Hvorfor har man pikk?

Jeg har prøvd å ikke bry meg om det Thore Langfelt sa i går; om transmenn som ikke ønsker å endre utseendet på kjønnsorganene. Kanskje er det litt dårlig gjort å skrive det her og ikke direkte til ham, men han er slett ikke den eneste som tror at uvilje mot slike operasjoner beror på manglende mannlighet.

De aller fleste transmenn ville juble og hoppe i taket dersom du tilbød dem en normal, fungerende penis uten stor helserisiko. En del av oss ville begynne å gråte av glede.

Det er nemlig ikke mulig pr. i dag. Kirurgien har to alternativer for sånne som meg:

  1. En penis laga av hud fra et annet område av kroppen. Denne kan bli seende helt normal ut hvis man er heldig. Men den kan ikke brukes til noe. Man kan ikke tisse med den. Man kan få satt inn silikonstaver som gjør det mulig å bruke den til knulling, men dette anbefales bare for vaginal sex. En del stygge historier tilsier at den ikke tåler den ekstra friksjonen som oppstår ved analt samleie. Den vil dessuten ikke ha flere nerveceller enn det stedet man transplanterte huden fra. Og det er faktisk forskjell på følsomheten man har i f.eks. låret og den man ønsker å ha i en penis.
  2. En penis laga av den eksisterende klitoris. Testosteron gjør at klitoris vokser. Man kan så kirurgisk løsne noen bånd (ligamenter) under overflata og dermed gjøre den lengre. Ettersom en hvilken som helst klitoris kan bli erigert, vil det også gjelde den forstørra utgaven. Dette resulterer i en penis på størrelse med det en nyfødt gutt har. Det er også mulig å forlenge urinrøret slik at man kan tisse med den. Ulempen er faren for komplikasjoner. Under operasjonen kan kirurgen komme til å kutte nerver som gjør at du uansett ikke får følelse i den. Det forlenga urinrøret har en tendens til å gro og åpne seg på uforutsigbare steder. Man kan ende opp med noe som ligner mer på en vannspreder enn et tisseredskap.

Er det virkelig så merkelig at en del ikke synes dette er godt nok? Hva skal man med en penis hvis man verken kan knulle eller tisse med den? Hva ville du valgt? Og synes du det er et rettferdig valg å gjøre? Kanskje ville du også velge å vente og se hva kirurgisk forskning kan tilby om 5-10 år? Eller resignere og prøve å leve med det du har?

Det er spørsmål jeg gjerne ville stilt Thore. Jeg kommer nok til å gjøre det en dag. I mellomtiden håper jeg mange cis-menn (ikke-trans-menn) svarer på spørsmålene, som for dem heldigvis er helt hypotetiske.

Og så må jeg også nevne en annen ting. Leger er generelt rare dyr. Fastlegen min spurte meg her en dag hvorfor jeg evt. ville ønske alternativ 2, ettersom mange av hans pasienter er cis-menn som synes de har for liten pikk og at det er problematisk for dem. Jeg svarte enkelt at ingen foreslår å kutte av dem det lille de har. Litt er betydelig bedre enn ingenting etter min mening.

Nå er jeg slett ikke sikker på om jeg tør å gjennomgå en operasjon som i verste fall kan gjøre underlivet ganske følelsesløst. Det er noe jeg fortsatt tenker på og overveier. Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en penis (en som blir gjenkjent av andre som penis-lignende i det minste). Det hender stadig at jeg våkner og blir skuffa over at den penisen jeg hadde i drømme er borte. Men det måtte være for min egen del at jeg fikk en, ikke for at andre skulle tro jeg var såkalt normal, eller for at legene skulle kunne erklære meg som det jeg vet jeg er; en mann.

Hva er det viktigste for deg ved å ha pikk? Er det å vise den fram, bruke den til sex eller tisse med den?

Den «riktige» fortellingen

Dette er min historie slik jeg har forstått at den burde vært fortalt for å gi meg behandling på GID-klinikken. Jeg har lest tilstrekkelig med transmenns selvbiografier og faglitteratur om transseksualisme til å forstå at det er dette man forventer seg. Dette er «den transseksuelle fortellingen» – fortellingen om en gutt i jentekropp. Ingenting av det som står her er direkte usant, men det er helt åpenbart bare en del av sannheten:

Les videre