Om engasjement, sykdom, kropp m.m.

Posted: onsdag 10 april, 2013 by Tarald in Depresjon, Min fortelling, Politikk, Psykiatri, Trans, Ukategorisert
Tags: , , , , , , , , , , ,

Etter å ha forlatt enda ei transgruppe på facebook, formulerte jeg noen frustrasjoner (litt omformulert og utvida her):

Det frustrerende er at ettersom åra går uten at situasjonen bedrer seg i praksis, har jeg blitt mer og mer sliten og uten overskudd til selv dagligdagse ting, langt mindre å forsøke å forklare og forsvare min eksistens (som er den fella jeg stadig snubler i, og som jeg mener at HBRS setter opp). Mer diplomatisk anlagt blir jeg heller ikke. Derfor overlater jeg barrikadene og dialogene til andre.

Jeg er vel ganske desillusjonert etter å ha gjentatt meg selv i over 5 år uten at det har skapt noen som helst forståelse hos HBRS (kanskje tvert imot). Min tro på dialog er etter det på minussida. Jeg har derfor forlatt polemikken og saksframlegga og vier meg i stedet til kunsten, som jeg (i alle fall i gode perioder, enn så lenge) har mer tro på. Men så er jo kunsten min også i høyeste grad politisk.

Jeg er blitt gammal og sjuk og bitter. Skriver jeg etter nøye overveielse, men ser egentlig ingen grunn til å legge skjul på. Det er en risiko som det kan være greit å vite om for andre som engasjerer seg. Og så håper jeg at vi snart ser noen endringer så flere slipper å oppleve det jeg har opplevd.

Ingen liker bitre mennesker, heller ikke jeg. Bitterheten er en sorg som har grodd fast, en svulst på følelsene, en rettferdig harme som forvitrer, smuldrer.

Dette er jo en slags klage, men jeg er ikke mer deppa nå enn jeg pleier. Jeg er bare så ufattelig lei og sliten, og har vært det ganske lenge. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å uttrykke at jeg setter pris på støtte og oppmuntring (selv om det også kan bli litt klamt). Jeg skulle ønske at jeg var i stand til å sette enda mer pris på og glede meg over de små endringene som skjer, det jeg tross alt har oppnådd og de menneskene som viser støtte og omtanke. Jeg er syk, både i kropp og sjel, og alt skyldes selvsagt ikke det faktum at jeg ikke får finnes, ikke får den hjelpen jeg trenger eller identitetspapirer som kan identifisere meg. Noe må skrives på kontoen for genetiske anlegg og annen faenskap.

Jeg og kroppen min har vært uvenner mesteparten av livet. Hvis jeg ikke kjemper imot, vil den lyve om hvem jeg er, ta kontroll over livet mitt og ødelegge det, forkrøple meg. Er det rart jeg ikke ser poenget i å stelle pent med den? Kroppen er et nødvendig onde for å kunne finnes i verden som sjel. Det nye er at den har begynt å ta kraftig til motmæle. Nå prøver den å legge et par tiår til alderen min også. Legen sier det er psykosomatisk, og det forundrer meg ikke. Kanskje er det på tide å inngå våpenhvile med kroppen. Det ville vært lettere hvis ikke samfunnet og den norske stat var på kroppens parti.

Dette høres nok ganske deprimerende ut, jeg ser det. Derfor er det på sin plass å poengtere at jeg takket være antidepressiva ikke føler meg særlig deprimert.

Advertisements
Kommentarer
  1. Lammelåret sier:

    Du skriver så mye bra, som «Bitterheten er en sorg som har grodd fast» og «Kroppen er et nødvendig onde for å kunne finnes i verden som sjel» Det er tankevekkende og jeg liker å tenke. Jeg tror du har helt rett i det første jeg siterer, jeg må la den synke.

    Godt å høre at du får en medisin som virker for deg!

  2. annebloggen sier:

    Jeg skjønner at du er sliten og frustrert og bitter. Jeg har ingen mulighet til å sette meg inn i situasjonen din, selvfølgelig, men jeg skjønner ganske mye mer nå enn jeg gjorde før jeg snublet over bloggen din.

    For det du i hvert fall oppnår med å skrive, er å møte på tilfeldige lesere som meg (som altså fant bloggen din for lenge siden på grunn av et søkeord som hadde med bøker å gjøre). Jeg har lært veldig mye av deg og jeg bruker det jeg har lært helt konkret og formidler det videre til andre. Jeg snakker med ungdommer om holdninger til folk og jeg er mye mer oppmerksom på ting vi sier og gjør i barnehagen.

    Det hjelper kanskje ikke deg det aller minste akkurat nå, men jeg skulle ønske du kunne glede deg over at du bidrar til å gjøre ting lettere for de som kommer etter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s