En erotisk forfatter blir til

Skoleåret 96/97 gikk jeg på folkehøyskole med forfatterlinje. Der hadde vi mange norske forfattere som gjestelærere. En av dem var Bente Pedersen, som snakka varmt om å tjene penger på skrivinga si ved å skrive for ukeblader. Jeg fant fort ut at jeg synes ukebladnoveller («husmorporno») er kjedelige, både å lese og skrive. Men jeg gjorde et ærlig forsøk på å skrive en erotisk novelle. Den inneholdt svært få (ingen?) ord for kjønnsorganer og hadde et påtrengende feministisk-moralistisk budskap. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at ViMenn ikke ville ha den. Etter det ga jeg opp sjangeren.

Inntil jeg en gang tidlig på 2000-tallet var på årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag og ba Morten Wintervold lese noen av dikta mine. Hans kommentar var «Hvorfor skriver du ikke porno?» Jeg funderte litt over det. Moralismen var et tilbakelagt stadium og jeg lot meg ikke lenger skremme av tabuord og kjønnsorganer. Tida var inne. Jeg gjorde grundig research blant norske pornografiske/erotiske blader på Narvesen. Cupido ble det selvsagte valget. De andre bladene betalte for dårlig og kvaliteten var for lav.

Terskelen for å få noveller på trykk i Cupido viste seg å være akkurat passe. To ganger oppnådde jeg plassering i konkurransen, noen noveller kom aldri på trykk fordi de var for dårlige, og mange ble solgt og publisert. Det var Cupidos redaktør (den gangen Terje Gammelsrud) som opprinnelig foreslo at novellene skulle bli bok og hjalp meg med å sette dem sammen, før det ble klart at Cupido likevel ikke kunne stå for utgivelsen.

De første novellene ble trykt med pseudonymet Paradox, men jeg gikk ganske raskt over til mitt eget navn, den gangen Katarina Stein. I den perioden brukte jeg novellene til å undersøke min egen identitet og seksualitet, og de ble en viktig del av den prosessen som førte til at jeg innså at jeg er mann. Litt paradoksalt er det at jeg i den perioden stilte opp i Dagbladets magasin som et eksempel på kvinner som skrev porno. Noe som resulterte i den eneste slibrige telefonen jeg noen gang har fått.

I 2006 skiftet jeg navn til Tarald, og novellene ble etter det publisert med dette navnet. De erotiske novellene har bidratt til litt ekstra inntekter, gitt meg selvinnsikt og gjort meg flinkere til å skrive prosa. Selv om de er brukslitteratur, er jeg like stolt av dem som av dikta mine.

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Skoleturné – nesten halvveis

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Å få kritikk på teksten sin

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten.

Sex og bøker

Jeg har oppdaga at det finnes skremmende likhetstrekk på disse to feltene. For å holde dette innlegget på passende distansert nivå, skal jeg her utdype den problematiske siden av mitt forhold til bøker.

Barnebøker om foreldre

Det finnes noen barnebøker om å være et annerledes barn. Ikke mange nok, men de finnes. Men hvor er de annerledes foreldrene?

Jeg tror alle barn opplever at foreldrene truer deres mål om å være «som alle andre» på ett eller annet tidspunkt. Foreldre er voksne mennesker som (forhåpentligvis) har funnet seg selv og oppfører seg som individer.

Selv billedbøker for svært små barn presenterer foreldre som ganske uviktige bipersoner. Samtidig vet vi at foreldre er de viktigste personene i småbarns liv. Jeg kan ikke se at dette henger på greip.

Samtidig er det en uskreven regel at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner og at det er barna som skal drive historien framover. Da blir det komplisert å skrive gode bøker om det å ha annerledes foreldre, enten de sitter i rullestol, er lesbiske eller bare sære kunstnere.

Jeg har nå tilbrakt fem herlige dager i foreldreskapet og snubler nå ut av det med minst to ideer til barnebøker og en god del inspirasjon.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lærer?

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn «ta to betal for en»-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby?

Opplesning 2008 introdusert av Stig Sæterbakken

Jeg lette etter noe helt annet da jeg kom over denne videoen fra desember 2008. Filmet av Jan Hagen.

Anledningen var Litteraturhusets debutantdager. Alle debutantene ble introdusert av en etablert forfatter.

«I Tarald Steins dikt er kroppen gitt et kroppsspråk, bokstavelig talt. Det er ikke kroppen som metafor, det er ikke kroppen som bilde; det er kroppen som kropp. En mer konkret poesi er knapt skrevet i Norge noen gang,» sier Sæterbakken.

