Jeg har skrevet ganske mye om depresjon her tidligere. Inspirert av Christina Barbos innlegg om sosial angst, tenkte jeg å skrive litt om angsten min. Først må jeg si at jeg er mindre plaga av angst enn av depresjon. Angsten er en bagatell i forhold, for meg. Jeg har venner som har mye sterkere og mer angst enn jeg har.

I motsetning til mange andre med sosial angst, kan jeg fint stå på ei scene eller holde foredrag. Faktisk er det å foretrekke foran gruppesituasjoner. Jeg tror det har noe med at jeg har beskjært de sosiale antennene mine til et minimum. Den beskjæringa var en konsekvens av mobbing og at jeg ikke lenger orka å lure på hva folk egentlig mente med det de sa eller blikkene de utveksla.

Beskjæring av sosiale antenner var helt nødvendlig for at jeg skulle komme meg gjennom ungdomsskole og videregående, og hjalp også i overgangen fra forsøksvis kvinne til synlig mann (mitt sosiale kjlnnsskifte). Ulempene er likevel mange.

Jeg mangler trening i å forstå ikke-verbal kommunikasjon. Stort sett innretter jeg meg som om slik kommunikasjon ikke finnes. Jeg forteller nye folk jeg møter at jeg ikke takler antydninger og skjulte meninger. Det fjerner en god del stress.

Å føre en samtale med en person går som oftest greit. Jeg har måttet øve meg på å ha blikkontakt med den jeg snakker med, siden jeg er redd for at blikket skal si noe annet enn orda, noe negativt.

Det største problemet mitt er gruppesituasjoner. Det forventes at man skal ha en viss oversikt over de andres emosjoner og tilpasse seg etter det. Det synes jeg er ekstremt anstrengende. Hvis det er folk jeg kjenner godt, klarer jeg som oftest å slappe av likevel. Det verste er derfor grupper av mennesker jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg. Jeg blir redd for å ta for stor plass, redd for å si for mye, redd for å såre folk uten å mene det, redd for å tråkke over folks grenser, redd for hva de skal mene. Det er i sånne situasjoner angsten viser sitt stygge ansikt.

Når jeg er på seminar og hører de frykta ordene «og nå setter vi oss sammen i grupper», trigger det en voldsom fluktrefleks. Resultatet blir at jeg i ren desperasjon tyr til den eneste rollen som føles trygg og velkjent i sånne sammenhenger; den selvironiske uformelle lederen som tar for stor plass. Jeg HATER sånne gruppesituasjoner!

Det blir ikke bedre av at samtale i grupper skal være mindre truende og gi rom for at også de sjenerte kan si noe. Det fører til at jeg ikke tør å si i fra at jeg ikke takler det og forsterker følelsen av å overkjøre de sjenerte.

Å delta i sånne gruppe-greier krever veldig mye energi. Jeg prøver jo så godt jeg kan å tolke kroppsspråk, men har ikke de nødvendige forutsetningene. Det er utrolig frustrerende. Ettervirkningene av gruppe-anstrengelsene mine er ofte at jeg blir deprimert. Derfor unngår jeg det så ofte jeg kan. Spesielt hvis jeg ellers ikke føler meg helt på topp.

Folkemengder gir meg klaustrofobi. Jeg er ikke redd for å bli sittende fast i en heis, så lenge jeg er alene der. Marerittet er å bli sittende fast i en heis som er full av fremmede mennesker. Å gå ut på byen i helgene er heller ikke voldsomt lystbetont. Jeg føler meg klumsete (selv i edru tilstand) og føler at det ikke er nok luft igjen til meg.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. I perioder hemmer det livet mitt en god del. Løsningen er kanskje å øve opp mine sosiale antenner, men jeg vet ikke om det er verdt det. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å legge merke til at folk ikke liker meg eller snakker skit om meg bak ryggen min.

Jeg har en del venner med Aspergers som sikkert kan kjenne seg igjen i en god del av dette. Det har hendt at jeg har lurt på om jeg har et snev av det jeg også, men det må nok skrives på kontoen for diagnose-opphenget mitt. Det er likevel svært interessant at Aspergers ser ut til å være overrepresentert i transbefolkningen. Jeg vet at det var snakk om å forske på dette i Sverige, men har ikke hørt noe mer om det. Jeg vil tro at en del får diagnosen feilaktig før de kommer ut som trans, mens andre burde hatt den men framstår som «feil» kjønn. Diagnosen er visstnok vanligst blant menn. Alle jeg kjenner med Aspergers er transmenn. Immanuel er en av dem.

