne uka har jeg to forlagsmøter. Det mest spennende er første møte med en redaktør på CappelenDamm om ungdomsbok-manuset mitt. I morra! Jeg er full av forventning og uro. Det er noen måneder sia jeg fullførte manuset, og jeg har ikke lest det etterpå. Jeg gleder meg til å komme et skritt videre mot utgivelse, for jeg tror det er den veien det går ganske uavhengig av morgendagens møte. Jeg gleder meg til å få vite hvordan teksten min kan forbedres.

Før møtet bør jeg ha teksten litt ferskere i minnet, vite hva jeg er villig til å kutte ut og hva jeg mener må være med. Det er skummelt å ta fram en tekst som har fått ligge litt. Tenk om jeg plutselig ser at den er helt bedritent dårlig? Tenk om jeg finner hundrevis av skrivefeil og inkonsekvenser som får meg til å angre på at jeg noen gang har sendt den fra meg? Tenk om hele handlinga egentlig er skikkelig teit og lite troverdig? Og jeg kjenner jo ikke redaktøren. Tenk om det er fullstendig kræsj? Så jeg trekker pusten dypt ned i magen og utsetter gjennomlesinga noen timer til.

Det andre møtet er på Tiden, med min faste redaktør der, og det er det andre møtet om krim-manuset. I løpet av sommeren skreiv jeg meg gjennom mesteparten av handlinga. Jeg vet hvor jeg skal, hva som skal skje, men har ikke skrevet alle scenene ennå. Likevel er det litt skummelt. Noe av det jeg har skrevet sjokkerte meg selv og jeg vet at jeg ikke kommer til å like å snakke om den delen. Og selv om redaktøren var positiv forrige gang, kan det jo være at jeg har spora helt av i skrivinga. Det hjelper mye at jeg kjenner ham fra før. Han har sett tekster som kanskje aldri burde sett dagens lys, uten at det har ødelagt hans tro på at jeg kan skrive noe bra. Les videre

Kunstnerstipend og forfatteres levekår

Jeg har allerede nevnt Statens Kunstnerstipend her på bloggen i år. Etter det har debatten gått, spesielt i Klassekampen. Mange er kritiske til at noen få forfatterskap prioriteres år etter år. Trenden er åpenbart at langvarige arbeidsstipend tildeles som en form for garantiinntekt.

Da er det på tide å minne om at det allerede finnes en ordning for garantiinntekt. Den har vært debattert tidligere år, og konklusjonen syntes da å være at forfatterne ønsket at antall arbeidsstipend ble økt i stedet for antall garantiinntekter. Dermed er det Litterære råd i Forfatterforeningen på kollisjonskurs med både Statens intensjon med arbeidsstipendene og sannsynligvis flertallet av forfatterne. Et arbeidsstipend skal ikke være en garantiinntekt! Les videre

Kreativ problemløsing

Forbehold: Dette funker for meg. Det betyr ikke at det funker for andre.

I det siste har det danna seg et mønster som ser sånn ut:

Negativ opplevelse -> sinne -> nytt skriveprosjekt -> ferdig på rekordtid

Altså et veldig positivt mønster. Dette kan man like, dette er til å leve med. Jeg tror muligens at jeg var litt for rask til å påstå at jeg aldri blir noen veldig produktiv forfatter. Jeg vil gå så langt som å si at den siste tids utvikling er direkte lovende.

Les videre

Ikkeeksisterende blogginnlegg

Noen ting skal man bare svelge ned med noen ekstra glass hvitvin og en ekstra stor dose antidepressiva. Man skal i alle fall ikke blogge om det. Alle vet at syting er teit og ikke hjelper for annet enn den mentale helsen. Så derfor overlater jeg plassen her til Anne B. Ragde som uttaler til Dagbladet om Satans Kunstnerstipend:

Det skulle blitt utdelt etter behov.

Jeg har stor respekt for en forfatter som kan balansere egne interesser og solidaritet!