Avreagering – intro

Dette blir en slags spalte med litterære tekster. Å skrive har alltid gitt meg utløp for mine destruktive impulser, helt siden jeg skrev om selvmord på ungdomsskolen. Det hjelper å utforske et handlingsforløp litterært og derigjennom innse hvor destruktivt det ville være. Det hjelper også å drømme seg vekk til en parallell virkelighet der pupper kan fordampe i badstua eller renne vekk i dusjen.

Denne introen har ett formål: at ikke mennesker som kjenner meg skal bli altfor engstelig. Dessuten er det kanskje påkrevd å advare allmennheten om at dette blir blodig, ekstremt og makabert. Det er også på sin plass å presisere at «litterært» i denne sammenhengen ikke sier noe om kvaliteten, men om forholdet til det vi kjenner som virkeligheten.

Da kjører jeg i gang!

Litterær utfordring

Jeg har blitt utfordra av Sigrun:

Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Ettersom jeg har fått samme utfordring før, tar jeg meg nå friheten til å plukke ei skjønnlitterær bok denne gangen fra den stadig voksende uleste bunken ved sofaen; The Back Passage av James Lear.

Er jeg forfatter nå? Og hvem kan kalle seg kunstner?

Jeg begynner å føle meg mer komfortabel med betegnelsen forfatter. Det har gått gradvis etter bokutgivelsen i vår. Stort sett er det andre som har titulert meg som forfatter, og nå i det siste har jeg begynt å bruke det om meg selv.

Ideelt sett mener jeg forfatter er en tilstand. En som skriver og ikke kan la være. Men det er en ganske romantisk forestilling man gjerne ikke snakker så høyt om.

Så er forfatter et yrke, men der er jeg mer tilbøyelig til å ville bruke skribent. Både for å avmystifisere det og for å likestille ulike former for skrivevirksomhet.

Jeg pleier å skille mellom kunst-litteratur og brukslitteratur, selvsagt med flytende overganger. Jeg foretrekker selv bøker som befinner seg i skjæringspunktet mellom de to, og anser diktsamlinga mi for å være i den gruppa. Det kan selvsagt komme av at jeg har skrevet en del porno, som for meg er like viktig og givende som annen skriving.

Ofte inkluderes ikke litteratur i begrepet kunst, og forfattere får liksom ikke lov til å være kunstnere. Det siste året har jeg bladd gjennom massevis av stipendutlysninger og legatbeskrivelser, og det begynner å irritere meg at litteraturen glemmes.

Opprinnelig skrevet som kommentar til Virrvarr

Cupido nr. 4/2008

Nytt nummer av Cupido er på vei til en kiosk nær deg, hvis det ikke står i hyllene allerede. Under tittelen «Dikt fra en «fremmed»» intrvjues jeg over fire sider (to sider intervju, en side bilde og en side dikt), og overraskende mye om boka mi og skriving generelt. Jeg syns bladet fortjener honnør for det. Det er et grundig og skikkelig intervju, og mye bedre enn de som har stått på trykk i avisene. Så vidt jeg vet har de aldri tidligere intervjua en diktdebutant, kanskje ingen poeter overhodet.

I tillegg har jeg ei novelle på trykk i dette nummeret, «Mellom blokkene», en av de bedre og mest utfordrende jeg har skrevet. Regn med å bli opphissa, uansett preferanser.

Det finnes altså minst to gode grunner til å kjøpe dette nummeret av Cupido. I tillegg er det mye pent å se på og spennende lesestoff ellers også. Anbefales!

Har du sett Framandkar?

Nysgjerrig som jeg er, tenkte jeg å oppfordre leserne (d.v.s. deg ja) til å si i fra om du har sett boka mi i en bokhandel eller to, og gjerne med beskrivelse av hvor lenge du leita før du evt. fant den. Diktsamlinger pleier jo å stues bort i en krok der de står og samler støv til neste Mammut-salg, hvis de tas inn i det hele tatt. Men etter oppmerksomheten den har fått er jeg spent på virkninga.

Jeg blir derfor veldig glad for kommentarer på denne posten.

Nordnytt 04.04.08

Her kan du se innslaget på Nordnytt (TV). Omtrent midtveis i innslaget

Her kan du høre intervjuet på radio (ca. 1/3-1/2 inn i sendinga)

Kameler på mediasirkus

Det aner meg at jeg har sagt at jeg aldri ville stille opp på noe direktesendt TV-program før kl. 12.00… I så fall blir jeg nå nødt til å ete i meg de orda. Og jeg har vel også uttalt meg mindre positivt om Se&Hør. Det ser ut til at jeg må ete i meg det også, selv om det ikke er helt sikkert ennå. Venner av meg har vært bekymra for at nevnte medium skulle klare å lage sosialpornografi av meg, men det tror jeg blir veldig vanskelig, i alle fall når jeg ikke vil og krever sitat-sjekk.

