plakat

Hvor: Kulturkirken Jakob

Når: Kl. 20.00

Datoer: 18.,19.,23., 24., 30. og 31. oktober 2013

Pris: 265kr (150kr for student/honnør)

Kjøp billett

 

Jeg ble spurt om å være med på dette for flere år siden, og nå nærmer premieren seg. Jeg har skrevet dikt spesielt for dette stykket og bidratt litt i manuset. Det har vært veldig lærerikt å være med på et slikt prosjekt! Bare det at noen andre skal framføre mine tekster er en terskel å komme over, og å betrakte hvordan det ferdige stykket tar form lærer meg mye om andre deler av kulturlivet.

Historien om apekvinnen – Julia Pastrana er fascinerende. Hun var en av de mest kjente aktørene i freakshowene på 1800-tallet og ble etter sin død stoppet ut sammen med sin sønn, for at ektemannen og senere andre kunne fortsette å tjene penger på henne. I forrige århundre havnet hun i Norge og da det ikke lenger var penger å tjene endte hun på Rikshospitalet. Først i februar i år ble levningene sendt til Mexico og Julia fikk endelig en grav.

Julia var en kvinne med to ulike genetiske tilstander (en som ga henne behåring på kropp og i ansiktet, og en som ga henne utstående kjeveparti) som fikk henne til å ligne en ape. Historien hennes har flere elementer som gjør det lett å trekke paralleller til min egen transhistorie. Rent juridisk er jeg en kvinne med skjegg, selv om jeg slett ikke føler meg som det. Transfolk blir også ofte sett på som freaks, noe mange reality show og kvasidokumentarer vet å utnytte. I dag har freakshowene for lengst avsluttet sine turnéer, men rollen er nå overtatt av mindre seriøse TVprogrammer.

Julia ville gjerne bli sett som menneske og kvinne, men fikk svært sjelden oppleve det. Jeg har opplevd (og opplever t.d. fortsatt) sterk dissonans mellom egen identitet og andres oppfatning av meg. Både jeg og Julia har opplevd kroppen som en løgner. Julias kropp løy om hennes menneskelighet, min kropp om mitt kjønn. Vi står utenfor det etablerte og blir beglodd. Kanskje har vi også eksponeringsbehovet felles, eller kanskje  gjorde hun bare det hun måtte gjøre for å overleve. Vi vet veldig lite om hva hun tenkte og følte, men jeg har forsøkt å sette meg i hennes sted i diktene jeg har skrevet til stykket.

Fremmede hender
over min hårete hud
fingre teller mine tenner
De blir ikke enige
om hva jeg er
dette dyriske vesenet
ligner et menneske
dette mennesket – fanget som et dyr

Julia spilles av Marika Enstad (som tok initiativ til prosjektet).

Ett par dikt som ikke kom med:

Utstilt
framvist
min skam
mine lyter

Det er min oppgave
å være speilet
der du ser
hva du ikke er

 

Støvet legger seg
farger huden grå
ensomheten brer seg
Vandrer gjennom korridorene
finner ikke sønnen min
finner ingen ro

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s