Reklamer
Kommentarer
  1. Rikkert sier:

    Du skriver mina tankar, igen…

    • Marit Rasmussen sier:

      Det sies i personlighestpsykologi-kretser (jeg har også hørt det fra biologer) at å være mann er første steg i retning Asberger… Sånn sett er det vel etslags hederstegn om mange transmenn også har Asberger. Mere mann, liksom.

      • Tarald sier:

        Takk for kommentar!
        Jeg tror at linken mellom Aspergers og mannlighet er ganske overfladisk. Kanskje handler det om måten menn sosialiseres på i vårt samfunn.

  2. Raymond Olsen sier:

    Etter over 30 års erfaring med ulike varianter av autisme og Asperger, både profesjonelt og privat, kan jeg med nær 99 prosent sikkerhet si at du er langt unna en slik diagnose.
    Aller først: Ingen Aspergere jeg kjenner er transmenn, ingen av dem har barn, og ingen av dem er forfattere. Jeg kjenner like mange kvinner som menn med diagnosen. Dermed blir det også feil å snakke om (slik både du og en av kommentatorene gjør) Asperger som en manneting, og noe hederstegn… Jeg er sjokkert over ordbruken, selv om det kanskje er ment som en morsomhet.
    Uansett; å kategorisere i en sammenheng som denne er både farlig og lite fruktbart.
    Mange kvinner er for øvrig feildiagnostisert inn i andre lidelser, og blir ikke oppdaget som Asperger før det noen ganger er «for sent», og at man har kommet inn i destruktive mønster som følge av det.
    Nå vet jeg ikke om det er av interesse for deg å få usannsynliggjort at din manndom er bekreftet av en Asperger-diagnose: Mens jeg leste innlegget ditt virker det som om du sitter med en artikkel om lidelsen og plukker de trekkene som matcher deg selv. Jeg har imidlertid nettopp selv gått gjennom en forholdsvis grundig nettartikkel om syndromet, og ser at både den og du ikke nevner ett av de aller mest fremtredende aspektene. Husk også at et syndrom er en samling av ulike symptomer, og det rekker ikke å ha et par sterke indikatorer, man må ha langt flere enn det du snakker om her.
    For å si det på en annen måte – man kan ha hodepine uten å ha hjernesvulst, selv om folk med hjernesvulst ofte har hodepine.
    Det som likevel for mitt vedkommende er hovedgrunnen til at du ikke er Asperger, eller til nød har en veldig sjelden og særdeles lite omtalt variant av syndromet, er dine egne ord. «..som sikkert kan kjenne seg igjen i en god del av dette. Det har hendt at jeg har lurt på om jeg har et snev av det jeg også, men det må nok skrives på kontoen for diagnose-opphenget mitt. Det er likevel svært interessant at Aspergers ser ut til å være overrepresentert i transbefolkningen..»
    Som sikkert kan, en god del, har hendt, lurt på, snev, må nok, ser ut til – dette er forbeholdsformuleringer som jeg aldri har sett hos Aspergere. Er det noen jeg kjenner som er direkte, bunn ærlige og overdrevet rett på sak, så er det nettopp disse menneskene. Det er derfor de havner i klinsj med andre og sliter ekstra når de prøver å interaksjonere. Mens du skriver som du gjør for å holde ryggen fri og ikke skulle kunne bli «tatt» på noe, du har jo ikke sagt det du sier rett ut, ikke sant, du har jo bare antydet at, og du har jo bare ymtet om at det er slik og slik. Og du vil sikkert kunne svare meg at du aldri har hevdet at du har syndromet.
    Og akkurat derfor er du ingen Asperger. Heldigvis, vil jeg si, du sier kanskje dessverre.