Så langt har bokutgivelsen fått meg til å svelge flere kameler enn det å bli forelder gjorde. Det illustrerer vel at bøker ligner barn. Man slipper dem ut i verden og har liten kontroll over hva som skjer med dem. Og alle forutinntatte holdninger om forfatterskap/foreldreskap må revurderes.

Det er verdt å merke seg at de fleste medier som har kontakta meg så langt ikke pleier å intervjue dikt-debutanter, knapt nok forfattere generelt. Jeg er klar over at jeg til en viss grad har lagt opp til det og godtar det. Og det er kult å være den første/årets eneste o.s.v. Jeg håper bare at dikta også vil bli lest som litteratur og at de tåler det. Foreløpig har ingen fått boka, så det er vel ikke så rart at henvendelsene så langt er veldig person-fokuserte.

Utgivelsen nærmer seg!

I dag fikk jeg beskjed fra Tiden (forlaget) om at boka har kommet fra trykkeriet. En del eksemplarer er på vei til meg i posten. Jeg gleder meg voldsomt til å se, ta på den, bla i den, selv om jeg vet hvordan den ser ut både inni og utenpå. Det er fortsatt for godt til å være sant og ganske uvirkelig at jeg får gi ut bok, på ordentlig, endelig!

Tiden har også oppretta ei forfatterside på meg. Og Framandkar ligger ute på forsida med lanseringsdato 7. april. Det nærmer seg nå.

Det er også klart at det blir «før-premiere» for Framandkar lørdag 5. april kl. 20.00 på café Circa her i Tromsø. Det er ikke 100% sikkert, men veldig sannsynlig i alle fall. Jeg kommer selvsagt til å skrive en egen post om det når det er helt i boks.

Neste uke kommer Blikk ut med nytt nummer, som blant anna inneholder et intervju med meg. Det skal bli gøy å se det på trykk. Så jeg oppfordrer alle til å kjøpe april-nummeret av Blikk!

Første dikt-debutant

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

• Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
• Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
• Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Pressedekning så langt

Jeg har hatt to oppslag relatert til utgivelsen av Framandkar, begge i Dagbladet.

16. januar presenterte Dagbladet vårens debutanter i et to-siders oppslag. Her er vårens debutanter

Foto: Lars Eivind Bones

I slutten av januar hadde Dagbladet en sak om mangelen på nordnorske forfattere på vårlistene til Aschehoug og Gyldendal, der de ba om min kommentar. Ka farsken! E det ingen som skriv?

Foto: Lars Eivind Bones

Skriv nynorsk!

Det er ikkje til å kome bort frå. Eg har i lengre tid freista å tru vel om i alle fall den litterære delen av menneskeheita. Eg har ikkje villa tru at eit fleirtal av danna menneske meiner at nynorsk er meir poetisk enn bokmål, trass i at eg ofte har høyrt denne falske påstanden.

No ser eg meg nøydd til å slå retrett. Etter at diktsamlinga mi vart blankt refusert fra så godt som samtlege norske forlag i bokmåls-skrud, oversette eg henne til nynorsk og sende henne inn på ny, utan det heilt store håpet. Så langt har eg ikkje fått ein einaste blank refusjon, men tre ganske grundige konsulentfråsegner. Rett nok vurderer ingen samlinga som verd å utgje slik den er, men to oppfordrar til å sende nye utkast, den eine sterkare enn den andre.

Eg gler meg over å få konsulentfråsegner! Det er utruleg interessant å sjå kor ulikt røynde lesarar kan vurdere eit enkelt dikt, for ikkje å snakke om ei helt diktsamling. Det er også svært nyttig å få ulike syn på kva som kan gjerast betre, og i kva samanhang lesarane set henne.

Likevel tykkjer eg det er trist at nynorsk vert sedd som ei meir poetisk målform. Alle fråsegnene og breva frå redaktørane er skrivne på bokmål. Ein byrjar å lure på om Mållaget har klart å få bokmålsfolket til å kjenne seg underlegne reint språkleg og litterært, utan å få dei til å verte nynorskbrukarar sjølve. Det ville vere utruleg trist. Eg føretrekkjer bokmål. Det stemmer best med min identitet og historie. I sum er eg ein samnorskmann med heller dårlege føresetnader (konservativt bokmål frå Bergen + konservativt nynorsk frå Jølster). Eg tykkjer bokmål har betre/fleire ord for nett det eg vil skildre og at det stemmer betre med kvardagen min.

På sett og vis er eg altså priviligert som kan skrive begge delar. Ikkje alle norske poetar utan forlagskontrakt kan omsetje dikta sine til nynorsk i løpet av ei veke. Eg må dessutan få takke Olaug Nilssen som las gjennom samlinga på under eit døgn og korrigerte ein del skrivefeil og inkonsistent språkbruk. Takk! Ein skal vel heller ikkje sjå bort frå at namnet hennar kan ha medverka til at eg fekk konsulentfråsegner (eg nemnde det i ei bisetning). Om eit kjend namn skulle vere orsaka, er det korkje betre eller verre enn om det var målforma.