Les også gjerne mine tidligere innlegg om «søknadshelvete» og «poesi på tiltak». «Verdt å nevne» kan også leses i sammenheng med dette, men det prøver jeg å la være.

Identitet: Forfatter/poet/skrivende

Dette er, tro det eller ei, den største delen av identiteten min. Jeg har hatt et uttrykt ønske om å bli forfatter sia jeg var i alle fall tolv år og skrevet dikt og noveller minst like lenge. Det er umulig for meg å leve uten å skrive. Å skrive er det jeg kan best.

Denne delen av identiteten påvirker også hvordan jeg uttrykker kjønnsidentiteten min. Forfattere er ikke vanlige mennesker. De er unormale, avvikende, rebeller. Les videre

Gjennomgang av manus

Jeg skal nå begynne på den ganske kjedelige oppgaven det er å gå igjennom manuset til ungdomsromanen min. Målet er et manus som er klart til innsending om ei uke. Jeg har en anelse om hva som er manusets svake punkter, ut fra egen magefølelse og testlesernes tilbakemelding. Denne anelsen har jeg omgjort til ei sjekkliste: Les videre

Om å skrive for hånd eller på data

Jeg blei voksen før internett kom i daglig bruk for de fleste (fylte 20 år i 1997). Som seksåring lånte jeg pappas elektriske skrivemaskin, her iført pysjamas som mamma hadde sydd:

Les videre

Rutiner og planlegging

Det nye året har starta bra for meg. Jeg er godt i gang med å skrive ungdomsroman; over halvveis i førsteutkastet. Jeg blogger bortimot hver dag. Jeg ser nesten ikke på TV, bare krim. Jeg følger med på Twitter og Facebook. Jeg har begynt i kor. Jeg har begynt å svømme. Det er på tide å oppsummere de rutinene som virker og finne ut når jeg egentlig skal ha tid til å skrive. Les videre

Galskap for selvstendig næringsdrivende

Jeg kom over denne interessante artikkelen om lederskap og galskap. Der vises det til en sammenheng mellom lederegenskaper og psykiske lidelser, og mellom lederegenskaper og kunstneriske evner. Nå tar artikkelen utgangspunkt i at lederegenskaper fører til lederstillinger, noe jeg tror er litt forhastet.

I en periode rundt avslutningen av hovedfaget mitt, tok jeg en del tester og kurs for å bli bedre rustet til å søke jobb. Disse bekreftet bare det jeg allerede visste om meg selv; at jeg har sterke lederegenskaper. Problemet er bare at for å få en lederstilling (som jeg kanskje tror jeg kunne egnet meg til) må man også ha gode medarbeideregenskaper. Og det har jeg ikke særlig mye av.

Seinere har jeg fått bekreftet dette i praksis. Jeg har fått mulighet til å sette i gang prosjekter og trivdes med det, men gjennomføringen overlater jeg gjerne til andre. Mange med lignende egenskaper blir selvstendig næringsdrivende (man må være litt gal for å bli det i Norge), og som forfatter er jeg også formelt sett det. Men her kommer koblingen til galskapen inn.

Som selvstendig næringsdrivende har du ikke de samme sosiale rettigheter som en arbeidstaker har. Det anbefales derfor at man tegner sykeforsikring og uføreforsikring. Jeg undersøkte dette og fant ut at samtlige tilgjengelige forsikringer ikke gjaldt for psykisk sykdom.

Koblingen mellom kunstneriske evner og psykiske lidelser visste jeg allerede om, og regner derfor disse forsikringene som verdiløse for en forfatter. Når jeg nå i tillegg leser om en kobling mellom slike lidelser og lederegenskaper, blir forsikringsselskapenes forbehold enda mer forståelige og urimelige. Jeg vil gå så langt som til å hevde at slike forsikringer ikke bare er verdiløse for kunstnere, men for selvstendig næringsdrivende generelt. Samtidig som de markedsføres nettopp overfor denne gruppen. Det nærmer seg svindel.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Les videre