Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Slitsomt

Barna nå til dags begynner på skolen altfor tidlig om morgenen! Jeg er vanligvis ikke helt i mitt ess før klokka har passert tolv (ikke-fungerende, om jeg skal være ærlig), så å produsere sammenhengende setninger halv ni er mildt sagt krevende. Men så langt har det gått bra.

Jeg føler meg ofte mer på bølgelengde med elvene enn lærerne, mens da jeg selv gikk på ungdomsskolen var det omvendt. Samtalene med lærerne før/etter synes jeg er vanskelig. Det er ikke egentlig lærernes feil, bare et utslag av min sosiale angst (som jeg prøver å ignorere disse tre ukene).

Til tross for min naturlige (?) sjarm og uformelle vesen, hender det at spørsmålene på slutten (som jeg til dels har satt av altfor god tid til) må hales ut av elevene. Noen ganger er dette bare en fase, før de kommer skikkelig i gang. Andre ganger kan det virke som om det bare er slik de er. Og det varer i evigheter.

Vanligvis er jeg litt for flink til å fatte meg i korthet. Jeg har aldri vært flink til å skrive langt, og å snakke sammenhengende i 90 minutter (spesielt tidlig på morgenen) faller meg visst heller ikke naturlig. Jeg blir sakte flinkere til å disponere tida, men i begynnelsen satte jeg av altfor lang tid til spørsmål. Akkurat det er selvsagt vanskelig å beregne, men spørsmålsdelen bør ikke føles som 100 evigheter hvis ingen har spørsmål. Samtidig er det veldig synd å avbryte før alle har fått spurt om det de lurer på, synes jeg.

Det morsomme

I dag fortalte læreren at elevene var veldig spente, spesielt siden noen hadde hørt fra elever på en annen skole at møtet med meg var veldig bra. Det ble jeg selvsagt veldig glad for å høre! Godt at det å ganske enkelt være meg, snakke om hva jeg gjør og hvem jeg er kan brukes til noe og bli satt pris på. Sånt blir man jo ikke akkurat bortskjemt med i NAV-systemet…

Det er veldig morsomt å få en hel klasses (bortimot) fulle oppmerksomhet. Jeg, som trives best i situasjoner der jeg har en viss kontroll, slipper small-talk og har en «saksliste», stortrives så klart i en slik setting. Når man dessuten nærmest kan se dem suge til seg av det jeg sier og leser, er det veldig smigrende. Ikke minst fordi jeg vet at det jeg sier kan utgjøre stor forskjell for unge transfolk, enten de sitter der selv eller møter disse elevene senere.

Spørsmål og ansvar

Jeg har tenkt en del på om jeg burde late som om jeg har personlige grenser bare for å markere at transfolk ikke er «fritt vilt». En del ville nok mene at jeg burde det – at jeg bør opptre som en representant, sette en standard. Spørsmål om kjønnsorganer, operasjoner og tidligere navn dukker stadig opp. Jeg har valgt å være meg selv. Det vil si med svært få grenser og et avslappa forhold til det meste. Jeg gjør det klart at de kan spørre om absolutt hva som helst. Når spørsmål blir veldig private, har jeg som vanlig en tendens til å snakke i generelle termer og/eller med mye humor uansett.

Så langt har det kommet to spørsmål jeg har nekta å svare på: Det ene er hva dattera mi heter, det andre er hvordan jeg konkret har utført sex med ei dame. Mens det første er prinsipielt «off limits» av hensyn til dattera mi, ble jeg rett og slett tatt på senga av det andre. Kanskje føltes det ubehagelig fordi jeg som erklært homo ikke bør ha sex med folk som har kvinnekropp, eller fordi det vekka for klare minner fra utredninga på Rikshospitalet. Kanskje ville jeg svare (ganske generelt) hvis jeg fikk spørsmålet igjen, nå som jeg er mer forberedt. Det er også mulig at lærerens tilstedeværelse gjør at jeg synes det blir flaut på snakke om seksuell praksis med disse ungene.

Jeg tror det er bra at de får spørre meg om alt de lurer på. Hvis de lurer på noe senere kan de alltids google, men det kan være greit å få en første innføring sånn ansikt til ansikt. Dessuten understreker jeg at jeg ikke er representativ og at enkelte spørsmål kan oppleves ubehagelige av andre. For eksempel har jeg sammenlignet det å spørre om tidligere navn med å spørre om når du slutta med bleier. Hvis jeg skulle legge mer bånd på meg, late som om jeg har striktere grenser enn jeg har, er jeg redd for at sosialangsten ville slå ut i full blomst. Det kunne torpedert hele oppdraget og holdt meg innesperra i egen leilighet i flere uker framover.

Spørsmål jeg har fått

Hvilken sport liker du? (Ga meg riktignok mulighet til å snakke om garderober, men svaret er egentlig et enkelt «nei».)

Hvordan ser kjønnsorganet ditt ut? (Jeg innbiller meg at dette ikke er et spørsmål forfattere flest får på skolebesøk. Og nei, jeg trakk ikke ned buksa og viste fram hva jeg har.)

Hvilken religion tilhører du? (Så fikk de møtt en kveker også.)

Hva heter sneglene dine? (Etter at jeg fortalte at jeg har afrikanske kjempesnegler. De har ikke navn, de er for mange, noe elevene ble imponert over.)

Hvem er ditt litterære forbilde? (Øystein Ziener og Anne Bøe, kunne kommet på flere.)

Har du blitt mobba?

Liker du fine biler?

Er du hetero eller homo?

Når begynte du å skrive?

Hva ville du blitt hvis du ikke ble forfatter? (Snegleforsker, hvis jeg slapp å studere masse uinteressant biologi først…)

Har du noen jobb utenom?

Skriver du på ei bok nå?

Hva er din favorittmat?

Irrelevante spørsmål er nok overrepresentert her på lista, det er dem jeg husker best.

Foreløpig konklusjon

Søknadsfristen for denne delen av DKS (via Forfattersentrum) gikk ut forrige uke. Jeg søkte ikke. Først og fremst venter jeg med å gjøre opp status til disse ukene er ferdige, men jeg synes også det er såpass slitsomt at jeg tror jeg trenger mer enn ett år mellom hver gang. Det hadde vært fint å få mulighet til en tilsvarende turné i Tromsø.

Jeg har stor respekt for forfattere som klarer å gjøre skoleturneer til en viktig del av inntektskilden. Ikke alle forfattere egner seg, enten p.g.a. manglende verbale evner eller psyke. Selv regner jeg meg for et tvilstilfelle når det gjelder det siste. Jeg frykter at jeg er fullstendig utmatta etter neste uke (som for sikkerhets skyld blir enda mer hektisk enn de to første), men jeg måtte i alle fall prøve turnélivet. Alle søknadene som må til for å få turnere i flere fylker virker ganske avskrekkende.

Samtidig er det ekstremt givende, og jeg trengte virkelig en forsikring om at det jeg kan er verdt noe (etter 3 år på AAP).  Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre dette flere ganger hvis jeg får muligheten.

Nå er klokka snart åtte på kvelden og dermed leggetid for et stakkars B-(/C-)menneske som skal opp klokka 5…

Kommentarer
  1. […] dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport […]

  2. […] egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s