Så alle uutgjevne poetar der ute: Skriv nynorsk og driv aktiv namedropping, så kjem de i alle fall litt lengre. Diverre.

Undertrykt poesi

Samtidspoesi ? Klassekampen
Undertrykt poesi
av Tarald Stein

Marte Huke sier mye fornuftig i Klassekampen torsdag 7.juni. Blant annet kritiserer hun oppfatninga av at diktet er en kode som man skal løse, en oppfatning man lærer på skolen. Denne oppfatninga fører ganske riktig til at diktet forblir lukka, og jeg mener at denne oppfatninga har påvirka flere generasjoner lesere til å sky poesien som pesten.

Hukes uttalelser kommer i forbindelse med Bendik Wolds artikkel i Samtiden, hvor han kritiserer samtidspoesien for å sørge for å ikke bli lest. Dette er å plassere skylda feil sted.

La oss gå tilbake til 80-tallet. En av de fremste og sannsynligvis mest leste poetene var Gene Dalby med sine opposisjonelle, punka dikt. Ville en poet med tilsvarende dikt kommet gjennom nåløyet i forlagene i dag? Neppe. Ikke nok med at leserne på skolen lærer at dikt er koder, men forlagene legger også opp til det. De ønsker ikke dikt som har noe å si for en bredere leserskare. I stedet fremmer de dikt som er koder og må løses opp for å gi leseren noe som helst.

Vi beveger oss inn på 90-tallet og ser Øystein S. Ziener debutere. Dikta hans har klare tema som berører en god del mennesker, han skriver ikke i koder han heller. Ville han fått debutere i dag? Neppe. Forlaga ønsker ingen politisk diktning, ingen poesi som har noe å si. I stedet dyrker man poesien som ren form, orda reduseres til språk. Om de en gang hadde et innhold blir det vaska og bleika til det uigjenkjennelige.

Bendik Wold glømmer at det er forlaga som sitter med mye av makta i bok-Norge. Riktignok kan man utgi bøkene sine selv, men det krever høy inntekt og stort organisasjonstalent. Det er vanskelig å bedømme egne tekster og sette i gang hele apparatet selv. Det blir også stadig vanskeligere å bli sett av media og lesere uten et forlag i ryggen.

I løpet av det siste året har jeg vært i kontakt med flere forlag og fått flere konsulentuttalelser. Men når avgjørelsen tas koker det alltid ned til det samme; de ønsker seg dikt som er så lite spesifikke at de kan handle om hva som helst. At tema og budskap ofte er det som tiltrekker lesere synes de å overse.

Når man betrakter den meget begrensa markedsføringa som kommer poesien til del ser man at selv diktsamlinger som handler om noe mer enn seg selv blir framstilt som om de kan handle om hva som helst. I tillegg spilles det mye på forfattere som allerede har et navn blant en liten leserskare.

Grunnen til at samtidspoesien er som den er, er altså først og fremst forlagas posisyn. Forlaga dyrker fram poeter som ikke har noe anna å si enn formen. Vi andre vingestekkes i prosessen til vi mister det vi hadde eller gir opp. Media består, i likhet med forlaga, av folk som har lært at dikt er koder. Dermed prøver man sjelden å snakke om selve poesien, for den er bare form og språk, og dermed uoversettelig. I stedet snakker man rundt den varme grauten slik at poesien oppfattes enda mer verdensfjern enn den er.

Det å ha noe å si, å føle skriving som en nødvendighet, er en romantisk klisjé. Ingen er så redde for klisjéer som poeter. At en beskrivelse blir utslitt skyldes oftest at den er presis. Man kan godt etterstrebe nye måter å beskrive ting på, men likevel innrømme klisjéens kjerne av sannhet. Å skrive bør være en nødvendighet; for samfunnet og den enkelte poet.

I tillegg til å rette kritikken til feil adressat, ser Wold ut til å hevde at poesien bør være hverdagslig og ikke til fest. Den bør være intellektuell. Dette er jeg uenig i. Poesien er pr. definisjon intellektuell, men ikke på den normerte rasjonelle måten, det har han rett i. Poesien tibyr en annen måte å tenke på enn prosa. Den ekte poesiens plass er alltid i opposisjon . Poesi er ikke fravær av tenkning, men en annen form for tenkning. Denne måten å tenke på bindes og knebles av det vi lærer om dikt på skolen og forsøkes begrensa av forlag og media.

Poesien opponerer mot det prosaiske, materialistiske samfunn, protesterer mot rasjonaliteten og nyttetenkningen som preger dagens samfunn. Det er poesiens viktigste oppgave. Den poetiske tenkemåte er for lite utbredt og det er ikke poetenes feil.