Posts Tagged ‘transfolk’

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?

Advertisements

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket! (mer…)

Sitatet er fra Lou Sullivan (1955-1991), amerikansk forfatter og aktivist. Han var den første åpne homofile transmannen. Han vokste opp i Wisconsin, men flyttet senere til San Francisco. I 1976 begynte han å søke om kjønnsbekreftende behandling, men fikk avslag tre ganger fra GID*-klinikker fordi han var homofil. I tekstene om ham står det at på den tiden var det å være homofil ansett som medisinsk uforenelig med å få kjønnsbekreftende behandling.

Vi må altså 30 år tilbake i tid for å finne de holdningene som fortsatt regjerer på det norske Rikshospitalet i 2012…

I likhet med meg skaffet Sullivan seg testosteron (1979) og kirurgi (øvre 1980, nedre 1986) fra leger utenfor GID-klinikkene. Takket være ham ble kravet om at transkjønna skulle være heterofile fjernet (men ikke fullstendig i Norge). Generelt gjorde han en uvurderlig innsats for transmenn, både gjennom organisering rundt San Francisco, utgivelse av pamfletter for transmenn, lobbyvirksomhet m.m.

Samme året som han gjennomgikk den nedre operasjonen, ble han diagnostisert med HIV. “I took a certain pleasure in informing the gender clinic that even though their program told me that I could not live like a gay man, it looks like I’m going to die like one”. Han døde av AIDS i 1991.

Lou Sullivan var en helt og et forbilde for meg. Jeg føler meg som hans lillebror. Det er skremmende hvor lite som har skjedd på 30 år innenfor GID-klinikkene, men godt at forskning på HIV og AIDS ikke har stått like stille.

Dessverre er det nesten ingen land som fører statistikk over hvor mange transfolk som er HIV-positive. I USA viste en undersøkelse at 27% av alle transkvinner er HIV-positive, men her i Norge har man ikke en gang brydd seg med å undersøke, langt mindre bevilge penger til HIV-preventivt arbeid blant transfolk. Og i Sverige kan Jonas Gardell påstå at transfolk ikke har anelse om hvordan «homopesten» rammet ham og hans venner.

Blant Lou Sullivans arvtagere er Lukas Romson (Sverige) og vår egen Stein Wolff Frydenlund. Måtte vi alle få leve lenge og oppleve reell likestilling!

 

*GID=Gender Identity Disorder

Kilder:

A Gender Variance Who’s Who

Lou Sullivan Society

Wikipedia

 

Interessant analyse av forholdet mellom ikke-trans homser og transhomser

Åpenhet og komplikasjoner

Posted: onsdag 19 september, 2012 by Tarald in frigjøring, Politikk, Trans
Tags: , , , , ,

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv «enklere» på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

(Også lagt ut på Liberal.no)

Jeg regner med at dette spørsmålet blir gjenstand for en grundig debatt i Venstre, og at det ikke er gjort i en fei å komme fram til noen konklusjon. Noe av bakgrunnen for at jeg tok sjansen på å melde meg inn i Venstre, var mine erfaringer som transkjønna mann uten tilgang til behandling. Jeg har kjent konsekvensene av å sette et system foran enkeltmennesker på kroppen. Derfor har jeg veldig sans for slagordet “Folk først”.

Du tror kanskje at tvangssterilisering av minoriteter hører fortida til? Eller at abortkampen ga alle nordmenn rett til å bestemme over sin egen kropp? Les videre! (mer…)

I tillegg til PridePark på Rådhusplassen, inneholder Skeive Dager i Oslo i år også et PrideHouse. Det er Reaktorskolen i Dælengengata 26 som har åpna seg for oss. Blant arrangementene har jeg særlig ansvar for to:

Lørdag 18. juni blir det mini-skriveverksted kl. 17.00-18.30.
Alle skrivelystne kan delta. Verkstedet vil hovedsakelig inneholde korte oppgaver innen flere sjangre og målet er at deltakerne skal bli inspirert til å fortsette hjemme. Ingen påmelding. 20,-kr pr. deltaker. Ta med papir og blyant.

Søndag 19. juni kl. 18.00-19.30 har jeg og Cristina Barbo ansvar for en samtale om sex for transfolk og andre interesserte. Det vil handle om seksuell praksis, tenningsmønster, hormoneffekter, sikrere sex med mer.

Jeg håper at mange har mulighet og lyst til å delta på ett eller begge arrangementene. Sjekk også ut resten av programmet for Skeive Dager. Vi har klart å få til flere arrangementer med transtema i år enn tidligere.

Paraden går lørdag 25. juni, og også i år går vi under parolen «Kjønnsmangfold». Velkommen!

I et halvt tiår har LLH offisielt inkludert transfolk. Inkluderingen har kommet ganske langt sentralt, men i undergrupper og fylkeslag har det gått heller treigt. Nå skal jeg ikke ta for meg de reaksjonære enkeltpersonene som er imot denne inkluderingen. Det skal handle om alle dem som så gjerne vil, men ikke får det helt til.

Følgende formulering er typisk for disse: «Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sin legning/seksuelle orientering.» Hva er galt med den?

Generelt i samfunnet er det ikke seksuell orientering som skaper problemer for transfolk. Faktisk vil jeg gå så langt som til å si at det heller ikke er tilfellet for mange lesber og homser. Derimot opplever vi fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av våre kjønnsuttrykk. Homofobi dreier seg i stor grad om aversjon mot menn som uttrykker femininitet (for eksempel ved å kysse en mann) eller kvinner som uttrykker maskulinitet (selv om dette er litt mer akseptert). Transfobi dreier seg i stor grad om samme aversjon, men forsterket av folks frykt for det de ikke vet noe om og ikke forstår.

Jeg vil derfor foreslå at LLH og andre «homo»-organisasjoner som ønsker å inkludere transfolk erstatter «legning/seksuell orientering» med «kjønnsuttrykk».  Lesbiske, homofile, bifile og transfolk opplever fortsatt diskriminering og negative holdninger på grunn av sine kjønnsuttrykk (og evt. seksuelle legning).

Jeg har personlig bare opplevd diskriminering på grunn av min seksuelle orientering ett sted; Rikshospitalet. Det er så langt bare staten som har diskriminert meg på grunn av min kjønnsidentitet. Derimot har jeg møtt en del negative holdninger da jeg ble sett som en maskulin kvinne og nå som en feminin mann – altså på grunn av kjønnsuttrykk.