(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)
Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.
Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.
Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.
Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.
Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).
Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig.
Jeg vågde såvidt å lufte tanken om Aspergers syndrom her inne (for 2 år siden) og er etter det skeptisk til å gjøre det igjen. Men jeg har bedt om en utredning. Psykiateren bad meg fortelle hvorfor jeg lurte på om diagnosen ville passe og hvilke positive effekter jeg mente jeg kunne få av den. Jeg har ikke tenkt å bruke bloggen til å psykoanalysere meg selv (det har jeg jo psykiateren til, dessuten vil jeg nødig halshugges enda en gang). Jeg vil ikke liste opp symptomer og diskutere hvorvidt de passer på meg eller ikke. Men jeg vil skrive litt om hvilke fordeler det kan ha å sette ord på problemer i form av en diagnose.
Uten en diagnose kan man ta seg sammen. Det forventes at man oppfører seg og tenker omtrent som alle andre (selv om ingen oppfører seg og tenker likt, så finnes det en normalvariasjon som de fleste befinner seg innenfor). Det forventes at man forstår ting som aldri settes ord på. Nettopp slike forventninger gir meg angst, sosial fobi og en deprimerende følelse av alltid å komme til kort.
Det finnes (heldigvis?) ingen piller mot aspergers, og nettopp derfor bør man stille spørsmål ved nytteverdien i hvert enkelt tilfelle. For noen kan diagnosen resultere i fremmedgjøring og fordommer uten at de får noen positiv effekt. En del jeg kjenner har for eksempel måttet slåss mot NAV og fordomsfulle arbeidsgivere for å få ha en jobb.
For andre vil det å innse at hjernen fungerer annerledes, at de standardene man aldri klarer å leve opp til er laget for folk med en annen hjernetype, være frigjørende, angstdempende og antidepressivt.
Jeg tror også at det er stor forskjell på å få en diagnose som voksen og som barn. Som voksen har man større innflytelse. Som voksen tenker man «aha, så det var derfor…». Samtidig har mange voksne med slike diagnoser opplevd mye motgang som de kunne sluppet hvis de hadde fått diagnosen som barn. De kunne fått hjelp til det de trenger hjelp til tidligere.
Nå gjenstår det å se om jeg får et ord på ting jeg sliter med, et frigjørende, angstdempende og antidepressivt ord. Hvis det viser seg at denne diagnosen ikke passer på meg, får jeg snuble videre med angsten og de uoppnåelige forventningene. Kanskje må jeg finne mitt eget ord for det. Det kan sikkert være vel så frigjørende, men krever masse energi for å bli forstått.
Har tenkt endel på dette med menneskets særegne sider kontra diagnoser. Et annet sted skriver du om vanskene med å forstå non-verbale signaler. For min del hjalp det å bli oppmerksom på at dette finnes, og ha det i bakhodet om at blikk, gester osv. er noe som hele tiden foregår. Det samme gjelder ironi. Jeg liker ikke ironi, det er en unødvendig omvei. Men betyr det at en ikke forstår det? Min vansker mht mat er personlige, kan være sosialt stigmatiserende og så videre. For mat må en ha. Føde er livsnødvendig. Det er ofte en underforliggende årsak til spiseforstyrrelser, ikke nødvendigvis at en ønsker å bli slankere. Følsomhet, persepsjonsforstyrrelser, behov for å være tilbaketrukket, osv. Det er en del av å være menneske, ha sin individuelle personlighet. Noen diagnoser er viktige å få. Men et antatt sykdomsbilde eller en funksjonssvikt skal ikke brukes mot en, fange en inn.
Jeg forstår godt behovet ditt for diagnose. Det meste som finnes i livet vårt har et navn.
For et par dager så jeg en forestilling om Aspergers. Du kan lese om det her, om du ønsker det:
http://vannlandet.blogspot.no/2013/04/livet-kom-sa-plutselig_15.html
Ha en fin dag.
Bjørn