Jeg vil ha en diagnose!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig. Les videre

På boklista: «Døden ved min side» av John Galt

Etter å ha lest intervju med forfatteren og rapporten fra lanseringa fikk jeg lyst til å lese boka. Jeg tror jeg har mye å lære, men kanskje vil jeg også finne en del gjenkjennelse? Sex blir aldri mer ukomplisert etter en HIV-diagnose. Det samme gjelder transseksuelle menn.

Jeg har tidligere skrevet om HIV-risikoen for transhomser. I fjor så jeg filmen «The Gift», som handler om folk som ønsker å bli smitta. Den skremte meg. Kanskje fordi jeg kunne kjenne meg litt igjen. Når hver dag er en kamp for min egen autonomi, min egen rett til å bestemme min identitet, lengter jeg av og til etter noe håndfast som kan bevise for alle at jeg er mann og homofil. Og en HIV-diagnose kan absolutt være dette noe. I Norge er det å ha HIV nesten synonymt med å være homse. Så hvis jeg pådro meg det ville nok alle skjønne at jeg faktisk er en homofil mann. Skremmende tanker. Flaks for meg da at sexlivet mitt ikke er sesielt risikabelt og at jeg som oftest er såpass oppegående at jeg forstår at HIV ikke er løsningen på noe som helst, bare en bunke nye problemer. Det ville for eksempel ikke forundre meg hvis GID-klinikken nekta å behandle noen med HIV. Enten ved at man ville bli klassifisert som fysisk for svak for operasjoner og hormoner, eller ved at det ble tatt som bevis for at man ikke var klar for prosessen. Det er utrolig hva de folka kan smøre i hop. Gleder meg til å lese hva de har å si om helsetilsyns-klagene mine.

Uansett tror jeg at jeg vil ha godt av å lese Døden ved min side.