  3. Tarald sier:

    Takk for grundig og opplysende kommentar!
    Jeg har tenkt en del på dette og kommet fram til at mine sosiale problemer «bare» skyldes angst og transproblemer, og ikke Asperger. Mine sære interesser er bare nettopp det; sære interesser. Jeg har ikke anlegg for detaljer (selv om jeg en gang lærte meg latinske sneglenavn).
    Du skriver: «Er det noen jeg kjenner som er direkte, bunn ærlige og overdrevet rett på sak, så er det nettopp disse menneskene.»
    Dette stemmer på en prikk med hvordan jeg oppfattes av dem som kjenner meg IRL, og jeg har brukt en del tid på å lære hvordan jeg skal unngå konflikter for hver minste ting. Så hvis jeg ikke hadde tenkt så nøye gjennom det fra før, ville jeg sikkert lurt litt mer.
    Et av de nyttigste begreper jeg har lært i omgang med ulike diagnoser er «normalvariasjon». I forhold til Aspergers er jeg nok innenfor normalvariasjonen, selv om personligheten min er sær og enkelte likhetstrekk finnes.
    Et annet nyttig konsept er «normale reaksjoner på unormale situasjoner». Det kunne jeg skrevet ganske langt om, men det får bli et nytt blogginnlegg.

  4. Raymond Olsen sier:

    Ad. normalvariasjon: I og med at Asperger er klassifisert som syndrom, må en rekke symptomer inntreffe for å kunne bli en diagnose.
    Personlig er jeg notorisk når det kommer til å huske hvorvidt jeg slo av kaffetrakteren, og må låse meg inn i huset flere ganger (noen ganger både to og 3) for å sjekke.
    Det som gjør at jeg ikke lider av tvang, er at jeg ganske raskt kommer meg videre i det jeg egentlig skulle. Den som virkelig lider av tvang kommer ikke videre.
    For meg er det mer sannsynlig at distre er riktig ord.
    Og en dame jeg kjenner er veldig sydlandsk i lynne og væremåte, men kritthvit og så tradisjonelt nordisk man kan få blitt i utseende.
    Så jeg blir skremt over at du krampholder på ønsket om å være definert innenfor en såpass krevende diagnose som Asperger. Vi har alle sammen spor og nyanser av ulike sykdommer og lidelser, og du er ikke innenfor normalvariasjonen av Asperger, men din personlighet har enkelte trekk som også en Asperger har.
    Døve har også kommunikasjonsproblemer, cp-rammede har dårlig motorikk – men det gjør dem ikke til Aspergere.

    • Tarald sier:

      Jeg var nok ikke tilstrekkelig tydelig: Jeg definerer meg ikke innenfor Aspergers. Likhetstrekk finnes, men ikke mange nok/sterke nok til at jeg tror at det ville ha noe for seg.

  5. Marit Rasmussen sier:

    Såvidt jeg skjønner, er det et statistisk faktum at det finnes (ihvertfall diagnostisert) flest menn med Aperger syndrom – sjøl om det også finnes kvinner som har det (blant andre min kjære New Zealandske sanger Ladyhawke og den norske forfatteren Gro Dale – hey, enda en forfatter!). Aspbergerforeningen har tallene på det: «Kjønnsfordelingen er 4:1 mellom gutter og jenter» http://www.aspergersyndrom.no/asperger.htm

  6. Avil sier:

    Eg kan bidra med at på det semesteret me las om personlegdomsforstyrringsdiagnosar, hadde me personlegdomsforstyrringar alle saman. Eg kan framleis vere i tvil om ikkje ein psykiater hadde diagnostisert meg som borderline om eg hadde vore dønn ærleg med anamnese og alt.

    • Tarald sier:

      Å lese diagnosemanualer er nok sykdomsfremkallende 😉 Det er mulig det burde finnes en diagnose for nettopp det, alle fall oss som ikke gjør det av yrkesgrunner, men av ren og skjær nysgjerrighet.

  7. Avil sier:

    Eg las stort sett pensum av rein og skjær nysgjerrighet også. 🙂

  8. Zanron sier:

    Nesten skummelt hvor mye jeg kjenner eg igjen i her. (Og ja, jeg har også tenkt tanken om jeg kunne ha Asperger – men slått det fra meg ettersom jeg ser jeg mangler andre kriterier.)

    Når det gjelder transseksuelle og Asperger, så har jeg sett uttalt fra et par personer som fikk diagnosen som barn, at symptomene avtok drastisk etter at de kom i behandling.

  9. […] vågde såvidt å lufte tanken om Aspergers syndrom her inne (for 2 år siden) og er etter det skeptisk til å gjøre det igjen. Men jeg har bedt om en utredning. Psykiateren […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s