Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.
De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.
Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:
- En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
- En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.
Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?
Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.
Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.
Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.
Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?
Tarald Stein 
Hei Tarald!
Takk for et interessant og tankevekkende innlegg. Jeg håper legevidenskapen en dag kan finne en god måte å utvikle fungerende peniser for de som er i samme situasjon som du befinner deg i. Kanskje man for eksempel kan dyrke frem organet på et laboratorium, for deretter å transplantere det?
Du spør om «det viktigste for deg å ha pikk». Jeg vet ikke om du her spør spesifikt menn som er født uten, men vil driste meg til et svar allikevel. De rent praktiske aspekter, som feks å stå oppreist når man pisser, er egentlig helt uviktig for min del. De seksuelle aspektene er derimot veldig viktig for meg; å være den aktive, penetrerende, maskuline part. Å kunne bore meg inn i en kvinne, og høre henne klynke av smerten, følelsen av å eie henne, ta henne.
De aspektene jeg liker krever jo egentlig ikke hverken at penis fungerer til urinering, eller at akten nødvendigvis fører til at jeg får orgasme. Så hvor viktig er det egentlig at penisen er ekte? Jeg vet sannelig ikke, men jeg ville nok savnet en, om jeg ikke hadde hatt en.
Et spørsmål til deg: Deler du disse maskuline ønskene? Hvorfor ønsker du en penis?
Jeg må innrømme jeg hevet et øyebryn over Langfeldts kommentar på dette. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å ønske akkurat den operasjonen. For meg er det viktig å bli sett som den jeg er av samfunnet, og det er ytterst få medlemmer av samfunnet som har noe i buksene mine å gjøre. Også jeg hadde jublet om jeg gjennom kirurgi kunne fått en fungerende penis, med et resultat vel så bra som man kan forvente av mann-til-kvinne kirurgi. Slik er ikke realiteten i dag, og for noen er konsekvensen av det at man lar det området være – kanskje i påvente av medisinsk framgang. Men det er meg. Heldigvis har vi lov å tenke ulikt om hva vil gjøre med den biten av kroppen.
Hadde jeg vært så heldig at jeg hadde pikken på plass.. ja så tror jeg det viktigste rett og slett ville være å HA den. Å føle meg hel. Så er alt jeg kunne brukt den til («alt» – får den til å høres ut som et multitool) bonus.
Eg får kjetterske tankar om kvinner som er villige til å «forskjønne» kjønnsorgana sine, fordi det er viktigare i deira seksualitet å vere seksuelt attraktiv enn å føle (taktilt) sjølv, og at det nok er eit mønster i vår kultur at menn er meir opptatt av taktil nyting og visuelt oppteken av den andre, mens kvinner i større grad er (oppdratte til å vere) opptekne av å bli begjært og nyte den andre sin attrå (mot dei sjølve) og at den andre sin kåthet er viktigast.
Kan hende har det ingenting med saka å gjere.
Eg ville heller aldri operert meg, om risikoen var å bli kjenslelaus og sjuk.
Poenget er vel at du, Tarald, velger det som er typisk maskulint her.