Lærte lærerne noe?

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Skoleturné – nesten halvveis

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Mere, mere!

Ja! For et kick! I går var jeg på mitt aller første skolebesøk som forfatter. Og fy flate så gøy det var! Foran et bortimot fullt auditorium (nesten 100 elever) fikk jeg lese opp dikta mine, svare på spørsmål og fortelle om trans og skriving.

Det er langt mellom oppdraga mine og fram til nå har Den kulturelle skolesekken vært en lukka verden. Derimot har jeg hatt dikta mine på pensum på Universitetet i Bergen (2010), så jeg klager ikke. Det er bare det at jeg liker denne delen av forfatterlivet så utrolig godt, og får tilbakemeldinger på at jeg gjør det bra.

Jeg hadde helt glemt hvor gøy det er. Elever på videregående er kanskje mitt favorittpublikum, selv om jeg nok egner meg for ungdomsskoleelever også (selv om de sikkert fniser mer). De hørte etter hva jeg sa og stilte reflekterte og nysgjerrige spørsmål både om trans og om skriving. Voldsom applaus og skryt fra lærerne fikk jeg også.

Etterpå var nok alle ganske slitne, i alle fall jeg. Kanskje det ligner den følelsen treningsfolk påstår at de har etter ei treningsøkt? Jeg fikk sagt alt jeg hadde tenkt å si (+ litt til) og nesten alt jeg burde sagt. I andre sammenhenger (spesielt i media) kan det plage meg at jeg ikke får sagt alt jeg vil si, at jeg ikke helt får tid til å komme til poenget og at resonnementene ikke får utfolde seg skikkelig. To skoletimer var egentlig akkurat passe.

I tilfelle noen av de involverte stikker innom vil jeg benytte muligheten til å takke:

• Forfattersentrum for å ha anbefalt meg
• Lærerne for å være modige og engasjerte
• Elever på restaurantfag for den veldig gode brasilianske kjøttpølsa som gjorde meg stappmett før opptredenen
• Elevene som hørte på
• og spesielt de som stilte spørsmål

Jeg skulle gjerne gjort det der en gang i uka. Da hadde jeg sikkert ikke trengt antidepressiva. Så håper jeg at det i alle fall vil skje igjen at jeg får et oppdrag på en videregående skole, og at søknadsskjemaene for DKS blir såpass enkle at jeg skjønner meg på dem.

Hva kan jeg gjøre for DEG, lærer?

Jeg pleier å si at i skolesammenheng er jeg en sånn «ta to betal for en»-pakke. Det betyr at jeg både kan snakke om LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), med utgangspunkt som homse og transperson, og om litteratur og skriving.

I disse dager skriver jeg søknad om å delta i den kulturelle skolesekken for første gang. Lenge trodde jeg at oppdrag i skoleverket var noe som kom dalende ned fra en høyere instans uten søknadsfrist, skjemaer og andre mindre hyggelige ting. Sånn er det selvsagt ikke. For skoleåret 2011/2012 skriver jeg en søknad og så får jeg utvide etter hvert som jeg får taket på det. Det skal likevel være mulig å hyre meg inn med midler som disponeres av hver enkelt skole (såvidt jeg har skjønt), så ta gjerne kontakt! En del av tilbudene er sannsynligvis mer aktuelle i arbeidet med lærernes og elevenes arbeidsmiljø, samfunnsfag m.m. enn som del av den kulturelle skolesekken (DKS).

Hva har jeg å tilby?

Søknadshelvete!

Jeg lurer på hvor mange årsverk norske forfattere bruker på å skrive søknader? Det ville ikke overraska meg om det tilsvarer antall årsverk som brukes på å drive en norsk bykommune. Og betalinga er høyst usikker. Noen av søknadene er dessuten søknader om å få jobbe ræva av seg for knapper og glansbilder, altså prosjektsøknader til f.eks. den kulturelle skolesekken (DKS).