Innlegg tagget ‘Litteratur’

lanseringSkoleåret 96/97 gikk jeg på folkehøyskole med forfatterlinje. Der hadde vi mange norske forfattere som gjestelærere. En av dem var Bente Pedersen, som snakka varmt om å tjene penger på skrivinga si ved å skrive for ukeblader. Jeg fant fort ut at jeg synes ukebladnoveller («husmorporno») er kjedelige, både å lese og skrive. Men jeg gjorde et ærlig forsøk på å skrive en erotisk novelle. Den inneholdt svært få (ingen?) ord for kjønnsorganer og hadde et påtrengende feministisk-moralistisk budskap. Det burde ikke kommet som noen overraskelse at ViMenn ikke ville ha den. Etter det ga jeg opp sjangeren.

Inntil jeg en gang tidlig på 2000-tallet var på årsmøte i Nordnorsk Forfatterlag og ba Morten Wintervold lese noen av dikta mine. Hans kommentar var «Hvorfor skriver du ikke porno?» Jeg funderte litt over det. Moralismen var et tilbakelagt stadium og jeg lot meg ikke lenger skremme av tabuord og kjønnsorganer. Tida var inne. Jeg gjorde grundig research blant norske pornografiske/erotiske blader på Narvesen. Cupido ble det selvsagte valget. De andre bladene betalte for dårlig og kvaliteten var for lav.

Terskelen for å få noveller på trykk i Cupido viste seg å være akkurat passe. To ganger oppnådde jeg plassering i konkurransen, noen noveller kom aldri på trykk fordi de var for dårlige, og mange ble solgt og publisert. Det var Cupidos redaktør (den gangen Terje Gammelsrud) som opprinnelig foreslo at novellene skulle bli bok og hjalp meg med å sette dem sammen, før det ble klart at Cupido likevel ikke kunne stå for utgivelsen.

De første novellene ble trykt med pseudonymet Paradox, men jeg gikk ganske raskt over til mitt eget navn, den gangen Katarina Stein. I den perioden brukte jeg novellene til å undersøke min egen identitet og seksualitet, og de ble en viktig del av den prosessen som førte til at jeg innså at jeg er mann. Litt paradoksalt er det at jeg i den perioden stilte opp i Dagbladets magasin som et eksempel på kvinner som skrev porno. Noe som resulterte i den eneste slibrige telefonen jeg noen gang har fått.

I 2006 skiftet jeg navn til Tarald, og novellene ble etter det publisert med dette navnet. De erotiske novellene har bidratt til litt ekstra inntekter, gitt meg selvinnsikt og gjort meg flinkere til å skrive prosa. Selv om de er brukslitteratur, er jeg like stolt av dem som av dikta mine.

Reklamer

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket! (mer…)

Inspirert (framprovosert) av Merete Morken Andersens Skriveboka.

Mange jeg kjenner synes det er skummelt å få kritikk på noe de har skrevet, enten det er fra venner, fra et forlag eller i avisenes anmeldelser. Noen er så redde for kritikk at de aldri viser det de skriver til noen, andre kan vise det til venner, men tør ikke å sende det inn til noe forlag.

Ofte finnes denne redselen side om side med perfeksjonisme. De tror at det de sender fra seg må være perfekt. Hvis de så endelig tør å sende fra seg en tekst, enten det er til et forlag eller en venn, tåler de ofte ikke å få noen kritiske tilbakemeldinger. Selv konstruktive forslag til forbedringer blir tatt ille opp.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kurere verken redselen eller perfeksjonismen, siden jeg aldri har opplevd noen av delene. Derimot tenker jeg at noen kanskje vil synes det hjelper litt å vite at det finnes andre måter å forholde seg til egne tekster og kritikk på. Først må jeg likevel gjøre oppmerksom på at jeg representerer den andre ytterligheten. (mer…)

Jeg har oppdaga at det finnes skremmende likhetstrekk på disse to feltene. For å holde dette innlegget på passende distansert nivå, skal jeg her utdype den problematiske siden av mitt forhold til bøker. (mer…)

Det finnes noen barnebøker om å være et annerledes barn. Ikke mange nok, men de finnes. Men hvor er de annerledes foreldrene?

Jeg tror alle barn opplever at foreldrene truer deres mål om å være «som alle andre» på ett eller annet tidspunkt. Foreldre er voksne mennesker som (forhåpentligvis) har funnet seg selv og oppfører seg som individer.

Selv billedbøker for svært små barn presenterer foreldre som ganske uviktige bipersoner. Samtidig vet vi at foreldre er de viktigste personene i småbarns liv. Jeg kan ikke se at dette henger på greip.

Samtidig er det en uskreven regel at barnebøker skal ha barn som hovedpersoner og at det er barna som skal drive historien framover. Da blir det komplisert å skrive gode bøker om det å ha annerledes foreldre, enten de sitter i rullestol, er lesbiske eller bare sære kunstnere.

Jeg har nå tilbrakt fem herlige dager i foreldreskapet og snubler nå ut av det med minst to ideer til barnebøker og en god del inspirasjon.

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn «ta to betal for en»-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby? (mer…)